Tyrkia etter Hrant Dink

Skal sannheten om drapet på den tyrkisk-armenske redaktøren Hrant Dink bli funnet, må det bli en slutt på straffrihet for Tyrkias hemmelige "deep state", skriver Gunes Murat Tezcur.

Det er nå et år siden en ten­åring kald­blo­dig myr­det den tyr­kisk-armens­ke jour­na­lis­ten og akti­vis­ten Hrant Dink midt på dagen i trav­les­te Istan­bul. Dra­pet på Dink vek­ket tyr­kis­ke demo­kra­ter fra deres opti­mis­tis­ke drøm om et Tyr­kia på vei inn Euro­pa. Et Tyr­kia som skal over­vin­ne en pro­ble­ma­tisk for­tid pre­get av poli­tis­ke atten­ta­ter og ta et opp­gjør med hem­me­li­ge tje­nes­ter som ustraf­fet har fått gri­pe inn mot med­bor­ge­re som våger å kri­ti­se­re nasjo­na­le tabu­er.

Den drepte tyrkisk-armenske redaktøren Hrant Dink (foto: Onnik Krikorian / Oneworld Multimedia)


Hrant Dink foto­gra­fert i 2006 (foto: Onnik Kri­ko­ri­an / Oneworld Multi­me­dia. Bil­det er pub­li­sert under en Crea­ti­ve Com­mons-lisens)

Hrant Dink var fra 1996 sjef­re­dak­tør og spal­tist i den armensk­språk­li­ge uke­avi­sen Agos i Istan­bul. Avi­sens mål er å gi en stem­me til den armens­ke mino­ri­te­ten i Tyr­kia og frem­me dia­log mel­lom tyr­ke­re og arme­ne­re.

Det fak­tum at Hrant Dink var en mino­ri­tet innen en mino­ri­tet gjor­de ham svært sår­bar. Han var en arme­ner i et land hvor hans for­fed­re led en tra­gisk skjeb­ne. Av natur var han fri­mo­dig og fritta­len­de selv om over­mak­ten og uvi­ten­he­ten var stor. Det­te gjor­de ham til et åpen­bart mål for kref­ter i Tyr­kia som så på ethvert avvik fra dog­me­ne som et for­ræ­de­ri.

Dink ble anmeldt og stilt for ret­ten fle­re gan­ger for å ha «sver­tet tyr­kisk­he­ten». Det­te og den neg­a­ti­ve omta­len han fikk i deler av tyr­kisk pres­se garan­ter­te at han mot­tok fle­re draps­trus­ler. Poli­ti­et var opp­merk­som­me på de uli­ke mil­jø­ene som var kla­re til å dre­pe ham, like­vel ble han ikke til­budt beskyt­tel­se. I klar­tekst, mor­det på Hrant Dink kun­ne vært unn­gått. Fami­li­en hans går nå til sak mot myn­dig­hets­per­soner som bur­de ha beskyt­tet Dink.

Dra­pet på Hrant Dink er en bit­ter påmin­nel­se om at mye står på spill for dis­si­den­ter, de som er ueni­ge i de nasjo­na­le dog­me­ne. I Tyr­kia er det­te tyde­lig når det gjel­der skjeb­nen til de otto­mans­ke arme­ner­ne i 1915 og den tyr­kis­ke stats kamp mot kur­dis­ke opp­rø­re­re i sør­øst siden 1980-tal­let.

Tyr­kias sty­ren­de par­ti (Ada­let ve Kalk­in­ma Par­ti­si, AKP, eller Rett­fer­dig­hets- og utvik­lings­par­ti­et) som ble gjen­valgt med god mar­gin i juli 2007, har stor støt­te for sin ambi­sjon om å kon­so­li­de­re sivilt sty­re i Tyr­kia. Men de mang­ler den poli­tis­ke klok­skap og kløkt som skal til for å bekjem­pe hem­me­li­ge grup­per (Tyr­kias der­in dev­let eller «deep sta­te») i byrå­kra­ti­et og i det mili­tæ­re. Tyr­kis­ke medi­er og opi­nio­nen kan også lett mobi­li­se­res mot dis­si­den­ter og kri­ti­ke­re som opp­fat­tes som en trus­sel mot den tyr­kis­ke stat og nasjon. Tyr­kias demo­kra­ter og inter­ne kri­ti­ke­re kla­rer ikke å mar­gi­na­li­se­re frem­med­ha­tets kref­ter i den offent­li­ge opi­nio­nen.

Hen­del­se­ne rundt mor­det på Dink indi­ke­rer at den unge draps­man­nen had­de med­hjel­pe­re og at dis­se var i kon­takt med per­soner i sik­ker­hets­tje­nes­ten. Den lan­ge tra­di­sjo­nen for poli­tis­ke drap i Tyr­kia gjør ikke det­te usann­syn­lig. Poli­tis­ke drap på sta­tens «fien­der» har len­ge vært den mest popu­læ­re tak­tik­ken for å så usik­ker­het og angst i befolk­nin­gen. Det under­gra­ver til­li­ten til et sivilt og demo­kra­tisk sty­re, tru­er dis­si­den­ter til taus­het og leg­ger til ret­te for auto­ri­tær poli­tikk som siden legi­ti­me­res som et verk­tøy for å reetab­le­re «ro og orden».

Mye av den­ne his­to­ri­en for­blir hem­me­lig og man må ven­te len­ge på full offent­lig­gjø­ring. Nylig har jour­na­lis­ter i Tyr­kia avdek­ket at stat­li­ge ele­men­ter har beskyt­tet grup­per som stod bak en serie av poli­tis­ke drap på 1970-tal­let. Et øken­de antall stu­di­er (inklu­dert til­stå­el­ser fra de involver­te) viser at tak­tik­ken mot kur­dis­ke nasjo­na­lis­ter på 1980-tal­let inklu­der­te sum­ma­ris­ke hen­ret­tel­ser. Det er for tid­lig å kon­klu­de­re med hvil­ke kref­ter som stod bak mor­det på Hrant Dink, men his­to­risk sett er det lite som tyder på at det­te bare var et til­fel­dig drap.

Med kjenn­skap til den­ne bak­grun­nen dem­pes også håpet rundt retts­sa­ken til de involver­te i mor­det på Hrant Dink. Fle­re av de som var direk­te involvert i orga­ni­se­rin­gen av dra­pet vil anta­ke­lig få rela­tivt lan­ge feng­sels­straf­fer, men stat­li­ge orga­ner som indi­rek­te støt­tet dis­se draps­men­ne­ne vil for­bli ukjen­te. Kom­mer det like­vel retts­sa­ker som involve­rer hem­me­li­ge nett­verk med stat­li­ge for­bin­del­se, set­tes det tyr­kis­ke retts­ve­se­net under et for­mi­da­belt press.

I desem­ber 2007 løs­lot en mili­tær dom­stol to under­of­fi­se­rer i den tyr­kis­ke hær og en kur­disk mili­tant som had­de blitt rekrut­tert til agent for sta­ten. Dis­se had­de bom­bet en bok­han­del i Sem­din­li, en små­by sør­øst i Tyr­kia, i novem­ber 2005. Trio­en var eks­per­ter på å slå til­ba­ke opp­rø­re­re og de anvend­te en tak­tikk som styr­ket stat­lig auto­ri­tet ved å spre frykt i den loka­le befolk­nin­gen. En grup­pe sivi­le dom­me­re som had­de fun­net dem skyl­di­ge ble degra­dert og en offent­lig ankla­ger som had­de skre­vet en modig til­tale­be­slut­ning hvor han kri­ti­ser­te sli­ke ikke-retts­li­ge ope­ra­sjo­ner ble fra­tatt ret­ten til å utfø­re yrket. Under dis­se omsten­dig­he­ter er det få med­lem­mer i det tyr­kis­ke retts­ve­se­net som har mot og rygg­rad til å etter­fors­ke net­tet av for­bin­del­ser, inklu­dert rol­len til sik­ker­hets­tje­nes­ten, bak dra­pet på Dink.

Det­te vil like­vel ikke dem­pe den posi­ti­ve opp­blomst­rin­gen av sosi­alt sam­hold som fulg­te mor­det på Hrant Dink. Det kom leven­de frem i begra­vel­sen da titu­se­ner av tyr­kis­ke stats­bor­ge­re mar­sjer­te i Istan­buls gater. De rop­te: «Vi er alle arme­ne­re» (se Elif Sha­fak og Rakel Dink, «Hrant Dink‘s fune­ral» 25. Janua­ry 2007). Det­te var førs­te gang i moder­ne his­to­rie at et stort antall tyr­kis­ke bor­ge­re vis­te med­fø­lel­se med arme­ner­ne og byg­de bro over gapet av «anner­le­des­het» om had­de skilt de to folke­grup­pe­ne. Det­te var et klart sig­nal om at det tyr­kis­ke sivi­le sam­funn har mod­net og nå er en makt­fak­tor med mulig­het for å utford­re de his­to­ris­ke nasjo­na­le dog­me­ne.

Hrant Dinks gravferd 23. januar 2007 ble fulgt av store folkemengder i Istanbul (foto: Kizil Bayrak)

Hrant Dinks grav­ferd 23. janu­ar 2007 ble fulgt av sto­re folke­meng­der i Istan­bul (foto: Kizil Bay­rak. Bil­det er pub­li­sert under en Crea­ti­ve Com­mons-lisens)

Ett år etter er frem­de­les nøk­kel­spørs­må­let i Tyr­kias demo­kra­ti­se­rings­pro­sess den kald­blo­di­ge kul­tu­ren som sty­rer sik­ker­hets­styr­ke­ne og deres sivi­le med­lø­pe­re. Mor­det på Hrant Dink vis­te så tra­gisk at dis­se grup­pe­ne frem­de­les har makt til å påfø­re fritta­len­de bor­ge­re fryk­te­lig smer­te. Det vil være naivt å tro at for­hand­lings­pro­ses­sen om tyr­kisk med­lem­skap i EU — selv om den skul­le gå glatt, noe som ikke er sik­kert — auto­ma­tisk vil få slutt på den­ne prak­si­sen. Mer enn noe annet er det evnen og vil­jen hos Tyr­kias demo­kra­tis­ke kref­ter til å ta et opp­gjør med sta­tens prak­sis og tra­di­sjon for å bru­ke vold mot egne inn­byg­ge­re, som vil gjø­re lan­det tryg­ge­re for bor­ge­re som vil kopiere Hrant Dinks mot og sosia­le ansvars­fø­lel­se.

Om artik­ke­len, for­fat­te­ren og Open Democracy
OpenDemocracy logo


Den­ne artik­ke­len ble først pub­li­sert på nett­ste­det Open Democracy. Den gjen­gis her under en Crea­ti­ve Com­mons-lisens. Artik­ke­len er over­satt fra engelsk av Olav Anders Øvre­bø.

Gunes Mur­at Tezcur er fra Tyr­kia. Han er fors­ker i stats­vi­ten­skap ved Loyo­la Uni­ver­sity i Chi­ca­go, og spe­sia­li­se­rer seg i tyr­kisk og iransk poli­tikk, islam og demo­kra­ti og sjia-islam.

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen