Nylig skrev jeg en artikkel på Dagbladet.no om Kosovo. Situasjonen i provinsen er spent, og ingen vet om Kosovo vil oppnå full uavhengighet uten at det kommer til nye krigshandlinger.
Nettdebatten i kommentarfeltet under artikkelen utviklet seg raskt i ganske brutal retning.
“Kommentarfeltet er fullt av rasistiske kommentarer og drittslenging mellom folk som kaller seg albanere og serbere. Det er for mye til jeg gidder legge inn eksempler […] Jeg ber om at dere fjerner dette feltet/eventuelt begynner å redigere det. Dette gjør det ikke lettere for oss som til daglig arbeider med og studerer problemene på Balkan,” skrev en oppgitt leser til redaksjonen på epost.
Reaksjonen fra leseren er typisk for hvordan mange vurderer nettdebatter, ikke minst akademikere og debattredaktører.
Nye former
Jeg fulgte debatten på Kosovo-saken tett, som jeg gjør med de fleste debattene på saker jeg skriver. Og etter litt samtale med de mest prinsippfaste (dvs anarkistiske) medlemmene av redaksjonen kom jeg til at den burde få stå.
For i det som for noen ser ut som grove angrep på andre grupper og enkeltpersoner, ligger, etter mitt syn, også et vitnesbyrd om hvordan en politisk situasjon faktisk virker på mennesker.
I artikkelen min skriver jeg: «Ifølge AP har de serbiske radikale nasjonalistene, som fikk flest seter i nasjonalforsamlingen ved valget tidligere denne måneden, truet med nye militære angrep mot Kosovo dersom provinsen erklærer uavhengighet.»
I debatten sier «Srbija do Tokija» (02.02.2007 kl. 09:50):
«Jeg er serber og er villig å gripe våpen for å forsvare Kosovo av albanske terrorister…»
I artikkelen refererer jeg videre en kommentar et medlem av Kfor-styrken ga i 2004: «- Virkeligheten vi møtte var en albansk befolkning med enorm trang til gjengjeldelse. […] De tok alle teknikker i bruk for å få hevn og fordrive den serbiske befolkningen. Målet var å få alle serbere ut av Kosovo.»
I debatten sier «ardian» i sitt svar til «Srbija do Tokija» (02.02.2007 kl. 12:37):
«Enda en primitiv serber som kommenterer. Dere skulle virkelig blitt drevet ut fra hele Europa. Et mer hatsk og krigersk folk overfor andre skal man lete lenge etter! Glem ikke hvem som indirkete startet 1 verdenskrig! Serbias svarte hånd! Av alle folkeslag i Europa er dere terroristene! Gratulerer Kosova! Endelig er vi et fritt og uavhengig folk! Takk Nato, USA, Storbritania og resten av EU!»
Reelle motsetninger
Jeg mener denne debatten ble et uttrykk for akkurat det tema artikkelen tok opp: de steile motsetningene mellom serbiske og albanske nasjonalister.
For meg gir den et innblikk i følelser og erfaringer som jeg ofte sitter og drøfter ved skrivebordet, og gir sakskomplekset en dypere dimensjon.
En slik debatt blir problematisk dersom man har bestemte oppfatninger om hvordan en politisk diskusjon skal arte seg. Nettdebattene utfordrer kontinuerlig sånne oppfatninger, de utvikler seg ofte helt egenartet, får sine egne kvalitetskriterier og sin egen antielitære, og av og til brutale, logikk.
Men hvis jeg kan referere serbiske lederes holdninger, og soldaters vitnesbyrd om nasjonalismen i provinsen, hvorfor tåler vi ikke å høre de som selv er berørt av saken selv formulere sine tanker og opplevelser?
Den offentlige samtalen endres
Jeg har blitt mer og mer opptatt av nettdebatter gjennom jobben på Dagbladet.no. Stadig flere nordmenn bruker nye medier der de selv bidrar med innhold – tekst, foto og video. Blant de under 30 tror jeg det bare er noen få i utvalgte miljøer som følger godt med i debattene i papiravisene. Det ser ut som vi er på vei bort fra én offentlig samtale, over i et stort antall samtaler i ulike subkulturer. Desi.no og Islam.no er viktige slike fora for samtale, de mange bloggene er andre, debattfora om teknologi, spill, samfunn og politikk finnes nærmest over alt.
Mange mediebrukere vil like gjerne lese et velformulert innlegg fra en «ingen», som en meningsytring fra en person som har makt på det akademiske, kulturelle eller politiske feltet.
Det ligger et slags opprør mot eliter i dette, noe man ofte kan se i kommentarfeltene hos oss.
Det mest positive er at så mange vil diskutere komplekse politiske problemstillinger, og det ser ut til at jo mer brukerne blir tatt på alvor, jo høyere blir nivået på debattene.
Summen av trådene i diskusjoner på Dagbladet.no gir, når vi lykkes, langt mer informasjon, temperatur, humor og mangfold enn mange typer redigerte debatter.
Drøftende saker skaper debatt
Dagbladet.no er en omdiskutert avis, og det påvirker også debattklimaet på sidene våre. Leserne har ikke all verdens tiltro til sannhetsgehalten i det vi skriver, de synes vi fokuserer på feil saker, og bruker ofte anledningen til å kritisere journalistikken vår. Ikke uten grunn. Vi jobber fort og vinkler hardt.
Det er ganske tydelig at debattene på sakene ikke blir bedre enn journalistikken. Og der ligger det en kontinuerlig utfordring for oss som skriver. Noen av seksjonene våre sliter med å få diskusjonene til å bli gode, og enkildesaker og ren personjournalistikk fungerer dårlig som debattsaker.
Sakene som ser ut til å gi de beste diskusjonene er drøftende saker, saker som tar opp fenomener, ikke personer, og som evner å vise fram flere sider av et sakskompleks.
Vi har valgt å tillate anonymitet i våre debatter, fordi vi vil tillate kontroversielle synspunkter å komme til uttrykk, og ønsker at folk skal kunne diskutere åpent uten frykt for represalier fra eventuelle arbeidsgivere eller andre som googler debattdeltagerne. Vi gir foreløpig prioritet til innloggede brukere, og diskuterer løpende i redaksjonen og med leserne om dette bør gjøres obligatorisk.
Rasisme og frykt
En av de første erfaringene jeg gjorde som nettjournalist, var at det fantes et stort behov for å artikulere innvandringsmotstand blant noen av våre lesere.
Ingen setter pris på debatter som sklir ut i rasisme og forakt, aller minst vi som sitter med redaktøransvaret, og jeg diskuterte fenomenet med leserne og skrev om debattene i flere omganger. Det ble en komplisert samtale om frykt, ytringer og fordømmelse, som var lærerik kanskje mest av alt for meg.
I denne artikkelen spurte jeg om innvandringskritikerne følgte seg sensurert, her og her diskuterte jeg om nettdebattene var i ferd med å ødelegges av rasisme, og jeg har oppfordret antirasister til å delta i debattene våre.
Det ser ut til at debattene om innvandring og islam på Dagbladet.no er blitt mer mangfoldige, som for eksempel i dette tilfellet. Jeg tror det delvis skyldes at man nå har hatt muligheten til å uttrykke innvandringskritikk en stund, og at andre stemmer har meldt seg i større grad.
Personer som opplever at de ikke har rett til å ytre seg, kan kjenne seg utstøtt og sensurert. Men nå når denne debatten har fått pågå en stund, er det få som kan påberope seg denne typen sensur lenger.
Et usynlig klasseskille
Det finnes mange tusen innlegg bare i debattene på mine artikler. For ikke å snakke om på hele Dagbladet.no. Jeg har ikke systematisk studert hva som foregår, men har en følelse av dynamikken i samtalen som pågår kontinuerlig.
Og følelsen som kanskje er sterkest hos meg, er at det finnes et usynlig klasseskille i Norge, mellom de som har språklig makt og de som ikke har det. Det er helt bestemte segmenter i befolkningen som uttaler seg i de redigerte mediene, og de har en virkelighetserfaring som mange tilfeller er annerledes enn de uten denne makten.
Noe av det fineste med nettdebattene er å se folk uten det redaktører og forfattere ser på som særlig språklig finesse uttrykke personlige erfaringer og lykkes med det, og få respons fra andre. Eller se alle de humoristiske sidesprangene leserne våre kommer med, oppleve dem korrigere oss og dele spesiell kunnskap, eller bare uttrykke sterke politiske meninger.
Mange har pekt på at mindre debattfora har mer potensial for å skape konstruktive diskusjoner enn store umodererte fora. Der ligger det en utfordring for et stort nettsted som vårt. Vår journalist Snorre Bryne er en av dem som har skjønt dette, han har knyttet til seg en gruppe konstruktive debattdeltagere.
Selv betrakter jeg diskusjonene etter mine egne saker i stadig større grad som mitt og mine leseres lille forum, og prøver selv å delta i debattene, noe jeg mener journalister bør gjøre så mye som mulig.
For meg oppveier en god nettdebatt ti dårlige, og jeg tror både medie- og det politiske landskapet kommer til å forandres fundamentalt av de nye måtene vi diskuterer på.
Det er et stort demokratisk potensial i nettdebattene, som foreløpig går elitene hus forbi.
‘Det er et stort demokratisk potensial i nettdebattene, som foreløpig går elitene hus forbi.’
Men hvordan realisere det potensialet i en nettverden bestående av troll, kvasiprofesjonelle provokatører, flerhodede debattanter, flammekrigere og tilsynelatende oppriktige avsendere med skjulte agendaer?
Anonymiteten legger nok til rette for at stemmer som ellers ikke ville bli hørt, får komme til orde (Blygsel, frykt, ønske om å ikke eksponere seg, …), men er det ikke en reell fare for at det positive ved dette, kan bli overskygget av utfordringene nevnt ovenfor?
Hva om det viser seg at både ‘Srbija’ og ‘ardian’ faktisk er en og samme person, eller partnere, som iscenesetter en falsk debatt for å oppnå et eller annet mål, enten personlig eller politisk?
Jeg regner nok ikke med at dette er tilfelle, men muligheten er der. Og hvordan har det innvirkning på det demokratiske potensialet? Og hvordan bør man håndtere det?
Selv aner jeg ikke, men det hadde vært ganske interessant å fått svar på de spørsmålene :)