En humanitær løsning for Georgia

Hensynet til sikkerhet, menneskerettigheter og fredelig sameksistens bør veie tyngre enn prinsipper om nasjonal selvbestemmelse når konflikter om uavhengighet skal løses, skriver Mary Kaldor om Georgia-krisen.

Jeg ankom Sør-Osse­tia for første gang som­meren 1995, sam­tidig med siste kapit­tel i kri­gen i Bosnia-Herce­gov­ina. Jeg ble vist inn på et kon­tor for å møte enklavens såkalte uten­riksmin­is­ter, og til min store for­bauselse hang det et stort portrett av Radovan Karadz­ic på veg­gen. Da jeg spurte om grun­nen til dette, svarte han at bildet var blitt over­lev­ert av den bosnisk-ser­biske del­e­gasjo­nen på et møte for de østlige kristne og at han sterkt beun­dret den bosnisk-ser­biske uavhengighetslinjen.

Denne his­to­rien er avs­lørende for­di den forteller oss at Balkan-par­al­lellen til Sør-Osse­tia og Abk­hazia ikke er Koso­vo, men Repub­li­ka Srp­s­ka. Disse to små, kauka­siske utbry­ter­statene ble skapt med rus­sisk støtte under Sov­je­tu­nio­nens oppløs­ning. De ble antake­lig oppret­tet for å videre­føre rus­sisk kon­troll i Sør-Kauka­sus, et område Rus­s­land his­torisk har sett på som sin egen bakgård. På dette tid­spunk­tet var den rus­siske stat ikke en sam­let enhet, så om dette var plan­lagt poli­tikk eller del av mak­tkam­p­en mel­lom sek­sjon­er i det mil­itære, del­er av KGB eller den rus­siske mafi­aens ønske om å kon­trollere svarte­havs­tur­is­men, vil man aldri få svar på.

Fra senter for internt fordrevne i Tbilisi, Georgia (foto: Onnik Krikorian / Oneworld Multimedia 2008)


Fra sen­ter for internt for­drevne i Tbil­isi, Geor­gia (foto: Onnik Kriko­ri­an, Oneworld Mul­ti­me­dia 2008. Pub­lis­ert under en Cre­ative Com­mons-lisens).

Akku­rat som Jugoslavia var Sov­je­tu­nio­nen delt opp i et hier­ar­ki av admin­is­tra­tive enheter basert på såkalt tit­ulær nasjon­alitet. I Sov­je­tu­nio­nen var Sør-Osse­tia og Abk­hazia der­for autonome provinser i Geor­gia. I slike provinser ble innbyg­gerne som tilhørte den nasjonale grup­pen, her ossetere og abkhasere, gitt priv­i­legerte posisjon­er innen admin­is­trasjo­nen. Disse priv­i­legiene ville de tape hvis det ble holdt frie valg. Da uro­lighetene brøt ut i 1991–92 og 1992–93 — i det store og hele startet av Geor­gia, men vun­net av ossetere og abkhasere med rus­sisk mil­itær hjelp gjen­nom nord­kauka­siske irreg­ulære styrk­er — , ble majoriteten av befolknin­gen (georgiere) utvist. Selv før kri­gen i august bodde det over 200.000 interne fly­k­t­ninger under tragiske forhold i Geor­gia. Flere enn 130.000 er nå blitt lagt til. Man ble på 90-tal­let enige om en våpen­hvile i regi av Organ­isas­jo­nen for sikker­het og samar­beid i Europa (OSSE), og rus­siske freds­be­varende styrk­er skulle beskytte våpen­hvilen sam­men med georgiere og ossetere, når det gjaldt provin­sen Sør-Osse­tia. Begge enklavene er ennå isol­ert, under­be­folket og preget av frykt, lovløshet og fat­tig­dom. Dette har igjen ledet til en kom­bi­nasjon av etnisk polaris­er­ing og kriminalitet.

Løs­nin­gen på spørsmål om nasjon­al sta­tus burde være prag­ma­tisk, ikke prinsipiell

Debat­ten om fremti­den til Sør-Osse­tia og Abk­hazia blir sjelden ført i human­itære ter­mer. Den blir frem­ført som uenighet når det gjelder geopoli­tikk og nasjon­al sta­tus. Argu­mentene blir pre­sen­tert som nasjon­al selvbestem­melse mot ter­ri­to­riell integritet. Når man bruk­er slike ter­mer, er det ikke mulig å være for selvs­tendighet til Koso­vo og mot selvs­tendighet til Repub­li­ka Srp­s­ka. Hvis du er enig i prin­sip­pet om nasjon­al selvbestem­melse, vil du favoris­ere uavhengighet for begge, og er du opp­tatt av at oppret­telsen av nye min­istater kan føre til økt diskrim­iner­ing av minoriteter i nærliggende stater, er du for ter­ri­to­riell integritet.

Hvis der­i­mot debat­ten blir ført i human­itære ter­mer, er det mulig at kon­klusjonene blir ulike i forskjel­lige situ­asjon­er. Mitt stand­punkt når det gjaldt Nord-Irland var at jeg ga blaf­fen i om provin­sen tilhørte Irland, Storbri­tan­nia eller Tim­buk­tu, så lenge kato­likker og protes­tanter kunne bo side om side i sine egne hjem. Dette var også posisjo­nen min når det gjaldt det tidligere Jugoslavia. Det spilte ingen rolle om Jugoslavia for­ble en stat, ble delt opp i seks stater (de seks repub­likkene) eller åtte stater (seks repub­likker og to autonome provinser), så lenge indi­vider kunne bo i sine egne hjem uten frykt for vold og over­grep. Med andre ord, løs­nin­gen på spørsmål om nasjon­al sta­tus burde være prag­ma­tisk, ikke prin­sip­iell. Prin­sip­pet bør gjelde men­neskerettigheter, ikke nasjon­al sta­tus. Der­for var jeg pos­i­tiv til uavhengighet for Koso­vo for­di det er gode grun­ner til, basert på tidligere erfaringer, å fryk­te for kosovoal­banernes ret­tigheter om provin­sen skulle returneres til Ser­bia. Jeg er sam­tidig for at det bør eksis­tere et inter­nasjon­alt nærvær for å garan­tere sikker­heten til den ser­biske minoriteten i Koso­vo. Jeg er imot uavhengighet for Repub­li­ka Srp­s­ka og at den skal annek­teres av Ser­bia, for­di det er gode grun­ner til å tro at retur av mus­limske og kroat­iske fly­k­t­ninger (som utgjorde majoriteten av befolknin­gen før kri­gen) ville bli enda vanske­ligere. Jeg vil argu­mentere for uavhengighet for Sør-Osse­tia og Abk­hazia forut­satt at alle for­drevne per­son­er kan returnere og få kom­pen­sasjon, og at man fikk en inter­nasjon­al tilst­ede­værelse (ikke rus­sisk) som kunne garan­tere for men­neskerettighetene til alle innbyg­gerne. Det finnes selvføl­gelig flere ulike sce­nar­i­er som kunne være aksept­able løs­ninger for denne kon­flik­ten, forut­satt at det ble enighet mel­lom alle rel­e­vante parter.

Bruken av kon­ven­sjonell mil­itær­makt før­er ikke lenger til kon­troll, men til ustabilitet

Forskjellen mel­lom en human­itær tilnærm­ing og en basert på nasjon­al sta­tus, kom­mer til syne i de ulike sikker­het­side­a­lene til EU og OSSE på den ene siden og NATO på den andre. EU ble grunnlagt som en sikker­het­sor­gan­isas­jon hvor målet var å forhin­dre en ny krig på europeisk ter­ri­to­ri­um. Meto­den var økonomisk og sosial inte­grasjon. EUs sikker­het­stil­nærm­ing består i hov­ed­sak av eksport av denne meto­den, selv om den europeiske sikker­hets- og forsvars poli­tikken også inklud­er­er diplo­mati og freds­be­var­ing så vel som siv­il krise­be­han­dling. OSSE gjen­speil­er de tre tilnær­min­gene fra slut­terk­lærin­gen i Hels­ing­fors i 1975, det vil si en fre­delig løs­ning på grensekon­flik­ter, økonomisk, sosial og kul­turell samhan­dling og respekt for men­neskerettighetene. I mot­set­ning til dette er NATO basert på en mer tradis­jonell geopoli­tisk tilnærm­ing. Selv om NATO tar på seg nye roller i områder som Balkan og Afghanistan, forstås van­ligvis sikker­het som mil­itært forsvar av et ter­ri­to­ri­um. Mot slut­ten av den kalde kri­gen håpet mange at OSSE ville over­ta for både NATO og Warsza­wa­pak­ten. Ist­e­den­for ble Warsza­wa­pak­ten oppløst og NATO utvidet alliansen østover. OSSE kon­solid­erte seg som organ­isas­jon, men dens rolle ble mar­gin­alis­ert både av NATO og EU. Utvidelsen av NATO bety­dde en forskyvn­ing av det som ans­es som Vestens østlige grense, helt innpå Rus­s­land, og man har gjenopp­bygd de nye medlem­s­lan­denes mil­itære styrker.

Russisk stridsvogn i Gori, Georgia (foto: Onnik Krikorian / Oneworld Multimedia 2008)


Rus­sisk stridsvogn i Gori, Geor­gia (foto: Onnik Kriko­ri­an, Oneworld Mul­ti­me­dia 2008. Pub­lis­ert under en Cre­ative Com­mons-lisens).

Innen­for ram­mev­er­ket av EUs og OSS­Es sikker­het­stil­nær­minger har løs­nin­gen på de “frosne kon­flik­tene” på Balkan og i Sør-Kauka­sus bestått i dia­log (mel­lom alle involverte i kon­flik­ten, inklud­ert fly­k­t­ninger), økonomisk og sosial assis­tanse for å nor­malis­ere hverda­gen, og oppret­thold­else av men­neskerettighetene (dette har vært det vanske­lig­ste). Denne tilnær­min­gen søk­er å min­imere alle for­mer for vold og er nød­vendigvis lang­som og uover­sik­tlig i natur. Den blir også forstyrret av geopoli­tiske tilnær­minger der små løs­revne stater blir brukt som brikker i et større mak­t­spill. Der­for blir uavhengigheten til Koso­vo støt­tet av Vesten under kraftige pro­test­er fra Rus­s­land, mens det mot­sat­te er til­fel­let for Abk­hazia og Sør-Ossetia.

…enda flere fly­k­t­ninger, flere øde­lagte hjem, mer krim­i­nalitet og mer frykt

I det sørlige Kauka­sus er alt­så den geopoli­tiske tilnær­min­gen dominerende. Tilst­ede­værelsen til OSSE og EU er inef­fek­tiv på grunn av den geopoli­tiske konkur­ransen om kon­troll over og trans­port av olje. Rus­s­land har tradis­jonelt argu­mentert med at de trenger inn­fly­telse i Kauka­sus for å kon­trollere olje­trans­porten. Amerikan­erne med visepres­i­dent Dick Cheney i spis­sen argu­menter­er for at til­gang til oljen i Kauka­sus er vik­tig for å minske avhengigheten av olje fra Midtøsten. Begge sider anser at inn­fly­telse over regio­nens stater er beste måte å sikre kon­troll over oljer­es­sursene. Hov­ed­brikken i dette spillet er Baku-Tbil­isi-Cey­han (BTC) oljerørled­nin­gen. Den ble bygget av BP etter amerikan­sk press for å frak­te olje fra Aser­ba­jd­s­jan til Vesten. Det ble val­gt en uøkonomisk rute (den høye oljeprisen gjør den nå mer lønn­som) for å omgå både Rus­s­land og Iran, og den passer­er gjen­nom geor­gisk ter­ri­to­ri­um. Den geor­giske entu­si­as­men for å bli medlem av NATO må forstås på bak­grunn av denne geopoli­tiske konkur­ransen. Geor­gias bruk av makt for å ta tilbake Sør-Osse­tia og det over­drevne svaret fra rus­sisk side må tolkes innen­for en tradis­jonell mil­itær og ter­ri­to­riell tankegang, selv om begge parter inter­es­sant nok prøvde å pre­sen­tere sine motiv­er i human­itære termer.

I en glob­alis­ert ver­den hvor usta­bilitet i hov­ed­sak er en kon­sekvens av svake stater, religiøs ekstrem­isme eller transnasjon­al krim­i­nalitet, er den geopoli­tiske tilnær­min­gen min­dre effek­tiv enn tidligere. Bruken av kon­ven­sjonell mil­itær­makt før­er ikke lenger til kon­troll, men til usta­bilitet, noe amerikan­erne smerte­fullt har oppdaget i Irak og Afghanistan. Hvis målet med kri­gen i Irak virke­lig var å få kon­troll over oljetil­gan­gen, slik Alan Greenspan trodde, har den ikke vært særlig vel­lykket. Olje­pro­duk­sjo­nen er bare så vidt i ferd med å nå nivået fra før kri­gen. Det samme kan sies om den siste kri­gen i Sør-Kauka­sus. BTC-rørled­nin­gen måtte stenges da kon­flik­ten brøt ut.

Under mitt første besøk i Sør-Osse­tia fork­larte den såkalte uten­riksmin­is­teren at han ikke hadde så mye tid å avse, siden han skulle i bryllup til en nær slek­t­ning. Vi kunne godt bli med, sa han. Bryllu­pet var et bråkete gate­sel­skap med nydelig mat, slik man finner det over­alt i regio­nen. Jeg har fremde­les opp­skriften på en fan­tastisk aubergine i val­nøttsaus som jeg smak­te på der (se opp­skriften). Da brud og brud­gom for­lot sel­skapet i en stylet, god gam­mel Lada, tok unge menn ut sine våpen og skjøt ned hver eneste gate­lampe i nærheten. Resul­tatet av Rus­s­lands (og Geor­gias) mil­itære augusteven­tyr er enda flere fly­k­t­ninger, flere øde­lagte hjem, mer krim­i­nalitet og mer frykt. Gate­lam­p­ene i Sør-Osse­tia og i del­er av Geor­gia vil ikke bli repar­ert på lang tid ennå.

Om artikkelen og Open Democracy

OpenDemocracy logo


Denne artikke­len ble først pub­lis­ert på nettst­edet Open Democ­ra­cy. Den gjengis her under en Cre­ative Com­mons-lisens. Artikke­len er over­satt fra engel­sk av Olav Anders Øvre­bø. Illus­trasjon­er er lagt til av Vox Publica.

TEMA

R

ussland

34 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen