Ja, tidsskriftene må være gratis!

Replikk om Open Access - fri tilgang til forskningslitteratur.

I Bok og Biblio­tek 2/2009 (gjen­gitt i Vox Pub­li­ca) har Gun­nar Sivert­sen fes­tet noen tan­ker om fri til­gang til viten­ska­pe­lig lit­te­ra­tur, på papi­ret. Noe kan jeg si meg enig i, men noen gan­ger vir­ker det som om pre­mis­ser og kon­klu­sjo­ner ikke hen­ger på greip. Som en av dem som arbei­der for utbre­del­se av Open Access, føler jeg meg der­for kal­let til å ta til mot­mæle mot noen av Sivert­sens tan­ker, og til å for­sø­ke å bidra til sakens opplysning.

Kamp mot abonnementsmodellen

I arbei­det med Open Access er det i Nor­ge lite fokus på å ”knek­ke” for­leg­ger­ne, vi erkjen­ner at for­leg­ger­ne utfø­rer vik­ti­ge opp­ga­ver for for­fat­ter­ne og de viten­ska­pe­li­ge tids­skrif­te­ne. Og, som Sivert­sen også er inne på, de nors­ke for­leg­ger­ne kan ikke på noen måte sies å ope­re­re med for­tje­neste­mar­gi­ner som det er noen grunn til å rea­ge­re neg­a­tivt på; slik vi opp­fat­ter det er tids­skrift­ut­gi­vel­se nær­mest et idea­lis­tisk fore­ta­gen­de for de kom­mer­si­el­le, nors­ke for­leg­ger­ne. Og i det før-elekt­ro­nis­ke sam­fun­net var abon­ne­ments­mo­del­len den enes­te leve­dyk­ti­ge — som Sivert­sen selv sier det, var bytte­mo­del­len sær­de­les ineffektiv.

Det vi arbei­der mot, er abon­ne­ments­mo­del­len. Hvor­for det? kan man, med Sivert­sen, spør­re. Jo, for­di det nett­opp er model­len som gjør det mulig for de sto­re, inter­na­sjo­na­le for­leg­ger­ne å ta ut super­pro­fitt (pro­fitt som er stør­re enn et nor­malt for­ret­nings­mes­sig avkast­nings­krav) fra sitt for­leg­ge­ri. Abon­ne­ments­mo­del­len sør­ger for at mar­ke­det for viten­ska­pe­li­ge tids­skrif­ter er et oli­go­pol­mar­ked med mono­po­lis­tisk kon­kur­ran­se. Oli­go­pol, for­di det er noen få svært sto­re og domi­ne­ren­de til­by­de­re. Mono­po­lis­tisk kon­kur­ran­se for­di de enkel­te tids­skrif­ter ikke kan erstat­te hver­and­re — om man har til­gang til det ene, redu­se­rer ikke dét beho­vet for til­gang til det andre.

I et vel­fun­ge­ren­de mar­ked vil gode­ne være sub­sti­tut­ter, dvs. at det er fle­re pro­duk­ter som kan til­freds­stil­le det sam­me beho­vet, og kjøp av ett pro­dukt vil redu­se­re beho­vet for kjøp av kon­kur­re­ren­de pro­duk­ter. Slik er ikke tids­skrift­mar­ke­det. For­leg­ger­ne benyt­ter seg også aktivt av pris­dis­kri­mi­ne­ring for å øke pro­fit­ten. Det vil si at de ikke har liste­pri­ser, men for­hand­ler frem indi­vi­du­el­le pri­ser fra kjø­per­ne, slik at hver kjø­per beta­ler så mye som mulig.

Pro­duk­te­ne har jo ingen kost­na­der for eksemp­lar­frem­stil­ling eller dis­tri­bu­sjon, slik at det ikke fin­nes noen for­nuf­tig pro­duk­sjons­kost­nad å pri­se etter. Og det å hen­te ut mak­si­malt av insti­tu­sjo­ne­nes beta­lings­vil­je, viser seg å gi gode øko­no­mis­ke resul­ta­ter — for de sto­re for­leg­ger­ne, ikke for forsk­nings­in­sti­tu­sjo­ne­ne. Og slik pris­dis­kri­mi­ne­ring gjør det også mulig å til­by tids­skrift­ba­se­ne svært bil­lig til fat­ti­ge insti­tu­sjo­ner, og fort­satt tje­ne pen­ger på han­de­len så len­ge mer­inn­tek­ten er stør­re enn kost­nads­øk­nin­gen ved handelen.

Et vesent­lig poeng er også at abon­ne­ments­mo­del­len byg­ger på at for­leg­ge­ren skaf­fer seg sine inn­tek­ter – som egent­lig dek­ker en for­svin­nen­de liten del av de kost­na­de­ne som er involvert i å ska­pe en artik­kel — ved å mot­ar­bei­de viten­ska­pens inter­es­ser. Inn­tek­te­ne kom­mer ved at for­leg­ge­ren sten­ger lese­re ute, mens viten­ska­pen er (bør være) inter­es­sert i å være til­gjen­ge­lig for flest mulig.

Blir så det­te bed­re med Open Access?

Ja, det kan det bli, om vi orga­ni­se­rer oss rett og vet hva vi gjør. Kom­mer­si­el­le OA-for­leg­ge­re vil måt­te base­re seg på for­fat­ter­be­ta­ling, dvs. at kost­na­de­ne dek­kes av for­fat­ter­nes insti­tu­sjo­ner og finan­sie­rings­kil­der ved at tids­skrif­tet tar seg betalt per aksep­tert artik­kel. (Det vil fort­satt fin­nes en lang rek­ke for­enings- og insti­tu­sjons­ba­ser­te OA-tids­skrif­ter som ikke vil ta seg betalt, men dis­se er ikke tema­et her.)

Legge til rette for konkurranse

Når for­fat­te­ren må beta­le pub­li­se­rings­kost­na­de­ne blir mar­ke­det med ett mer likt et fri­kon­kur­ranse­mar­ked: Tids­skrif­te­ne blir i stør­re grad sub­sti­tut­ter — man­ge tids­skrif­ter innen sam­me fag vil kun­ne være like­ver­di­ge for for­fat­te­ren — og for­fat­te­ren kan kun vel­ge ett tids­skrift å pub­li­se­re i. Pri­sen på pub­li­se­rin­gen, sam­men­holdt med pre­sti­sje, fag­lig inn­ret­ning, leser­krets og ser­vice over­for for­fat­te­ren vil være para­met­re tids­skrif­te­ne må kon­kur­re­re på.

Så len­ge vi ikke iso­le­rer for­fat­te­rens forsk­nings­øko­no­mi fra beslut­nings­pro­ses­sen ved at vi full­fi­nan­sie­rer slik pub­li­se­ring uan­sett kost­nad, vil vi få pris­kon­kur­ran­se på en helt annen måte enn innen­for abon­ne­ments­mo­del­len. En modell som vil kun­ne fun­ge­re, er at Open Access-pub­li­se­ring utlø­ser — auto­ma­tisk — en til­før­sel til for­fat­te­rens bud­sjett som godt og vel dek­ker pub­li­se­ring med en nor­mal pub­li­se­rings­kost­nad. Da vil for­fat­te­ren ha øko­no­misk for­del av å vel­ge rime­li­ge tids­skrif­ter å pub­li­se­re i, men kan vel­ge dyre­re tids­skrif­ter om de til­fø­rer nok mer­ver­di til å for­sva­re kostnadsøkningen.

De nors­ke tids­skrif­te­ne vil tren­ge en høy­ere inn­tekt per artik­kel enn de inter­na­sjo­na­le for å kun­ne kla­re seg. Det er utvil­somt stor­drifts­for­de­ler også ved drift av Open Access-tids­skrif­ter, og Nor­ge er for lite til at man kan utnyt­te det­te. Språk gjør det også vans­ke­lig å set­te ut arbeids­opp­ga­ver til lav­kost­land, slik de inter­na­sjo­na­le tids­skrif­te­ne gjør. Det­te kan løses enten ved at man aksep­te­rer and­re stykk­pri­ser, eller ved at Forskningsrådet/KD til­fø­rer et til­leggs­be­løp per artik­kel til de støtte­ver­di­ge norske/skandinaviske tidsskriftene.

Potensielt flere lesere

En vik­tig kon­se­kvens av en over­gang til Open Access-model­len for pub­li­se­ring er at leser­kret­sen utvi­des — både geo­gra­fisk og sosi­alt. Tids­skrif­te­ne inklu­de­res i åpne tids­skrift­data­ba­ser og fin­nes frem til av lese­re langt uten­for det «natur­li­ge» ned­slags­fel­tet. All­menn­he­ten fin­ner fag­stoff i Open Access-tids­skrif­ter ved søk i gene­rel­le søke­tje­nes­ter. Dis­se effek­te­ne bør være av inter­es­se, både for for­fat­ter­ne og for dem som finan­sie­rer forsk­nin­gen. Det­te vil øke kva­li­te­ten på inn­hol­det som er all­ment til­gjen­ge­lig på inter­nett, og øke utbre­del­sen av norsk som fag­språk. Og det vil gi bed­re mulig­he­ter til til­gang til norsk sak­pro­sa for de man­ge som stu­de­rer norsk/nordisk språk og lit­te­ra­tur langt uten­for lan­dets grenser.

Jeg er over­ho­det ikke enig med Sivert­sen i at Open Access-model­len pas­ser bed­re for utstyrs­kre­ven­de fag enn for for eksem­pel huma­nio­ra. Spørs­må­let er i stør­re grad om de fag­li­ge artik­ler har et mar­ked uten­for det som finan­sie­res over offent­li­ge bud­sjet­ter. Selv om man­ge viten­ska­pe­li­ge tids­skrif­ter nok har en del abon­nen­ter, skul­le jeg likt å se at man­ge tids­skrif­ter har et stør­re antall abon­ne­men­ter som er betalt av pri­va­te eller av nærings­liv — det mes­te beta­les nok av offent­li­ge budsjetter.

Der­som inn­tek­te­ne som kom­mer fra ikke-offent­li­ge kil­der er mind­re enn kost­na­de­ne til tryk­king, dis­tri­bu­sjon, mar­keds­fø­ring og admi­ni­stra­sjon av abon­ne­men­ter og til­gan­ger, er det lønn­somt for det nors­ke sam­fun­net å fin­ne and­re model­ler for kost­nads­dek­ning enn ved å admi­ni­stre­re en abon­ne­ments­mo­dell. Og tar man i til­legg hen­syn til de sam­funns­mes­si­ge kostnader/ineffektivitet som føl­ge av mang­len­de all­menn til­gang, og at målet for viten­ska­pe­lig akti­vi­tet jo nett­opp er å ska­pe og gjø­re til­gjen­ge­lig mer kunn­skap i det nors­ke sam­fun­net, vil det være vans­ke­lig å si at ikke en offent­lig finan­sie­ring av svært man­ge viten­ska­pe­li­ge tids­skrif­ter vil være det ret­te. Den bes­te måten å gjø­re det­te på, er å kon­kur­ranse­ut­set­te støt­ten gjen­nom for­fat­ter­be­ta­ling. Da vil de tids­skrif­ter som har kva­li­tet, ser­vice og lese­re til­trek­ke seg for­fat­te­re og få dek­ket sine kost­na­der, de and­re vil vis­ne hen og dø.

Det­te er, etter min mening, et bed­re alter­na­tiv enn kost­nads­kre­ven­de søk­nads- og eva­lu­e­rings­pro­ses­ser hvor man ad admi­ni­stra­tiv vei for­ven­tes å fin­ne ut hvil­ke tids­skrif­ter som for­tje­ner støtte.

Bare å kaste seg uti

Hva så med de for­fat­te­re som ikke har en insti­tu­sjon i ryg­gen? Hvor stort det­te pro­ble­met er, har nok Sivert­sen stør­re over­sikt over enn jeg har. Jeg vil betvi­le at pro­sent­an­de­len er stor, men løs­nin­gen lig­ger uan­sett i å over­fø­re de kom­mer­si­el­le for­leg­ger­nes meka­nis­mer for å finan­siere artik­ler fra fat­ti­ge land til en lokal modell: At de rike lan­de­nes (her: de insti­tu­sjons­ba­ser­te) for­fat­te­re beta­ler et høy­ere beløp, hvor det er inn­bakt finan­sie­ring av de fat­ti­ge lan­de­nes (her: de fritt­stå­en­de) for­fat­te­res bidrag, slik at dis­se for­fat­ter­ne kan pub­li­se­re gratis.

Er så det­te mulig å få til? Ja, om man inn­ser at Open Access-model­len har vesent­li­ge for­de­ler frem­for dagens modell, og er vil­lig til å ta grep for å få til en over­gang. En leng­re peri­ode hvor man i rea­li­te­ten må dob­belt­fi­nan­siere, med utgi­vel­se både i ny og i gam­mel modell, vil være kost­nads­kre­ven­de og tung­vint. Det er som å bade i Nord-Nor­ge om som­mer­en: Lang­som vas­sing utover gir høy bryst­kas­se og puste­pro­ble­mer — det enes­te som duger, er å kas­te seg uti for full kraft!

Artik­ke­len ble først pub­li­sert i Bok og Biblio­tek nr. 3, 2009.

TEMA

O

pen acc
ess

3 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

KOMMENTÉR

Comments are closed.

til toppen