Retten til å blogge: frihetens nye slagmark

Hvordan støtte opposisjonelle bloggere i undertrykkende regimer mest effektivt? Rapport fra toppmøte om global borgerjournalistikk.

Man­ge av blog­ger­ne som var sam­let i Ungarns hoved­stad Buda­pest 27–28. juni til et topp­møte om bor­ger­jour­na­lis­tikk (Citizen Media Sum­mit) orga­ni­sert av Glo­bal Voi­ces Online, så ikke ut helt som man kun­ne for­ven­te. Dis­se repre­sen­tan­te­ne for et vok­sen­de ver­dens­om­spen­nen­de nett­verk av bor­ger­jour­na­lis­ter og digi­ta­le akti­vis­ter vir­ket gans­ke så flit­ti­ge og en smu­le gret­ne. De var ikke en gang sær­lig kule — ellers noe en god del blog­ge­re leg­ger stor vekt på å frem­stå som.

Dis­se idea­lis­te­ne snak­ket hel­ler ikke mye om duppe­dit­ter, mote eller valg­kamp­fi­nan­sie­ring; de var ikke opp­tatt av å pri­se eller håne Barack Oba­ma eller John McCain; hel­ler ikke var de opp­tatt av de sis­te kjen­dis­ryk­ter eller poli­tis­ke triks slik man fin­ner i Gaw­ker eller Huf­fing­ton Post. Iste­den hav­net de i opp­he­te­de dis­ku­sjo­ner (ofte på vel­dig gebrok­kent engelsk) om helt and­re tema­er: nett­sen­sur, men­neske­ret­tig­hets­brudd og ytrings­fri­he­tens fram­tid.

Fra Citizen Media Summit i Budapest, juni 2008 (foto: nehavish)

Debatt på Buda­pest-møtet (foto: neha­vish. Bil­det er pub­li­sert under en Crea­ti­ve Com­mons-lisens.)

Det­te var alt­så en annen type blog­ge­re og en annen form for vir­ke­lig­het. Man­ge av del­ta­ker­nes bak­grunn for­klar­te hvor­for: i sine hjem­land hol­der de blog­ge­ne sine gåen­de med faren for å bli pla­get, arres­tert og ban­ket opp av myn­dig­he­te­ne hen­gen­de over seg. De har ekte, ikke inn­bil­te fien­der. Blog­ge­ne deres er øvel­ser i mot.

Noen av Glo­bal Voi­ces-blog­ger­ne som er basert i Midt­østen, for eksem­pel, kun­ne ikke rei­se til kon­fe­ran­sen nett­opp på grunn av at de er med i det­te pro­sjek­tet; and­re kan hav­ne i trøb­bel når de ven­der hjem igjen. Like­vel øns­ker de, også med stor iver, å ta risi­ko­en ved å set­te sine lands og lokal­sam­funns pro­ble­mer på den glo­ba­le dags­or­de­nen.

Inter­nett har gjort et enormt makt­skif­te mulig

Det sto­re mang­fol­det av land repre­sen­tert på Buda­pest-kon­fe­ran­sen — med blog­ge­re fra så uli­ke ste­der som Mau­ri­ta­nia, Colom­bia, Bang­la­desh og Tad­sji­ki­stan — anty­der at feno­me­net de repre­sen­te­rer vir­ke­lig er genuint glo­balt. Til og med på ste­der der få har inter­nett-til­gang, kan blog­ger spil­le en bety­de­lig rol­le ved å ska­pe kana­ler for oppo­si­sjo­nel­le stem­mer, som der­et­ter får spred­ning i bre­de­re medi­er. Keny­ans­ke blog­ge­re har for eksem­pel inn­le­det et sam­ar­beid med lan­dets radio­jour­na­lis­ter, som er begynt å base­re seg på blog­ger for mate­ria­le til pro­gram­me­ne sine. Slik gjør de blog­ger indi­rek­te til­gjen­ge­lig for så godt som alle i lan­det.

Dissidentenes etikk

Buda­pest-møtet repre­sen­te­rer en av de størs­te gevins­te­ne ved inter­nett­re­vo­lu­sjo­nen: den radi­ka­le demo­kra­ti­se­rin­gen av den glo­ba­le fly­ten av ide­er. Tek­no­lo­gi­en, ide­ene og pro­ses­se­ne som har gjort blog­ger, sosia­le nett­verk og sam­ar­beids­ba­ser­te pro­sjek­ter som Wiki­pe­dia mulig, gir også man­ge ukon­ven­sjo­nel­le ten­ke­re en platt­form som lar dem bli hørt av et tro­fast, om enn ofte lite, pub­li­kum. Fors­ke­ren og blog­ge­ren Dani­el W. Drez­ner har kalt den­ne nye gene­ra­sjo­nen, fri­gjort fra aka­de­mias van­li­ge begrens­nin­ger og væp­net med Goog­le-søk, for «Pub­lic Intel­lec­tuals 2.0».

Men er det «Enga­sjer­te intel­lek­tu­el­le 2.0» eller «Dis­si­den­ter 2.0» som er den mest dek­ken­de merke­lap­pen? Erfa­rin­gen fra Buda­pest anty­der at beve­gel­sen som lang­somt vokser fram i utkant­en av blog­go­sfæ­ren, har mye til fel­les med en eld­re gene­ra­sjon som vil­le stå opp mot mak­ten. Byens bor­ger­mes­ter Gabor Demsz­ky — en dis­si­dent i kom­mu­nist-Ungarn — var en av de førs­te til å øns­ke noen av Glo­bal Voi­ces-blog­ger­ne vel­kom­men. I arki­vet til orga­ni­sa­sjo­nen Open Socie­ty i Buda­pest kan en se sten­si­le­ne som ble brukt til å kopiere regime­kri­tisk mate­ria­le i Øst- og Sen­tral-Euro­pa på. Dis­se styr­ker følel­sen av lik­he­ter mel­lom blog­ging og samiz­dat. Det er kan­skje bare et spørs­mål om tid før den bær­ba­re Apple- eller Leno­vo-maski­nen til en dis­si­dent-blog­ger i Hvite­russ­land eller Usbek­istan fin­ner sin rett­mes­si­ge plass ved siden av de gam­le sten­si­le­ne.

Skif­te­ne i tek­no­lo­gi til­gjen­ge­lig for dis­si­den­ter ska­per nye utford­rin­ger for dem som øns­ker å under­tryk­ke de nye stem­me­ne. Etter hvert som kost­na­den ved å pro­du­se­re, lag­re og dis­tri­bu­ere digi­talt inn­hold fal­ler sterkt, viker kopi­ma­ski­ner og sten­si­ler for digi­tal pub­li­se­ring. De fles­te regi­mer har til sin sto­re irri­ta­sjon ennå ikke fun­net ut hvor­dan de skal få dis­si­den­ter til å regist­re­re sine blog­ger hos poli­ti­et (som Nico­lae Ceau­sescus Roma­nia gjor­de med eier­ne av skrive­ma­ski­ner, for eksem­pel). Det er der­for ikke over­ras­ken­de at man­ge av dem som tid­li­ge­re støt­tet «demo­kra­ti­se­ren­de kref­ter» øko­no­misk — de sam­me som plei­de å finan­siere spred­nin­gen av kopi­ma­ski­ner i Øst- og Sen­tral-Euro­pa — nå inves­te­rer i blog­ging og nye medi­er for å spre demo­kra­ti i Asia eller Midt­østen. En av dis­se bidrags­yter­ne til ste­de på Glo­bal Voi­ces-møtet luf­tet til og med ide­en om å opp­ret­te et eget fond for nett­ak­ti­vis­me.

I dag er den størs­te trus­se­len mot ytrings­fri­het på net­tet mis­hand­ling av blog­ge­re

Sår­bar­he­ten til man­ge av blog­ger­ne som bidrar til demo­kra­ti­se­ring av den frie fly­ten av ide­er og tan­ker i sin egen bak­gård, viser at et slikt for­slag har mye for seg nå (det bør sup­ple­res med et team av juri­dis­ke råd­gi­ve­re som kan rea­ge­re hur­tig på nye saker). Inter­nett er nå til­gjen­ge­lig via data­ma­ski­ner eller mobil­te­le­fo­ner i nes­ten ethvert hjør­ne av pla­ne­ten, men den­ne utvik­lin­gen føl­ges tett av vekst i direk­te og indi­rek­te begrens­nin­ger av ytrings­fri­he­ten.

Dis­se paral­lel­le tren­de­ne avslø­rer fle­re for­bin­del­ses­lin­jer mel­lom blog­ge­re og for­ti­dens for­kjem­pe­re for ytrings­fri­het og offent­lig­het. Før inter­nett tok myn­dig­he­ter i bruk tung­vin­te, men effek­ti­ve meto­der for å under­tryk­ke og kneb­le oppo­si­sjo­nel­le stem­mer — feng­sel, sinns­syke­hus, eksil, hen­ret­tel­se.

Inter­nett har gjort et enormt makt­skif­te mulig

, ved at dis­si­den­ter kan pub­li­se­re og rap­por­te­re på blog­ger sam­ti­dig som de for­blir ano­ny­me, og fort­set­te å øve inn­fly­tel­se hjem­me selv når de er i eksil.

Søte katter og politisk kapital

Det har tatt tid for under­tryk­ken­de regi­mer å våk­ne opp til den nye vir­ke­lig­he­ten. Man­ge fore­trakk å se blog­ging og and­re for­mer for sosi­al nett­bruk som tri­vi­el­le sys­ler for folk som nøy­de seg med å pub­li­se­re bil­der og video­er av kjæle­dyr, slekt­nin­ger og ferie­opp­hold. De for­sto ikke at en liten, men vik­tig mino­ri­tet vil­le bru­ke de sam­me verk­tøy­ene til å arbei­de for sosi­al end­ring, for eksem­pel ved å leg­ge ut bil­der av politi­folk som mot­tar bestik­kel­ser eller ban­ker opp fan­ger.

Blog­ge­res bor­ger- og men­nes­ke- ret­tig­he­ter er sterkt tru­et

Da det­te begyn­te å skje, for­sto også myn­dig­he­te­ne mer av hvil­ken trus­sel inter­nett repre­sen­ter­te. Deres svar var å blok­ke­re til­gan­gen til «far­li­ge» nett­ste­der og blog­ger. Det tek­no­lo­gis­ke pro­ble­met besto i at det å blok­ke­re den ene pro­sen­ten av akti­vis­tisk inn­hold sam­ti­dig vil­le sten­ge til­gan­gen til de øvri­ge 99 pro­sen­te­ne med ufar­lig mate­ria­le. Blog­ge­re kan også tape på en slik stra­te­gi. Som en av grunn­leg­ger­ne av Glo­bal Voi­ces Ethan Zuck­er­man skrev på sin egen blogg: «Hver gang du tvin­ger en regje­ring til å blok­ke­re et web 2.0-nettsted og sten­ger folks til­gang til søte katte­bil­der, bru­ker du av din poli­tis­ke kapi­tal.»

Men noen regje­rin­ger og noen blog­ge­re er beredt til å bru­ke av sin respek­ti­ve (om enn vel­dig for­skjel­li­ge) poli­tis­ke kapi­tal på den­ne måten, der jak­ten på dis­si­dent­mi­no­ri­te­ten også inn­skren­ker fri­he­ten til «søt katt»-majoriteten. Beg­ge sider deler knep og tek­nik­ker. Auto­ri­tæ­re sta­ter deler kom­pe­tan­se innen kon­troll og over­våk­ning med hver­and­re. Orga­ni­sa­sjo­ner som Glo­bal Voi­ces Online kon­trer med å spre råd om hvor­dan å bekjem­pe sen­sur og over­våk­ning ved å bru­ke smar­te webverk­tøy som Tor eller Psip­hon.

På lang sikt er den­ne makt­ba­lan­sen i like­vekt. Hvis ikke alle regje­rin­ger har nok tid, pen­ger eller tål­mo­dig­het til sys­te­ma­tisk sen­sur, kan de ty til en let­te­re og bil­li­ge­re måte å få til­gang til en per­sons epost-pass­ord på: fengs­ling og til slutt tor­tur. I dag er den størs­te trus­se­len mot ytrings­fri­het på net­tet ikke nett­sen­sur, det er mis­hand­ling av blog­ge­re. Den­ne tren­den knyt­ter blog­ge­re både til sine for­fed­re i kom­mu­nist­ti­dens dis­si­dent­be­ve­gel­ser og til sine med­bor­ge­re i auto­ri­tæ­re regi­mer. Når de står over­for den­ne trus­se­len, deler man­ge blog­ge­re de sam­me følel­se­ne og reak­sjo­ne­ne (som frykt, tvil og selv­sen­su­ren som gjer­ne føl­ger) med and­re bor­ge­re. Den­ne vir­ke­lig­he­ten ble reflek­tert i et tema som gikk igjen under Buda­pest-kon­fe­ran­sen: «Blog­ge­re er ikke frem­me­de».

Fra Citizen Media Summit i Budapest, juni 2008 (foto: nehavish)

Fra Buda­pest-møtet (foto: neha­vish. Bil­det er pub­li­sert under en Crea­ti­ve Com­mons-lisens.)

Blog­ge­res bor­ger- og men­neske­ret­tig­he­ter er sterkt tru­et, og beho­vet er akutt for å for­sva­re deres stem­mer og de åpne medie­ne de per­soni­fi­se­rer. På topp­mø­tet om bor­ger­jour­na­lis­tikk ble det luf­tet en ide om å star­te en orga­ni­sa­sjon til­sva­ren­de Repor­te­re uten gren­ser — en «Blog­ge­re uten gren­ser» — for å arbei­de for blog­ge­res ret­tig­he­ter. Men vil­le blog­ge­re få den sam­me beskyt­tel­sen som jour­na­lis­ter og poli­tis­ke fan­ger, og kan tra­di­sjo­nel­le grup­per utvi­de sin rol­le og gjø­re en slik ny orga­ni­sa­sjon unød­ven­dig? Det­te er spørs­mål som vest­li­ge regje­rin­ger og man­ge tra­di­sjo­nel­le men­neske­ret­tig­hets­or­ga­ni­sa­sjo­ner, så vel som blog­ge­re selv, må besva­re så snart som mulig.

Om artikkelen og Open Democracy

OpenDemocracy logo


Den­ne artik­ke­len ble først pub­li­sert på nett­ste­det Open Democracy. Den gjen­gis her under en Crea­ti­ve Com­mons-lisens. Artik­ke­len er over­satt fra engelsk av Olav Anders Øvre­bø. Illust­ra­sjo­ner er lagt til av Vox Pub­li­ca.

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen