Mange av bloggerne som var samlet i Ungarns hovedstad Budapest 27–28. juni til et toppmøte om borgerjournalistikk (Citizen Media Summit) organisert av Global Voices Online, så ikke ut helt som man kunne forvente. Disse representantene for et voksende verdensomspennende nettverk av borgerjournalister og digitale aktivister virket ganske så flittige og en smule gretne. De var ikke en gang særlig kule — ellers noe en god del bloggere legger stor vekt på å fremstå som.
Disse idealistene snakket heller ikke mye om duppeditter, mote eller valgkampfinansiering; de var ikke opptatt av å prise eller håne Barack Obama eller John McCain; heller ikke var de opptatt av de siste kjendisrykter eller politiske triks slik man finner i Gawker eller Huffington Post. Isteden havnet de i opphetede diskusjoner (ofte på veldig gebrokkent engelsk) om helt andre temaer: nettsensur, menneskerettighetsbrudd og ytringsfrihetens framtid.
Debatt på Budapest-møtet (foto: nehavish. Bildet er publisert under en Creative Commons-lisens.)Dette var altså en annen type bloggere og en annen form for virkelighet. Mange av deltakernes bakgrunn forklarte hvorfor: i sine hjemland holder de bloggene sine gående med faren for å bli plaget, arrestert og banket opp av myndighetene hengende over seg. De har ekte, ikke innbilte fiender. Bloggene deres er øvelser i mot.
Noen av Global Voices-bloggerne som er basert i Midtøsten, for eksempel, kunne ikke reise til konferansen nettopp på grunn av at de er med i dette prosjektet; andre kan havne i trøbbel når de vender hjem igjen. Likevel ønsker de, også med stor iver, å ta risikoen ved å sette sine lands og lokalsamfunns problemer på den globale dagsordenen.
Internett har gjort et enormt maktskifte mulig
Det store mangfoldet av land representert på Budapest-konferansen — med bloggere fra så ulike steder som Mauritania, Colombia, Bangladesh og Tadsjikistan — antyder at fenomenet de representerer virkelig er genuint globalt. Til og med på steder der få har internett-tilgang, kan blogger spille en betydelig rolle ved å skape kanaler for opposisjonelle stemmer, som deretter får spredning i bredere medier. Kenyanske bloggere har for eksempel innledet et samarbeid med landets radiojournalister, som er begynt å basere seg på blogger for materiale til programmene sine. Slik gjør de blogger indirekte tilgjengelig for så godt som alle i landet.
Dissidentenes etikk
Budapest-møtet representerer en av de største gevinstene ved internettrevolusjonen: den radikale demokratiseringen av den globale flyten av ideer. Teknologien, ideene og prosessene som har gjort blogger, sosiale nettverk og samarbeidsbaserte prosjekter som Wikipedia mulig, gir også mange ukonvensjonelle tenkere en plattform som lar dem bli hørt av et trofast, om enn ofte lite, publikum. Forskeren og bloggeren Daniel W. Drezner har kalt denne nye generasjonen, frigjort fra akademias vanlige begrensninger og væpnet med Google-søk, for “Public Intellectuals 2.0”.
Men er det “Engasjerte intellektuelle 2.0” eller “Dissidenter 2.0” som er den mest dekkende merkelappen? Erfaringen fra Budapest antyder at bevegelsen som langsomt vokser fram i utkanten av bloggosfæren, har mye til felles med en eldre generasjon som ville stå opp mot makten. Byens borgermester Gabor Demszky — en dissident i kommunist-Ungarn — var en av de første til å ønske noen av Global Voices-bloggerne velkommen. I arkivet til organisasjonen Open Society i Budapest kan en se stensilene som ble brukt til å kopiere regimekritisk materiale i Øst- og Sentral-Europa på. Disse styrker følelsen av likheter mellom blogging og samizdat. Det er kanskje bare et spørsmål om tid før den bærbare Apple- eller Lenovo-maskinen til en dissident-blogger i Hviterussland eller Usbekistan finner sin rettmessige plass ved siden av de gamle stensilene.
Skiftene i teknologi tilgjengelig for dissidenter skaper nye utfordringer for dem som ønsker å undertrykke de nye stemmene. Etter hvert som kostnaden ved å produsere, lagre og distribuere digitalt innhold faller sterkt, viker kopimaskiner og stensiler for digital publisering. De fleste regimer har til sin store irritasjon ennå ikke funnet ut hvordan de skal få dissidenter til å registrere sine blogger hos politiet (som Nicolae Ceausescus Romania gjorde med eierne av skrivemaskiner, for eksempel). Det er derfor ikke overraskende at mange av dem som tidligere støttet “demokratiserende krefter” økonomisk — de samme som pleide å finansiere spredningen av kopimaskiner i Øst- og Sentral-Europa — nå investerer i blogging og nye medier for å spre demokrati i Asia eller Midtøsten. En av disse bidragsyterne til stede på Global Voices-møtet luftet til og med ideen om å opprette et eget fond for nettaktivisme.
I dag er den største trusselen mot ytringsfrihet på nettet mishandling av bloggere
Sårbarheten til mange av bloggerne som bidrar til demokratisering av den frie flyten av ideer og tanker i sin egen bakgård, viser at et slikt forslag har mye for seg nå (det bør suppleres med et team av juridiske rådgivere som kan reagere hurtig på nye saker). Internett er nå tilgjengelig via datamaskiner eller mobiltelefoner i nesten ethvert hjørne av planeten, men denne utviklingen følges tett av vekst i direkte og indirekte begrensninger av ytringsfriheten.
Disse parallelle trendene avslører flere forbindelseslinjer mellom bloggere og fortidens forkjempere for ytringsfrihet og offentlighet. Før internett tok myndigheter i bruk tungvinte, men effektive metoder for å undertrykke og kneble opposisjonelle stemmer — fengsel, sinnssykehus, eksil, henrettelse.
Internett har gjort et enormt maktskifte mulig
, ved at dissidenter kan publisere og rapportere på blogger samtidig som de forblir anonyme, og fortsette å øve innflytelse hjemme selv når de er i eksil.Søte katter og politisk kapital
Det har tatt tid for undertrykkende regimer å våkne opp til den nye virkeligheten. Mange foretrakk å se blogging og andre former for sosial nettbruk som trivielle sysler for folk som nøyde seg med å publisere bilder og videoer av kjæledyr, slektninger og ferieopphold. De forsto ikke at en liten, men viktig minoritet ville bruke de samme verktøyene til å arbeide for sosial endring, for eksempel ved å legge ut bilder av politifolk som mottar bestikkelser eller banker opp fanger.
Bloggeres borger- og menneske- rettigheter er sterkt truet
Da dette begynte å skje, forsto også myndighetene mer av hvilken trussel internett representerte. Deres svar var å blokkere tilgangen til “farlige” nettsteder og blogger. Det teknologiske problemet besto i at det å blokkere den ene prosenten av aktivistisk innhold samtidig ville stenge tilgangen til de øvrige 99 prosentene med ufarlig materiale. Bloggere kan også tape på en slik strategi. Som en av grunnleggerne av Global Voices Ethan Zuckerman skrev på sin egen blogg: “Hver gang du tvinger en regjering til å blokkere et web 2.0‑nettsted og stenger folks tilgang til søte kattebilder, bruker du av din politiske kapital.”
Men noen regjeringer og noen bloggere er beredt til å bruke av sin respektive (om enn veldig forskjellige) politiske kapital på denne måten, der jakten på dissidentminoriteten også innskrenker friheten til “søt katt”-majoriteten. Begge sider deler knep og teknikker. Autoritære stater deler kompetanse innen kontroll og overvåkning med hverandre. Organisasjoner som Global Voices Online kontrer med å spre råd om hvordan å bekjempe sensur og overvåkning ved å bruke smarte webverktøy som Tor eller Psiphon.
På lang sikt er denne maktbalansen i likevekt. Hvis ikke alle regjeringer har nok tid, penger eller tålmodighet til systematisk sensur, kan de ty til en lettere og billigere måte å få tilgang til en persons epost-passord på: fengsling og til slutt tortur. I dag er den største trusselen mot ytringsfrihet på nettet ikke nettsensur, det er mishandling av bloggere. Denne trenden knytter bloggere både til sine forfedre i kommunisttidens dissidentbevegelser og til sine medborgere i autoritære regimer. Når de står overfor denne trusselen, deler mange bloggere de samme følelsene og reaksjonene (som frykt, tvil og selvsensuren som gjerne følger) med andre borgere. Denne virkeligheten ble reflektert i et tema som gikk igjen under Budapest-konferansen: “Bloggere er ikke fremmede”.
Fra Budapest-møtet (foto: nehavish. Bildet er publisert under en Creative Commons-lisens.)Bloggeres borger- og menneskerettigheter er sterkt truet, og behovet er akutt for å forsvare deres stemmer og de åpne mediene de personifiserer. På toppmøtet om borgerjournalistikk ble det luftet en ide om å starte en organisasjon tilsvarende Reportere uten grenser — en “Bloggere uten grenser” — for å arbeide for bloggeres rettigheter. Men ville bloggere få den samme beskyttelsen som journalister og politiske fanger, og kan tradisjonelle grupper utvide sin rolle og gjøre en slik ny organisasjon unødvendig? Dette er spørsmål som vestlige regjeringer og mange tradisjonelle menneskerettighetsorganisasjoner, så vel som bloggere selv, må besvare så snart som mulig.
Om artikkelen og Open Democracy
Denne artikkelen ble først publisert på nettstedet Open Democracy. Den gjengis her under en Creative Commons-lisens. Artikkelen er oversatt fra engelsk av Olav Anders Øvrebø. Illustrasjoner er lagt til av Vox Publica.