Utkastet til allmennkringkastingsplakat som regjeringen har lagt ut til høring omfatter fem prinsipielle punkter. Kort sagt så skal NRK være tilgjengelig for alle, det skal styrke demokratiet og det norske, ha høy kvalitet og ikke være kommersiell. Skillet man innførte for noen år siden mellom kjernevirksomhet og annen virksomhet, forsvinner slik at internett også kommer under allmennkringkastingsbegrepet.
Det første spørsmålet som plakaten reiser er: Hvorfor en plakat? Da kulturminister Giske la fram stortingsmelding 30 om kringkasting i en digital framtid, sa han at han ønsket seg et prinsipielt dokument hvor de grunnleggende retningslinjene for allmennkringkasteroppdraget er fastlagte. Han mente at Stortinget har “et noe urent og uryddig trav i forhold til hvordan man setter rammer for NRK”, og at stortingsrepresentantene bruker ulike anledninger, både budsjettbehandling, mediemelding og enkeltforslag til å påvirke virksomheten. Dermed blir styringen ad-hoc preget og lite prinsipiell.
Jeg er også enig med kulturministeren i at den allmenne, prinsipielle debatten som nå etterlyses stort sett har vært fraværende — f.eks. ble det som nå blir omtalt som “det tradisjonelle skillet mellom NRKs kjernevirksomhet og annen redaksjonell virksomhet” innført uten særlig offentlig debatt i 2004.
I en årrekke har NRK slitt med tilliten i distriktene
Det kan tenkes at dette ikke bare skyldes Stortingets vekslende innspill, men også den særegne organiseringen av statlig kommersiell virksomhet i Norge, nemlig aksjeselskap med statsråden som generalforsamling. Hvordan denne ordningen fungerer i praksis er vanskelig å slå fast for utenforstående, men det kan tenkes at denne konstruksjonen også fører til at det blir mange ad-hoc-avgjørelser og mindre prinsipiell mediepolitikk. I alle fall antydet Giskes forgjenger Valgerd Svarstad Haugland dette i stortingsdebatten om NRKs allmennkringkastingsoppdrag i 2004, da hun sa at i forhold til NRK “… kan vi kontinuerleg justera kursen m.a. gjennom vedtak i generalforsamlingar.” Kanskje denne styringsformen ikke er like optimal for en statseid lisensfinansiert kulturprodusent som for et oljeselskap?
Om allmennkringkastingsplakaten vil være en god løsning på problemet som Giske antyder, og om den vil bidra til noe annet enn det som regulerer NRKs virksomhet i dag, dvs NRKs vedtekter, er ikke klart. Modellen for plakaten er antakelig andre medieplakater som Vær varsom-plakaten og Redaktørplakaten, som trekker opp de prinsipielle linjene for journalistens, resp. redaktørens virksomhet.
Men det er samtidig en stor forskjell mellom disse plakatene og allmennkringkastingsplakaten for NRK — de første er utformet av medieaktørene sjøl (journalistlaget og redaktørforeningen) som en form for selvjustis, nettopp for å forhindre at myndighetene skal lovfeste hva mediene skal gjøre og hva ikke. Allmennkringkastingsplakaten derimot skal være myndighetenes verktøy for å regulere virksomheten til NRK. Hvilken forskjell det gjør om dette står i en plakat eller de samme formuleringene er innarbeidet i vedtektene til NRK, er dermed ikke godt å se.
Utviklingen går i retning av stadig flere flermediale konsepter
Det er verd å merke seg at allmennkringkastingsplakaten gjelder bare NRK og ikke de andre allmennkringkasterne (TV 2, Kanal 24 og P4). Deres virksomhet er regulert gjennom konsesjoner. I andre land, som Storbritannia og Danmark f.eks., er også statlig eide kringkastere (BBC og DR) regulert gjennom konsesjonslignende ordninger. I England regulerer BBC-charteret virksomheten på overordnet nivå. Charteret har i stor grad karakter av en konsesjon — den er tidsavgrenset til 10 år og det foregår grundige utredninger, høringer og diskusjoner forut for fornyingen. En særegen, tidsavgrenset avtale ligger også til grunn for Danmarks Radio, sjøl om tidsperioden for denne er langt kortere (tre år).
Hvis det er de prinsipielle debattene kulturministeren er interessert i, så gir en slik konstruksjon i større grad anledning til en regelmessig drøfting av alle de prinsipielle sider ved virksomheten, enn en plakat som åpner for stadige justeringer uten den mer generelle samfunnsmessige debatten. Det kan legges til at å legge høringsrunden til sommeren heller ikke er et optimalt grep for å få i gang debatten.
Allmenn tilgjengelighet
En hovedbegrunnelse for allmennkringkasting er at den skal være allment tilgjengelig. Dette er en svært sentral oppgave for NRK, og var vel årsaken til at de opprinnelig kommersielle radiokringkasterne i Norge ble overtatt av staten i 1933. De kommersielle ville ikke være i stand til å dekke hele landet. I en årrekke har NRK slitt med tilliten i distriktene, hvor NRK2 ikke har vært tilgjengelig.
Allmennkringkastingsplakaten slår fast at NRK skal være allment tilgjengelig, men begrenser dette til de tre radiokanalene og de tre framtidige fjernsynskanalene. For resten av programtilbudet er formuleringene langt mer ulne — der skal NRK søke en bredest mulig distribusjon. Det er neppe internett-tilbudet man har i tanken her, i dag er det først og fremst DAB-radiokanalene som har ujevn distribusjon. Men er det rimelig at de store byene har 12 radiokanaler som resten av landet ikke kan motta annet enn gjennom bredbånd? Er det forsvarlig at det brukes ressurser på en rekke nisjeradiokanaler i de byene hvor det er flest (kommersielle) radiostasjoner fra før? Tilgjengelighetsproblematikken vil igjen dukke opp når det gjelder utvikling av mobil-tv, hvor man foreløpig bare har et prøveprosjekt i Trondheim.
Kommersiell virksomhet
Rene lisensfinansierte kringkastere har både fordeler og ulemper i en konkurransesituasjon — de er garantert inntekter, men de kan ikke øke, uansett om man anstrenger seg for å øke oppslutningen om programmer og tjenester. I likhet med allmennkringkastere i en del andre land kan NRK engasjere seg i kommersiell virksomhet for å spe på inntektene. Målet de siste årene har vært 10 prosent av budsjettet. Ser vi bort fra reklame (som fortsatt skal være lov på NRKs nettsider) og sponsorinntekter så er det snakk om ulike forretningskonsepter. Allmennkringkastingsplakaten forutsetter at redaksjonelle avgjørelser ikke skal påvirkes av kommersielle hensyn, og at lisensmidler ikke skal subsidiere de kommersielle aktivitetene. Dette er et vanskelig farvann.
Plakaten innebærer at arkivtilbudet i hovedsak skal gjøres tilgjengelig gratis
La meg ta et eksempel. Det er sjølsagt helt uproblematisk om NRK selger sine programmer til utenlandske fjernsynsstasjoner. Dette gir inntekter og kan hende skjerper det også produsentene. Stor vektlegging på salg til utlandet kan imidlertid også fungere som et insentiv til å satse på de mer kommersielle formatene, og på ikke-norskspråklige produksjoner. Utviklingen går i retning av stadig flere flermediale konsepter hvor man tar i bruk både radio, fjernsyn, internett, mobiltelefon, osv.
Det er spesielt i forlengelsen av slike flermediale konsepter at det er fristende å tenke seg at visse plattformer kan generere inntekter. Når kravet om kommersielle inntekter blir skrudd opp i slike organisasjoner, er det store sjanser for at det etter hvert vil prege tankevirksomheten mer enn de ekstra inntektene skulle tilsi — nettopp fordi man ikke får mer betalt for det som faller under allmennkringkastingsoppdraget, forflytter fokus seg til å finne forretningsområder som kan gi større budsjetter. Dette kan fort føre til målforskyvning, mens det regnskaps- og driftsmessige skillet blir noe man ordner på papiret.
Kulturelt arvegods
NRKs arkiver inneholder store kulturverdier og man er i gang med digitalisering og med å gjøre stoffet tilgjengelig. NRK ser verdien av dette og tenkte seg en stund at man kunne gjøre forretning av dette. Allmennkringkastingsplakaten innebærer at arkivtilbudet i hovedsak skal gjøres tilgjengelig gratis. Departementet sier også at dette skal skje innenfor NRKs budsjetter. Ser vi på andre kulturområder, så er det langt mer vanlig at departementet tar ansvar for å finansiere slike innsatser. Hele museumsverdenen, fra de historiske museene til kunst- og rock-museer, er hovedsakelig finansiert av statlige midler. Ut fra en slik tankegang ville det være mer naturlig at staten bevilget penger for at folk skal få tilgang til også denne delen av nasjonalarven.
Publikums medvirkning og samfunnsverdi
Den aktive seeren har vært framme i debatten den senere tid. De nye mediene — både internett og mobiltelefon — gir brukere større muligheter til å være ikke bare passive mottakere av medieinnhold, men også til å være med produsenter av innhold. Allmennkringkastingsplakaten nevner ikke dette forholdet, og man ser det vel ikke som en spesiell oppgave for allmennkringkasteren å kanalisere publikums stemmer. Men også i forhold til lisensbetalernes innflytelse på NRK er den manglende dialog påfallende. Både BBC og DR har de siste år lagt stadig større vekt på åpenhet, offentlig nytte og direkte dialog med brukerne. I Storbritannia skal programmenes offentlige nytte dokumenteres.
Allmennkringkastingsplakaten slår fast at NRK skal kunne sende samme type tilbud som sine kommersielle konkurrenter, men at en “bør etterstrebe å tilføye sitt tilbud et element av økt samfunnsverdi”. Hva som ligger i dette og hvordan det vil bli etterprøvd er vanskelig å vite, men ved å prøve å finne tilleggskriterier til rene seertall og klikk (unike brukere) på nettet vil NRK i større grad kunne skille seg fra kommersiell kringkasting. Når det gjelder tilrettelegging av dialog med publikum så kan det sjølsagt også fort bli en uforpliktende intensjon. Også kringkastingssjefen har ønsket seg en stor debatt om allmennkringkastingens rolle i samfunnet, men man kan ikke si at NRK har benyttet nettets potensial ved å legge til rette for denne.
Artikkelforfatteren er professor ved avdeling for TV-utdanning og filmvitenskap, Høgskolen i Lillehammer.
Jeg synes Roel Puijk setter fingeren på det vesentligste. Skal det legges noe til må det være en mer inngående kommmentar av programmene. Programprofillen i NRK må klart avvike fra de kommersielle stasjonene. Blandingen av opplysning, informasjon og underholdning bør ha et tyngdepunkt i det seriøse, det skal kunne merkes en intensjon om at programmene vil fortelle oss noe om våre omgivelser og ikke bare fortelle historier som undrholder noen timer eller så. Det er viktig at NRK eksisterer som et klart alternativ til kommersiell TV. Hvis ikke er jeg redd for tv-mediets framtid, og for radioens framtid for den saks skyld. Uten NRK vil kvaliteten på alle kanaler og programmer gradvis forringes inntil det minste felles multiplum der de har nådd et nivå av meningsløshet for de fleste.