Jeg ankom Sør-Ossetia for første gang sommeren 1995, samtidig med siste kapittel i krigen i Bosnia-Hercegovina. Jeg ble vist inn på et kontor for å møte enklavens såkalte utenriksminister, og til min store forbauselse hang det et stort portrett av Radovan Karadzic på veggen. Da jeg spurte om grunnen til dette, svarte han at bildet var blitt overlevert av den bosnisk-serbiske delegasjonen på et møte for de østlige kristne og at han sterkt beundret den bosnisk-serbiske uavhengighetslinjen.
Denne historien er avslørende fordi den forteller oss at Balkan-parallellen til Sør-Ossetia og Abkhazia ikke er Kosovo, men Republika Srpska. Disse to små, kaukasiske utbryterstatene ble skapt med russisk støtte under Sovjetunionens oppløsning. De ble antakelig opprettet for å videreføre russisk kontroll i Sør-Kaukasus, et område Russland historisk har sett på som sin egen bakgård. På dette tidspunktet var den russiske stat ikke en samlet enhet, så om dette var planlagt politikk eller del av maktkampen mellom seksjoner i det militære, deler av KGB eller den russiske mafiaens ønske om å kontrollere svartehavsturismen, vil man aldri få svar på.
Fra senter for internt fordrevne i Tbilisi, Georgia (foto: Onnik Krikorian, Oneworld Multimedia 2008. Publisert under en Creative Commons-lisens).
Akkurat som Jugoslavia var Sovjetunionen delt opp i et hierarki av administrative enheter basert på såkalt titulær nasjonalitet. I Sovjetunionen var Sør-Ossetia og Abkhazia derfor autonome provinser i Georgia. I slike provinser ble innbyggerne som tilhørte den nasjonale gruppen, her ossetere og abkhasere, gitt privilegerte posisjoner innen administrasjonen. Disse privilegiene ville de tape hvis det ble holdt frie valg. Da urolighetene brøt ut i 1991–92 og 1992–93 — i det store og hele startet av Georgia, men vunnet av ossetere og abkhasere med russisk militær hjelp gjennom nordkaukasiske irregulære styrker — , ble majoriteten av befolkningen (georgiere) utvist. Selv før krigen i august bodde det over 200.000 interne flyktninger under tragiske forhold i Georgia. Flere enn 130.000 er nå blitt lagt til. Man ble på 90-tallet enige om en våpenhvile i regi av Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE), og russiske fredsbevarende styrker skulle beskytte våpenhvilen sammen med georgiere og ossetere, når det gjaldt provinsen Sør-Ossetia. Begge enklavene er ennå isolert, underbefolket og preget av frykt, lovløshet og fattigdom. Dette har igjen ledet til en kombinasjon av etnisk polarisering og kriminalitet.
Løsningen på spørsmål om nasjonal status burde være pragmatisk, ikke prinsipiell
Debatten om fremtiden til Sør-Ossetia og Abkhazia blir sjelden ført i humanitære termer. Den blir fremført som uenighet når det gjelder geopolitikk og nasjonal status. Argumentene blir presentert som nasjonal selvbestemmelse mot territoriell integritet. Når man bruker slike termer, er det ikke mulig å være for selvstendighet til Kosovo og mot selvstendighet til Republika Srpska. Hvis du er enig i prinsippet om nasjonal selvbestemmelse, vil du favorisere uavhengighet for begge, og er du opptatt av at opprettelsen av nye ministater kan føre til økt diskriminering av minoriteter i nærliggende stater, er du for territoriell integritet.
Hvis derimot debatten blir ført i humanitære termer, er det mulig at konklusjonene blir ulike i forskjellige situasjoner. Mitt standpunkt når det gjaldt Nord-Irland var at jeg ga blaffen i om provinsen tilhørte Irland, Storbritannia eller Timbuktu, så lenge katolikker og protestanter kunne bo side om side i sine egne hjem. Dette var også posisjonen min når det gjaldt det tidligere Jugoslavia. Det spilte ingen rolle om Jugoslavia forble en stat, ble delt opp i seks stater (de seks republikkene) eller åtte stater (seks republikker og to autonome provinser), så lenge individer kunne bo i sine egne hjem uten frykt for vold og overgrep. Med andre ord, løsningen på spørsmål om nasjonal status burde være pragmatisk, ikke prinsipiell. Prinsippet bør gjelde menneskerettigheter, ikke nasjonal status. Derfor var jeg positiv til uavhengighet for Kosovo fordi det er gode grunner til, basert på tidligere erfaringer, å frykte for kosovoalbanernes rettigheter om provinsen skulle returneres til Serbia. Jeg er samtidig for at det bør eksistere et internasjonalt nærvær for å garantere sikkerheten til den serbiske minoriteten i Kosovo. Jeg er imot uavhengighet for Republika Srpska og at den skal annekteres av Serbia, fordi det er gode grunner til å tro at retur av muslimske og kroatiske flyktninger (som utgjorde majoriteten av befolkningen før krigen) ville bli enda vanskeligere. Jeg vil argumentere for uavhengighet for Sør-Ossetia og Abkhazia forutsatt at alle fordrevne personer kan returnere og få kompensasjon, og at man fikk en internasjonal tilstedeværelse (ikke russisk) som kunne garantere for menneskerettighetene til alle innbyggerne. Det finnes selvfølgelig flere ulike scenarier som kunne være akseptable løsninger for denne konflikten, forutsatt at det ble enighet mellom alle relevante parter.
Bruken av konvensjonell militærmakt fører ikke lenger til kontroll, men til ustabilitet
Forskjellen mellom en humanitær tilnærming og en basert på nasjonal status, kommer til syne i de ulike sikkerhetsidealene til EU og OSSE på den ene siden og NATO på den andre. EU ble grunnlagt som en sikkerhetsorganisasjon hvor målet var å forhindre en ny krig på europeisk territorium. Metoden var økonomisk og sosial integrasjon. EUs sikkerhetstilnærming består i hovedsak av eksport av denne metoden, selv om den europeiske sikkerhets- og forsvars politikken også inkluderer diplomati og fredsbevaring så vel som sivil krisebehandling. OSSE gjenspeiler de tre tilnærmingene fra slutterklæringen i Helsingfors i 1975, det vil si en fredelig løsning på grensekonflikter, økonomisk, sosial og kulturell samhandling og respekt for menneskerettighetene. I motsetning til dette er NATO basert på en mer tradisjonell geopolitisk tilnærming. Selv om NATO tar på seg nye roller i områder som Balkan og Afghanistan, forstås vanligvis sikkerhet som militært forsvar av et territorium. Mot slutten av den kalde krigen håpet mange at OSSE ville overta for både NATO og Warszawapakten. Istedenfor ble Warszawapakten oppløst og NATO utvidet alliansen østover. OSSE konsoliderte seg som organisasjon, men dens rolle ble marginalisert både av NATO og EU. Utvidelsen av NATO betydde en forskyvning av det som anses som Vestens østlige grense, helt innpå Russland, og man har gjenoppbygd de nye medlemslandenes militære styrker.
Russisk stridsvogn i Gori, Georgia (foto: Onnik Krikorian, Oneworld Multimedia 2008. Publisert under en Creative Commons-lisens).
Innenfor rammeverket av EUs og OSSEs sikkerhetstilnærminger har løsningen på de “frosne konfliktene” på Balkan og i Sør-Kaukasus bestått i dialog (mellom alle involverte i konflikten, inkludert flyktninger), økonomisk og sosial assistanse for å normalisere hverdagen, og opprettholdelse av menneskerettighetene (dette har vært det vanskeligste). Denne tilnærmingen søker å minimere alle former for vold og er nødvendigvis langsom og uoversiktlig i natur. Den blir også forstyrret av geopolitiske tilnærminger der små løsrevne stater blir brukt som brikker i et større maktspill. Derfor blir uavhengigheten til Kosovo støttet av Vesten under kraftige protester fra Russland, mens det motsatte er tilfellet for Abkhazia og Sør-Ossetia.
…enda flere flyktninger, flere ødelagte hjem, mer kriminalitet og mer frykt
I det sørlige Kaukasus er altså den geopolitiske tilnærmingen dominerende. Tilstedeværelsen til OSSE og EU er ineffektiv på grunn av den geopolitiske konkurransen om kontroll over og transport av olje. Russland har tradisjonelt argumentert med at de trenger innflytelse i Kaukasus for å kontrollere oljetransporten. Amerikanerne med visepresident Dick Cheney i spissen argumenterer for at tilgang til oljen i Kaukasus er viktig for å minske avhengigheten av olje fra Midtøsten. Begge sider anser at innflytelse over regionens stater er beste måte å sikre kontroll over oljeressursene. Hovedbrikken i dette spillet er Baku-Tbilisi-Ceyhan (BTC) oljerørledningen. Den ble bygget av BP etter amerikansk press for å frakte olje fra Aserbajdsjan til Vesten. Det ble valgt en uøkonomisk rute (den høye oljeprisen gjør den nå mer lønnsom) for å omgå både Russland og Iran, og den passerer gjennom georgisk territorium. Den georgiske entusiasmen for å bli medlem av NATO må forstås på bakgrunn av denne geopolitiske konkurransen. Georgias bruk av makt for å ta tilbake Sør-Ossetia og det overdrevne svaret fra russisk side må tolkes innenfor en tradisjonell militær og territoriell tankegang, selv om begge parter interessant nok prøvde å presentere sine motiver i humanitære termer.
I en globalisert verden hvor ustabilitet i hovedsak er en konsekvens av svake stater, religiøs ekstremisme eller transnasjonal kriminalitet, er den geopolitiske tilnærmingen mindre effektiv enn tidligere. Bruken av konvensjonell militærmakt fører ikke lenger til kontroll, men til ustabilitet, noe amerikanerne smertefullt har oppdaget i Irak og Afghanistan. Hvis målet med krigen i Irak virkelig var å få kontroll over oljetilgangen, slik Alan Greenspan trodde, har den ikke vært særlig vellykket. Oljeproduksjonen er bare så vidt i ferd med å nå nivået fra før krigen. Det samme kan sies om den siste krigen i Sør-Kaukasus. BTC-rørledningen måtte stenges da konflikten brøt ut.
Under mitt første besøk i Sør-Ossetia forklarte den såkalte utenriksministeren at han ikke hadde så mye tid å avse, siden han skulle i bryllup til en nær slektning. Vi kunne godt bli med, sa han. Bryllupet var et bråkete gateselskap med nydelig mat, slik man finner det overalt i regionen. Jeg har fremdeles oppskriften på en fantastisk aubergine i valnøttsaus som jeg smakte på der (se oppskriften). Da brud og brudgom forlot selskapet i en stylet, god gammel Lada, tok unge menn ut sine våpen og skjøt ned hver eneste gatelampe i nærheten. Resultatet av Russlands (og Georgias) militære augusteventyr er enda flere flyktninger, flere ødelagte hjem, mer kriminalitet og mer frykt. Gatelampene i Sør-Ossetia og i deler av Georgia vil ikke bli reparert på lang tid ennå.
Om artikkelen og Open Democracy
Denne artikkelen ble først publisert på nettstedet Open Democracy. Den gjengis her under en Creative Commons-lisens. Artikkelen er oversatt fra engelsk av Olav Anders Øvrebø. Illustrasjoner er lagt til av Vox Publica.