I forrige uke reiste jeg til en liten provinsby som heter Kovrov for å besøke en venninne. Hun feiret fødselsdagen sin og hadde i den anledning invitert familie, venner og kolleger. Der var det ingeniører, regnskapsførere, arbeidere, håndverkere. Med andre ord representanter for de utbredte yrkesgruppene i Russland. Selvfølgelig interesserte det meg som journalist hva disse menneskene mente om det som skjer i landet. Svarene overrasket ikke: «Putin? Og hva bra har han gjort i løpet av de sju åra han har sittet ved makten? Ingenting! Han gir blaffen i oss, og vi gir blaffen i ham også… Det blir dyrere å leve for hver dag. Vi ser at inflasjonen i virkeligheten er på 30–40 prosent i året. Hva skal vi gjøre? Vi tilpasser oss så godt vi kan… Vi bryr oss ikke om å stemme. Alle politikerne prater en masse, og når de kommer til makten, grafser de bare til seg selv.»
I Russland vekker ikke drap på journalister noen stor offentlig reaksjon
Folk vil ikke snakke om politikk. Hvordan skulle de forresten ha diskutert noe som de ikke får informasjon om? Fjernsynet er som i sovjettida, der bare forteller de eventyr som ikke har noen ting med det virkelige livet å gjøre. I avisene er det også enten taushet eller bestilte artikler. Folk har vent seg av med å kjøpe aviser. Jeg blir selv ikke lenger såret når mine samtalepartnere sier at de ikke leser aviser. Jeg fordømmer dem ikke: I dag byr det også meg imot å lese russiske aviser.
Det er lenge siden den største delen av mine landsmenn sluttet å tro at deres sivile aktivitet vil kunne forandre verden. De har slått egne sirkler rundt seg selv og vil ikke gå utenfor dem. Innenfor er deres private interesser: Hjemmet, jobben, turer på hytta eller i skogen — og hyppige fyllekuler. Det er mange som drikker, og de drikker mye, med og uten anledning.
Jeg har inntrykk av at landet har sunket ned i en letargisk søvn. Som psykologene kunne ha sagt: Dette er en naturlig beskyttelsesreaksjon hos en normal organisme som stadig utsettes for stress.
— Du reiser jo rundt om i landet og i verden, sa en håndverker som heter Aleksej. — Selv har jeg ikke en gang vært i kommunesenteret på tjue år. Men jeg klager ikke over livet. Det er kona som klager over at det ikke er varmt vann og at prisene stiger. Jeg prøver å overse det. Jeg har nok til en flaske, det er greit. Jeg har også mine små gleder.
— Hvilke da, for eksempel, foruten vodka, spør jeg interessert.
— Jeg er med i en klubb for hang-glidere. Det er ikke så lenge siden en fyr hos oss slo seg i hjel.
Ja visst, små gleder…
Vil mitt folk noen gang våkne opp fra den letargiske søvnen?
Etter hvert spurte fødselsdagsgjestene meg om jobben min, hva jeg har sett og hvor jeg har vært. De så på meg som om jeg var en tropisk sommerfugl som tilfeldigvis hadde landet her hos dem. Jeg fortalte at det på den internasjonale konferansen i Oslo (i juni 2007, red.anm.) gjorde dypt inntrykk på meg hvor godt de vestlige spesialistene kjente livet i Russland. Innbyggerne i Vesten er oppbrakte over at friheten krymper i Russland og over at levestandarden til de fleste synker. Jeg fortalte hvordan verden reagerte da journalisten Anna Politkovskaja ble myrdet: hundre tusener av mennesker gikk ut på gatene i vestlige byer, tente lys for henne og gråt, som om det var en nær venn de hadde mistet. Til denne dag sørger de over henne, skriver om henne, utgir hennes artikler og bøker. Og ikke nok med det: De snakker om de russiske journalistenes vanskelige situasjon og tilbyr all den hjelpen de kan gi.
Mens jeg snakket, så jeg av ansiktsuttrykket til noen av mine samtalepartnere at de ikke visste hvem Anna Politkovskaja var. Mer korrekt: De fleste hadde hørt om henne, men ingen av de tilstedeværende hadde noen gang lest hennes artikler.
I Russland vekker ikke drap på journalister noen stor offentlig reaksjon. Til og med etter mordet på Politkovskaja var det stort sett menneskerettighetsforkjempere som demonstrerte. Det overraskende er at mine journalistkolleger var mest likegyldige. I Vladimir er det 450.000 innbyggere, til minnemøtet for Politkovskaja kom det omkring et halvt hundre mennesker, av dem var bare 15 journalister. Slik var det over hele landet.
Vil mitt folk noen gang våkne opp fra den letargiske søvnen? På kort sikt er jeg meget pessimistisk.
Natalia Novozhilova er journalist i den russiske avisen Tomiks, som kommer ut i Vladimir. Hun ble i år tildelt Fritt Ords og Zeit-Stiftungs pressepris. Denne artikkelen er publisert med tillatelse fra og i samarbeid med Ny Tid, der Novozhilova er fast spaltist.
Artikkelen er oversatt av Peter Normann Waage og Irina Waage.