Talekunsten har endret seg. Vi har fått en talekunstens tilbakekomst, en gjenfødsel. Interessen for retorikk – både praktisk og teoretisk – er økende. President Barack Obamas veltalenheten har vist verdien av talekunsten og inspirert mange. På universitetene i Oslo og Bergen er det nå utdanninger i retorikk. For å kunne gjennomføre debatter og taler overbevisende tar norske politikere kurser i kommunikasjon og talekunst. Men talekunstens gjenfødsel har gitt oss et nytt barn.
Som manuskriptet, mikrofonen, radio og fjernsynet har Internett som medium endret rammene for talekunsten. Frem til slutningen av folketalernes tid (ca. 1880) refererte avisene de store talene langt og detaljert. Ja, ofte ble de trykt i sin helhet.
I begynnelsen av kringkastingens tid (ca. fra 1940–1965) ble talene sendt på radio og fjernsyn. Men i slutten av kringkastingens tid (ca. fra 1970–2000) tokk journalistene makten. De valgte ut særlige siterbare deler av taler, og de brakte bilder av uheldige kroppsbevegelser og feiltagelser. Bilder som ikke nødvendigvis var representative for talen eller stemningen i salen, men som kunne vises på skjermen og fortelle sin egen historie. I slike rammer klarer taleren som har sound-bites, karisma og tv-tekke seg best. Taleren som er enten teknokratisk og forklarende eller voldsom og gestikulerende faller gjennom.
Med Internett har politikerne fått tilbake noe av den makten som journalistene tok fra dem. Med egne nettsider kan de nå velgerne direkte – utenom journalistenes utvelgelse, fragmentering og formidling. Taler legges ut i sin helhet både som tekst og video. Ved FrPs valgkampåpning i valgkampstarten i 2007 sa Siv Jensen i sin valgtale velkommen ikke bare til de fremmøtte i Fredrikstad, men også til ”alle dere som følger denne valgkampåpningen gjennom Fremskrittspartiets TV, som er første gang et politisk parti faktisk gjør i en valgkamp” (Se: http://www.frp.no/Innhold/_struktur_internett/Hovedmeny/FrPTV_Opptak/?folderpagesize=20, gå til Arkiv, så til Valg 07, scroll ned og klikk på ”Siv Jensens tale på valgkampåpningen).
Samtidig med at Internett på denne måten synes å gi den politiske talen en ny plass, er det også en tendens til at mediets karakter vanskeliggjør tradisjonell talekunst. Mens taleren som Wergeland, Bjørnson, Tranmæl og Lange holdt lange, fyrige taler, gir dagens unge retorikere ”digitale fortellinger” på nett. I tre-minutters videoen ”Fortellingen om Hadia”, for eksempel, gir Ap-politiker Hadia Tajik sin egen livshistorie. Den presenterer ikke oratorisk kunst. Den gir ikke mye argumentasjon i tradisjonell forstand. Men vi får vi en velprodusert, personlig, nedtonet og visuell fortelling, hvor et nærbilde av Hadia betror seg til oss og hvor lett falmete fotografier fra 70-tallet gir den rette nostalgiske følelsen.
Prøv selv å føle det her: