Talekunst på Internett

Internettet gir nye muligheter - og nye problemer - for talekunsten. Dokumentasjon og føleri går hånd i hånd ... eller i hvert fall ved siden av hverandre.

Tale­kuns­ten har end­ret seg. Vi har fått en tale­kuns­tens til­bake­komst, en gjen­fød­sel. Inter­es­sen for reto­rikk – både prak­tisk og teo­re­tisk – er øken­de. Pre­si­dent Barack Oba­mas vel­tal­en­he­ten har vist ver­di­en av tale­kuns­ten og inspi­rert man­ge. På uni­ver­si­te­te­ne i Oslo og Ber­gen er det nå utdan­nin­ger i reto­rikk. For å kun­ne gjen­nom­føre debat­ter og taler over­be­vi­sen­de tar nors­ke poli­ti­ke­re kur­ser i kom­mu­ni­ka­sjon og tale­kunst. Men tale­kuns­tens gjen­fød­sel har gitt oss et nytt barn.

Som manu­skrip­tet, mik­ro­fo­nen, radio og fjern­sy­net har Inter­nett som medi­um end­ret ram­me­ne for tale­kuns­ten. Frem til slut­nin­gen av folke­ta­ler­nes tid (ca. 1880) refe­rer­te avi­se­ne de sto­re tale­ne langt og detal­jert. Ja, ofte ble de trykt i sin hel­het.

I begyn­nel­sen av kring­kas­tin­gens tid (ca. fra 1940–1965) ble tale­ne sendt på radio og fjern­syn. Men i slut­ten av kring­kas­tin­gens tid (ca. fra 1970–2000) tokk jour­na­lis­te­ne mak­ten. De valg­te ut sær­li­ge siter­ba­re deler av taler, og de brak­te bil­der av uhel­di­ge kropps­be­ve­gel­ser og feil­ta­gel­ser. Bil­der som ikke nød­ven­dig­vis var repre­sen­ta­ti­ve for talen eller stem­nin­gen i salen, men som kun­ne vises på skjer­men og for­tel­le sin egen his­to­rie. I sli­ke ram­mer kla­rer tale­ren som har sound-bites, karis­ma og tv-tek­ke seg best. Tale­ren som er enten tekno­kra­tisk og for­kla­ren­de eller vold­som og ges­ti­ku­le­ren­de fal­ler gjen­nom.

Med Inter­nett har poli­ti­ker­ne fått til­ba­ke noe av den mak­ten som jour­na­lis­te­ne tok fra dem. Med egne nett­si­der kan de nå vel­ger­ne direk­te – uten­om jour­na­lis­te­nes utvel­gel­se, frag­men­te­ring og for­mid­ling. Taler leg­ges ut i sin hel­het både som tekst og video. Ved FrPs valg­kamp­åp­ning i valg­kamp­star­ten i 2007 sa Siv Jen­sen i sin valg­tale vel­kom­men ikke bare til de frem­møt­te i Fred­rik­stad, men også til ”alle dere som føl­ger den­ne valg­kamp­åp­nin­gen gjen­nom Frem­skritts­par­ti­ets TV, som er førs­te gang et poli­tisk par­ti fak­tisk gjør i en valg­kamp” (Se: http://www.frp.no/Innhold/_struktur_internett/Hovedmeny/FrPTV_Opptak/?folderpagesize=20, gå til Arkiv, så til Valg 07, scroll ned og klikk på ”Siv Jen­sens tale på valg­kamp­åp­nin­gen).

Sam­ti­dig med at Inter­nett på den­ne måten synes å gi den poli­tis­ke talen en ny plass, er det også en tendens til at medi­ets karak­ter vans­ke­lig­gjør tra­di­sjo­nell tale­kunst. Mens tale­ren som Wer­ge­land, Bjørn­son, Tran­mæl og Lan­ge holdt lan­ge, fyri­ge taler, gir dagens unge reto­ri­ke­re ”digi­ta­le for­tel­lin­ger” på nett. I tre-minut­ters video­en ”For­tel­lin­gen om Hadia”, for eksem­pel, gir Ap-poli­ti­ker Hadia Tajik sin egen livs­his­to­rie. Den pre­sen­te­rer ikke ora­to­risk kunst. Den gir ikke mye argu­men­ta­sjon i tra­di­sjo­nell for­stand. Men vi får vi en vel­pro­du­sert, per­son­lig, ned­to­net og visu­ell for­tel­ling, hvor et nær­bil­de av Hadia betror seg til oss og hvor lett fal­me­te foto­gra­fi­er fra 70-tal­let gir den ret­te nos­tal­gis­ke følel­sen.

Prøv selv å føle det her:

TEMA

R

etorikk

102 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen