Russlands zombie-søvn

Mens dere i Norge markerer Anna Politkovskajas dødsdag, glemmes hun i Russland, skriver Natalia Novozhilova.

I for­ri­ge uke reis­te jeg til en liten pro­vins­by som heter Kov­rov for å besø­ke en venn­in­ne. Hun fei­ret fød­sels­da­gen sin og had­de i den anled­ning invi­tert fami­lie, ven­ner og kol­le­ger. Der var det inge­ni­ø­rer, regn­skaps­fø­re­re, arbei­de­re, hånd­ver­ke­re. Med and­re ord repre­sen­tan­ter for de utbred­te yrkes­grup­pe­ne i Russ­land. Selv­føl­ge­lig inter­es­ser­te det meg som jour­na­list hva dis­se men­nes­ke­ne men­te om det som skjer i lan­det. Sva­re­ne over­ras­ket ikke: «Putin? Og hva bra har han gjort i løpet av de sju åra han har sit­tet ved mak­ten? Ingen­ting! Han gir blaf­fen i oss, og vi gir blaf­fen i ham også… Det blir dyre­re å leve for hver dag. Vi ser at infla­sjo­nen i vir­ke­lig­he­ten er på 30–40 pro­sent i året. Hva skal vi gjø­re? Vi til­pas­ser oss så godt vi kan… Vi bryr oss ikke om å stem­me. Alle poli­ti­ker­ne pra­ter en mas­se, og når de kom­mer til mak­ten, graf­ser de bare til seg selv.»

I Russ­land vek­ker ikke drap på jour­na­lis­ter noen stor offent­lig reak­sjon

Folk vil ikke snak­ke om poli­tikk. Hvor­dan skul­le de for­res­ten ha dis­ku­tert noe som de ikke får infor­ma­sjon om? Fjern­sy­net er som i sov­jet­tida, der bare for­tel­ler de even­tyr som ikke har noen ting med det vir­ke­li­ge livet å gjø­re. I avi­se­ne er det også enten taus­het eller bestil­te artik­ler. Folk har vent seg av med å kjø­pe aviser. Jeg blir selv ikke len­ger såret når mine sam­tale­part­ne­re sier at de ikke leser aviser. Jeg for­døm­mer dem ikke: I dag byr det også meg imot å lese rus­sis­ke aviser.

Det er len­ge siden den størs­te delen av mine lands­menn slut­tet å tro at deres sivi­le akti­vi­tet vil kun­ne for­and­re ver­den. De har slått egne sirk­ler rundt seg selv og vil ikke gå uten­for dem. Innen­for er deres pri­va­te inter­es­ser: Hjem­met, job­ben, turer på hyt­ta eller i sko­gen — og hyp­pi­ge fylle­ku­ler. Det er man­ge som drik­ker, og de drik­ker mye, med og uten anled­ning.

Jeg har inn­trykk av at lan­det har sun­ket ned i en letar­gisk søvn. Som psy­ko­lo­ge­ne kun­ne ha sagt: Det­te er en natur­lig beskyt­tel­ses­re­ak­sjon hos en nor­mal orga­nis­me som sta­dig utset­tes for stress.

— Du rei­ser jo rundt om i lan­det og i ver­den, sa en hånd­ver­ker som heter Alek­sej. — Selv har jeg ikke en gang vært i kom­mune­sen­te­ret på tjue år. Men jeg kla­ger ikke over livet. Det er kona som kla­ger over at det ikke er varmt vann og at pri­se­ne sti­ger. Jeg prø­ver å over­se det. Jeg har nok til en flas­ke, det er greit. Jeg har også mine små gle­der.

— Hvil­ke da, for eksem­pel, for­uten vod­ka, spør jeg inter­es­sert.

— Jeg er med i en klubb for hang-gli­de­re. Det er ikke så len­ge siden en fyr hos oss slo seg i hjel.

Ja visst, små gle­der…

Vil mitt folk noen gang våk­ne opp fra den letar­gis­ke søv­nen?

Etter hvert spur­te fød­sels­dags­gjes­te­ne meg om job­ben min, hva jeg har sett og hvor jeg har vært. De så på meg som om jeg var en tro­pisk som­mer­fugl som til­fel­dig­vis had­de lan­det her hos dem. Jeg for­tal­te at det på den inter­na­sjo­na­le kon­fe­ran­sen i Oslo (i juni 2007, red.anm.) gjor­de dypt inn­trykk på meg hvor godt de vest­li­ge spe­sia­lis­te­ne kjen­te livet i Russ­land. Inn­byg­ger­ne i Ves­ten er opp­brak­te over at fri­he­ten krym­per i Russ­land og over at leve­stan­dar­den til de fles­te syn­ker. Jeg for­tal­te hvor­dan ver­den rea­ger­te da jour­na­lis­ten Anna Polit­kovs­ka­ja ble myr­det: hund­re tuse­ner av men­nes­ker gikk ut på gate­ne i vest­li­ge byer, ten­te lys for hen­ne og gråt, som om det var en nær venn de had­de mis­tet. Til den­ne dag sør­ger de over hen­ne, skri­ver om hen­ne, utgir hen­nes artik­ler og bøker. Og ikke nok med det: De snak­ker om de rus­sis­ke jour­na­lis­te­nes vans­ke­li­ge situa­sjon og til­byr all den hjel­pen de kan gi.

Mens jeg snak­ket, så jeg av ansikts­ut­tryk­ket til noen av mine sam­tale­part­ne­re at de ikke viss­te hvem Anna Polit­kovs­ka­ja var. Mer kor­rekt: De fles­te had­de hørt om hen­ne, men ingen av de til­stede­væ­ren­de had­de noen gang lest hen­nes artik­ler.

I Russ­land vek­ker ikke drap på jour­na­lis­ter noen stor offent­lig reak­sjon

. Til og med etter mor­det på Polit­kovs­ka­ja var det stort sett men­neske­ret­tig­hets­for­kjem­pe­re som demon­strer­te. Det over­ras­ken­de er at mine jour­na­list­kol­le­ger var mest like­gyl­di­ge. I Vla­di­mir er det 450.000 inn­byg­ge­re, til minne­mø­tet for Polit­kovs­ka­ja kom det omkring et halvt hund­re men­nes­ker, av dem var bare 15 jour­na­lis­ter. Slik var det over hele lan­det.

Vil mitt folk noen gang våk­ne opp fra den letar­gis­ke søv­nen?

På kort sikt er jeg meget pes­si­mis­tisk.

Nata­lia Novoz­hi­lova er jour­na­list i den rus­sis­ke avi­sen Tomiks, som kom­mer ut i Vla­di­mir. Hun ble i år til­delt Fritt Ords og Zeit-Stift­ungs presse­pris. Den­ne artik­ke­len er pub­li­sert med til­la­tel­se fra og i sam­ar­beid med Ny Tid, der Novoz­hi­lova er fast spal­tist.

Artik­ke­len er over­satt av Peter Nor­mann Waage og Iri­na Waage.

TEMA

R

ussland

30 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen