Dialog på ekstremistenes premisser

Har vi som muslimer og kristne gjort nok for å ta avstand fra radikal islamisme og rasisme, spør Salar Salih.

Har vi som mus­li­mer og krist­ne gjort nok for å ta avstand fra radi­kal isla­mis­me (og rasis­me)? Eller over­la­ter vi i for stor grad debat­ten til eks­tre­mis­te­ne på hver side?

For å bely­se dis­se spørs­må­le­ne tar jeg som utgangs­punkt den sene­re tidens opp­he­te­de debatt om bruk av hijab. En van­lig islamsk for­stå­el­se er at kvin­ner når de er sam­men med menn som ikke er i den nær­mes­te fami­li­en skal kle seg og opp­fø­re seg på en måte som ikke kan til­trek­ke sek­su­ell opp­merk­som­het. Opp­fat­nin­ge­ne av hvil­ke krav det­te stil­ler til kles­drakt varie­rer fra lov­for­tol­ker til lov­for­tol­ker — for­tol­ker av de reli­giø­se bestem­mel­se­ne — og fra land til land. Hija­bens rol­le er først og fremst å skju­le kvin­nens hår for menns blikk.

De aller fles­te tro­en­de nors­ke mus­li­mer føl­ger en mode­rat ver­sjon av islam

Ingen i Nord-Irak på 1960-tal­let bruk­te hijab på sam­me måte som i dag. Den kom defi­ni­tivt i bruk i for­bin­del­se med fun­da­men­ta­lis­mens frem­marsj etter den irans­ke revo­lu­sjo­nen i 1979, og den påføl­gen­de opp­blomst­ring i and­re deler av Midt­østen. Før var det bare eld­re kvin­ner som bruk­te hijab, vel­dig få unge jen­ter bruk­te den. Men etter Sad­dam-regi­mets fall og med den nye poli­tis­ke fri­he­ten, duk­ket det opp fle­re eks­tre­me islams­ke grup­per som var dan­net ved hjelp av Iran eller Al-Qai­da. Kvin­ner i det sør­li­ge Irak blir drept av islams­ke grup­per for ikke å føl­ge streng islamsk skikk, og trus­ler fra islams­ke grup­per dri­ver man­ge kvin­ner bort fra hjem­me­ne sine. Hundre­vis av kvin­ner er drept i løpet av de sis­te åre­ne.

Hija­ben er blitt til et sym­bol for poli­tisk isla­mis­me, men ikke et sym­bol for alle mus­li­mer. I dag bru­ker iføl­ge den ira­kis­ke TV-kana­len Als­harqi­ya ca. 30 pro­sent hijab i Nord-Irak, og ca. 65 pro­sent i det sør­li­ge Irak.

Kafe i Istanbul (foto: chrisschuepp)

Kvin­ner med og uten hijab på kafe i Istan­bul (foto: chris­schuepp, CC-lisens: by).

Bruk av hijab er for­budt i for­skjel­li­ge offent­li­ge sam­men­hen­ger i en rek­ke mus­lims­ke land, som Tyr­kia og Tuni­sia. Tv-kana­ler i Egypt, Syria, Liba­non og Irak føl­ger sam­me prak­sis. Årsa­ken til det­te for­bu­det er at hija­ben blir reg­net som en støtte­er­klæ­ring til poli­tisk (radi­kal) islam. Det er grun­nen til at en rek­ke frem­tre­den­de mus­li­mer støt­tet for­bu­det mot bruk av hijab i grunn­sko­len da det ble inn­ført i Frank­ri­ke, og at det bare var isla­mis­te­ne som pro­te­ster­te.

I Iran, på den annen side, er det fort­satt påbudt å dek­ke seg til for kvin­ner. En kvin­ne som ikke gjør det kan bli dømt til piske­slag og bøter, og utmå­lin­gen av straf­fen er ofte over­latt dom­me­rens skjønn. Et eget «moral­po­li­ti» stop­per kvin­ner som de mener ikke bærer hijab på kor­rekt måte (se mer om men­neske­ret­tig­he­ter i Iran).

Vi kan ikke se bort fra at det også fin­nes radi­ka­le isla­mis­ter

Per­son­lig mener jeg bestemt at det i utgangs­punk­tet ikke er noen ting i vei­en for at man bru­ker hijab, og at ingen skal kun­ne for­by slik bruk. Man­ge bru­ker hijab på arbeids­plas­ser i Nor­ge. Det har ald­ri vært pro­ble­ma­tisk. Men når man på den annen side begyn­ner å stil­le krav til at sam­fun­net skal inn­ret­te seg etter den­ne bru­ken, og aksep­te­re sli­ke poli­tis­ke ytrin­ger som del av en politi­uni­form, har man krys­set en gren­se. Da har ikke len­ger hijab noen plass i vårt sam­funn.

Islam ønsker å dominere samfunnet

Islam er en kil­de til stolt­het for mus­li­me­ne. De knyt­ter seg til hver­and­re gjen­nom islam og en fel­les his­to­rie. Et his­to­rie hvor islam had­de en domi­ne­ren­de posi­sjon i sam­fun­net. Iføl­ge Kora­nen er pro­fe­ten Muham­med den sis­te pro­fe­ten Gud har sendt til fol­ket og islam er der­med den sis­te reli­gio­nen. Og der­for har fol­ket rundt pro­fe­ten Muham­med all­tid vil­let domi­ne­re områ­de­ne og sam­fun­net rundt seg og også brukt vold og makt for å isla­mi­se­re sine nabo­er.

Eksemp­ler på det­te er dagens regi­mer i Iran og Sau­di-Ara­bia som ikke vil god­ta and­re enn isla­mis­te­ne i lan­de­ne sine. De for­sø­ker også å påtvin­ge nabo­lan­de­ne sin styre­form.

Har vi radikal islamisme?

For å sva­re på det­te, må man fin­ne ut hvor man­ge typer isla­mis­me vi har i Nor­ge. Gjen­nom medie­ne får en lett inn­trykk av at det ute­luk­ken­de fin­nes eks­trem isla­mis­me. Det­te stem­mer selv­sagt ikke, og jeg mener at de aller fles­te tro­en­de nors­ke mus­li­mer føl­ger en mode­rat ver­sjon av islam. Et islam som er til­pas­set sam­fun­net de lever i.

Men vi kan ikke se bort fra at det også fin­nes radi­ka­le isla­mis­ter som har makt i Nor­ge, og som har et genuint øns­ke om å domi­ne­re sam­fun­net.

Det er ikke behov for å utdan­ne ima­mer i Nor­ge

Jeg mener at nors­ke poli­ti­ke­re ikke øns­ker å ska­pe en debatt der de mode­ra­te mus­li­me­ne slip­per til. Det er en stor tab­be av våre sen­tra­le poli­ti­ke­re å benyt­te Islamsk Råd som råd­gi­ver i inn­vand­rings­spørs­mål. Kon­se­kven­se­ne av det blir at sit­ten­de regje­ring mot­ar­bei­der mus­li­mer flest ved å føl­ge en radi­kal mino­ri­tet blant mus­li­me­ne.

Pro­ble­me­ne vi nå opp­le­ver er resul­ta­tet av man­ge års feil­ak­tig hånd­te­ring av inn­vand­rings- og inte­gre­rings­spørs­mål. Dia­log og ryd­dig debatt er avgjø­ren­de for å ska­pe en god inte­gre­ring og fler­kul­tu­relt demo­kra­ti, og vi har behov for å defi­ne­re et fel­les verdi­grunn­lag.

Hver­ken de kon­ser­va­ti­ve krist­ne, radi­ka­le isla­mis­ter eller rasis­te­ne er opp­tat­te av sli­ke fel­les ver­di­er, for­di de ser på det­te som en trus­sel.

Må sette ekstremistene på sidelinjen

Det er ingen tvil om at det fin­nes en viss bekym­ring blant folk for radi­ka­le isla­mis­ter. Det fin­nes fle­re årsa­ker til det­te. Det kan skyl­des medias fokus på tvangs­ek­te­skap, jøde­hat, krav om døds­straff for homo­fi­le, hijab­tvang, og omskjæ­ring av små­jen­ter blant en del mus­li­mer.

Mis­for­stått kul­tu­rell for­stå­el­se som blant annet gir seg utslag i at våre poli­ti­ke­re øns­ker å utdan­ne ima­mer i Nor­ge, hjel­per hel­ler ikke på situa­sjo­nen. Det er ikke behov for å utdan­ne ima­mer. Hva gjør vi med man­ge ima­mer som plut­se­lig står fer­dig utdan­net? Det er ikke doku­men­tert at mus­li­mer ikke er i stand til å ten­ke og vur­de­re uten vei­led­ning fra en imam. Jeg ser ingen grunn for at vi skal ta pen­ger fra and­re nød­ven­di­ge for­mål for å utdan­ne ima­mer. For eksem­pel kan dis­se pen­ge­ne bru­kes for til­tak om ordent­lig inte­gre­ring.

Det sam­me må kun­ne sies om at man øns­ker å la ima­mer få for­mid­le Al-Qai­das bud­skap gjen­nom under­vis­ning på uni­ver­si­te­ter og høy­sko­ler. Foran en full­satt fore­les­nings­sal på Høg­sko­len i Oslo gikk ima­men Zul­qa­r­nain Sakan­dar Mad­ni langt i å hev­de at det var ame­ri­kans­ke sty­res­mak­ter som sto bak ter­ror­an­gre­pe­ne 11. sep­tem­ber 2001.

Pro­ble­met med radi­kal isla­mis­me kan ald­ri løses så len­ge man vel­ger å la eks­tre­mis­ter på beg­ge sider leg­ge pre­mis­se­ne for den nød­ven­di­ge dia­log. Vi er avhen­gi­ge av at våre sen­tra­le poli­ti­ke­re til­eg­ner seg kunn­skap om de per­soner og grup­per de benyt­ter som råd­gi­ve­re, og at vi alle set­ter eks­tre­mis­te­ne på side­lin­jen. Bare slik kan det sto­re mode­ra­te fler­tall bli pre­miss­le­ve­ran­dø­rer for vår frem­ti­di­ge sam­funns­ut­vik­ling.

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen