Framing på norsk — eller kampen om begrepenes betydning

Hvis jeg sier til deg at du ikke skal tenke på en ele­fant, så vil du uun­ngåelig gjøre det likev­el. Grun­nen er ganske enkelt at jeg har nevnt ordet og fremkalt begrepet hos deg — ja, du har kan­skje til og med skapt et men­talt bilde av dyret. Omtrent slik beskriv­er den kog­ni­tive lingvis­ten George Lakoff sine tanker om ”fram­ing”.

Fram­ing — eller innram­ming — beskriv­er ords evne til å fremkalle en særlig forståelses­ramme som farg­er og definer­er de sak­ene vi diskuter­er. Når eksem­pelvis repub­likan­erne i USA snakker om ”tax cut” eller ”tax relief”, skaper og under­støt­ter de sam­tidig en særlig forståelse av skatt (”tax”) som noe skadelig; noe som vi bør kutte ned eller befris fra. Utfor­drin­gen for Demokrater som har et annet syn på sak­en, er at de i deres argu­men­tasjon benyt­ter disse ordene. Selv når de sier at de er imot ”tax cut” eller ”tax relief” blir de så å si innen­for den ramme som frem­stiller skatt som noe neg­a­tivt og skadelig.

Også i den norske val­gkam­p­en kjem­pes om ordenes betyd­ninger. Poli­tikere forsøk­er å bruke ord og begreper på en måte som fremkaller forståelses­ram­mer deres mot­stander ikke kan unnslippe.

Ikke all ord­bruken hos norske poli­tikere skaper effek­tive innram­minger helt i Lakoffs for­stand. For virke­lig å lykkes må man nem­lig skape et ord som tilsynela­tende er nøy­tralt, som for eksem­pel ”skat­tekutt”, og som mot­standeren der­for bruk­er uten å tenke over at dette ordet fak­tisk under­graver posisjo­nen han eller hun taler fra.

Men som i andre innram­mings­forsøk prøver norske poli­tikere å gi visse ord og begreper en neg­a­tiv eller pos­i­tiv verdi.

Statsmin­is­ter Jens Stoltenbergs ord­bruk kan illus­trere dette. Han og Arbei­der­par­ti­et har lenge måt­tet kjempe mot forståelsen av skatt som noe neg­a­tivt, som en byrde statsmin­is­teren av nærmest per­son­lige grun­ner påleg­ger lan­dets hardt arbei­dende borg­ere. Her til lands snakker Erna Sol­berg for eksem­pel om ”skat­telette”. Og Frem­skrittspar­ti­et har forsøkt å gi en beskriv­else av Stoltenberg som grådig. ”Grådighets­fyrsten” har Carl I. Hagen kalt ham, og uttrykk av arten ”Jens er gjer­rig”, ”Jens vil heller stikke pen­gene i sin egen lomme enn å hjelpe de gam­le”, er forsøk på å skape en forståelse av Jens Stoltenberg og Arbei­der­par­ti­et som en form for omvendt Robin Hood: en ban­ditt som tar fra van­lige folk og behold­er pen­gene selv. Sådanne beskriv­elser er med til å skape en opp­fat­ning av skatt som en urimelig belastning.

Det er selvsagt at skatt er en belast­ning. Enhver som betaler skatt har vel tenkt at det hadde vært hyggelig å beholde de pen­gene som blir tatt fra en når man får utbe­talt lønn. Legg merke til for­mu­lerin­gen ”blir tatt fra en”. Den er en typisk innram­ming, for­di den beskriv­er skatt som noe andre tar fra oss. Men man kunne jo også se på skatt som noe vi vel­ger å gi, for­di det er best for sam­fun­net — og i siste ende for hver enkelt av oss.

Det er net­topp en slik forståelse, en slik innram­ming, Jens Stoltenberg prøver å skape. Han snakker ikke om ”innkreving” eller ”betal­ing” av skatt. Han sier heller ikke at skat­ten ”ram­mer” noen; for å ramme er jo en form for angrep. Ord som ”skat­tesys­temet”, er heller ikke gode å bruke for ham, for de anty­der en form for byråkratisk, under­trykkende sys­tem styrt av teknokrater.

I stedet bruk­er Stoltenberg som regel ord som er mye mer nære og konkrete og som har pos­i­tive assosi­asjon­er. Han sier ikke ”statskassen”, men ”felleskassen”. En felleskasse er det mange av oss som har og kjen­ner fra våre egne pri­vate liv. Det kan være en felleskasse som fam­i­lien leg­ger penger i, så alle kan komme på en god som­mer­ferie. Det kan være borettslagets kasse som sikr­er at huset blir malt eller at alle får kabel-tv. Statsmin­is­terens ord­bruk forsøk­er å få oss til å se det pos­i­tive i det å betale skatt (også her er vi ofre for en innram­ming, for å ”betale” er en utgift og utgifter ønsker vi vel ikke). Et ord som han ofte bruk­er er ”spleise­lag”. Også dette ordet kjen­ner vi fra nære og pos­i­tive opplevelser. Det er et ord som fokuser­er på fel­lesskapet og ver­di­en av at alle gir litt slik at vi sam­men kan få mer.

En annen — og kan­skje mer sen­tral — innram­ming av skat­tesys­temet (åh ja, ”sys­temet”) er Stoltenbergs omtale av velferdsmod­ellen (som jo unek­telig høres bedre ut enn ”skat­tesys­temet”) som ”den norske mod­ellen”. Norsk er som bek­jent godt, ergo må en norsk mod­ell være god — den er noe vi kan være stolte over. Så i stedet for å sutre og klage over at du skal betale skatt, bør du tenke på at: ”Den norske mod­ellen er et enestående spleise­lag, hvor felleskassen gjør at vi sam­men kan sikre alle god velferd”.

Så er det visst ram­met godt og sosialdemokratisk inn.