Kandidatene snakker, mediene fortolker, velgerne stemmer

Mediene har større betydning i vår fortolkning av hvordan politiske kandidater klarer seg i debatter enn vi tror

Etter debat­ten mel­lom pre­si­dent Barack Oba­ma og guver­nør Mitt Rom­ney men­te man­ge at ord­sty­re­ren Jim Leh­rer (PBS) gjor­de en dår­lig jobb. Han over­lot alt­for mye til del­ta­ker­ne, sa kri­ti­ker­ne. Etter debat­ten mel­lom vise­pre­si­dent Joe Biden og vise­pre­si­dent­kan­di­dat Paul Ryan, men­te man­ge at ord­sty­re­ren Martha Rad­datz (ABC News) gjor­de en dår­lig jobb, hun over­lot alt­for mye til del­ta­ker­ne, sa kri­ti­ker­ne.

Hvis man tror at kri­ti­ker­ne av den førs­te debat­ten er de sam­me som kri­ti­ser­te den and­re, så tar man feil. Eller omvendt: Repub­li­ka­ner­ne men­te at Jim Leh­rer var god til å la debat­tan­te­ne tale for seg selv, mens Demo­kra­te­ne sa det sam­me om Martha Rad­datz. Hvem tror du gjor­de det best i den førs­te debat­ten? Og hvem gjor­de det best i den and­re? Det er som regel dem som mener at deres kan­di­da­ter ikke nåd­de fullt opp som kla­ger over ord­sty­re­ren.

Biden mot Ryan

Selv om opi­nions­un­der­sø­kel­se­ne peker i litt for­skjel­lig ret­nin­ger, er det gene­rel­le bil­det at fler­tal­let mener at Joe Biden kom best ut av opp­gjø­ret mel­lom de poten­si­el­le vise­pre­si­dent­kan­di­da­ter. Reto­risk sett er det mye som peker på at han gjor­de det best, selv om hans offen­si­ve angreps­re­to­rikk bærer meget høy risi­ko.

De fær­res­te liker at and­re opp­fø­rer seg uhøf­lig og respekt­løst over­for and­re. I valg­kamp fra­stø­ter det van­lig­vis dem som ikke har bestemt seg, etter­som de er like posi­ti­ve (eller neg­a­ti­ve) til beg­ge kan­di­da­ter. Dis­se ennå ube­stem­te vel­ge­re er sær­lig vik­ti­ge å vin­ne etter­som de tel­ler to. Den du vin­ner (det gir 1) taper den and­re (det gir også 1) = 2. Hvis de ube­stem­te ble fra­støtt blir det dyrt for Biden og Oba­ma. Men anta­ge­lig var det pri­sen verdt, for det Biden lyk­kes med under debat­ten var å tvin­ge Paul Ryan i for­svar gjen­nom argu­men­ter, avbry­tel­ser, avvis­nin­ger og – ikke minst – gjen­nom avfer­di­gen­de, til tider over­bæ­ren­de, kropps­språk, mimikk og stem­me­bruk. Ryan kom ald­ri rik­tig i gang, og han må ha vært tem­me­lig tørr i hal­sen, for ingen annen kan­di­dat i pre­si­dent­de­batt­his­to­ri­en har druk­ket så mye vann.

http://www.youtube.com/watch?v=3m2tmYA51tc

Kropps­språk har utvil­somt betyd­ning for vel­ger­nes vur­de­ring av kan­di­da­te­ne, men betyd­nin­gen er ofte over­dre­vet eller mis­for­stått. Det vil jeg si mer om i et sene­re inn­legg, nå må vi ven­de oss mot den kom­men­de pre­si­dent­de­bat­ten.

Obama mot Romney

Det vik­tigs­te Biden opp­nåd­de var å stop­pe Demo­kra­te­nes til­bake­tog etter pre­si­dent Oba­mas sør­ge­lig tafat­te opp­tre­den i den førs­te debat­ten. Oba­ma var ikke offen­siv nok, han angrep for lite. Man­ge ven­ter nå at han skal slå til i tirs­da­gens debatt i helt ny offen­siv stil.

Men det bør han være for­sik­tig med. Den­ne debat­ten er nem­lig en såkalt «Town hall»-debatt, hvor van­li­ge vel­ge­re stil­ler spørs­må­le­ne og kan­di­da­te­ne sva­rer vel­ger­ne, ikke ord­sty­re­ren eller mot­kan­di­da­ten. Offen­si­ve angrep gjør seg gans­ke enkelt dår­li­ge­re i en slik situa­sjon. Der­til kom­mer at det vir­ker utro­ver­dig hvis man end­rer karak­ter fra en debatt til en annen.

Hvis du skal være tro­ver­dig og vin­ne til­lit i poli­tisk reto­rikk og i valg­kamp­de­bat­ter, må du fram­stå kon­se­kvent både i situa­sjo­nen der og da og over tid. Det betyr at du all­tid må være den sam­me. Du må ha kon­se­kvens i din ethos, dine argu­men­ter og i din frem­fø­rel­se. Det gjel­der både i hver enkelt tale, og fra den ene tale til den and­re.

Bush mot Gore

Det mak­tet pre­si­dent­kan­di­da­ten Geor­ge W. Bush i debat­te­ne med Al Gore i 2001. Bush fram­sto kan­skje ikke som den flin­kes­te og klo­kes­te av de to, men han var all­tid den sam­me. Han var all­tid seg selv. «Mr. Con­sist­ency» ble han kalt. Det gjor­de ikke Al Gore. I den førs­te av tre debat­ter var Gore pågå­en­de og angrep Bush både med har­de argu­men­ter og avvi­sen­de hode­ris­ting. Da det ikke ga den ven­te­de uttel­lin­gen, skif­tet han tak­tikk og var imøte­kom­men­de og unn­skyl­den­de i den and­re debat­ten. Da hel­ler ikke det syn­tes å vir­ke, gikk han til­ba­ke til den pågå­en­de og aggres­si­ve hold­nin­gen fra førs­te debatt. Der­ved ga Gore inn­trykk av at han enten ikke selv viss­te hvem han var, eller at hans væren og fram­tre­den var en uek­te og falsk mas­ke skapt av spin-dok­to­rer. Dem som ikke selv bemer­ket det­te skif­tet fra debatt til debatt, ble gjort tyde­lig opp­merk­som på det i medie­nes ana­ly­ser.

Skal Oba­ma lyk­kes i den and­re debat­ten må han for det førs­te kla­re å være offen­siv uten å være uhøf­lig og for det and­re må han unn­gå å være alt­for for­skjel­lig fra slik vi kjen­ner ham fra tid­li­ge­re.

Uan­sett hvor­dan det går i selve debat­ten vil vel­ger­nes vur­de­ring i høy grad avhen­ge av omta­len den får i medie­ne. Det er nem­lig medie­ne som set­ter ram­me­ne for hvor­dan vi skal for­stå hva som er skjedd. Hvis medie­ne er eni­ge om at Joe Biden var dyk­tig, mor­som og offen­siv vil det bli for­tolk­nin­gen som vin­ner frem, hvis medie­ne er eni­ge om at han var uhøf­lig, usi­vi­li­sert og «un-pre­si­den­ti­al», ja så blir det den domi­ne­ren­de for­tolk­ning.

Carter mot Ford

Et tyde­lig eksem­pel på medie­nes makt gir pre­si­dent­de­bat­ten i 1976 mel­lom Demo­kra­te­nes Jim­my Car­ter og Repub­li­ka­ner­nes Gerald Ford.

To timer etter debat­ten vis­te en under­sø­kel­se at 44% men­te at Ford had­de vun­det debat­ten og 35 pro­sent men­te at Car­ter had­de vun­det debat­ten. Men nes­te dags aften men­te 61 pro­sent at Car­ter had­de vun­det og 19 pro­sent anså Ford som vin­ne­ren (jf. fx Michael Schud­sons bok The Power of News). Hva had­de skjedd i mel­lom­ti­den? Hva fikk vur­de­rin­gen av Ford til å fal­le 25 pro­sent, og vur­de­rin­gen av Car­ter til å sti­ge 26 pro­sent?

Jo, under debat­ten stil­te jour­na­lis­ten Max Fran­kel (New York Times) føl­gen­de spørs­mål til Ford:

Hr. Pre­si­dent, jeg kun­ne ten­ke meg å utfors­ke litt dype­re vårt for­hold til rus­ser­ne […]. Våre alli­er­te i Frank­ri­ke og Ita­lia, flør­ter nå med kom­mu­nis­me. Vi har aner­kjent et perm­a­nent kom­mu­nis­tisk regi­me i Øst-Tysk­land. Vi har i rea­li­te­ten i Hel­sin­ki under­teg­net en avta­le om at rus­ser­ne har domi­nans i Øst-Euro­pa

«Jeg er glad for at du spur­te om det­te», svar­te Ford, og slår mot slut­ten av sitt svar fast at:

Der er ingen sov­je­tisk domi­nans i Øst-Euro­pa. Og det vil det ald­ri bli under en Ford-admi­ni­stra­sjon

Ord­sty­re­ren vil gi ordet vide­re til Car­ter, men Fran­kel er tyde­lig over­ras­ket over sva­ret, og lurer åpen­bart på om han kan ha hørt rett. Selv om det ikke er van­lig, ber han om ordet igjen:

Øhh, ahh, øhh… unn­skyld, kan jeg få lov til å føl­ge opp? For­stod jeg Dem kor­rekt, når jeg hør­te Dem si at Sov­jet­unio­nen ikke benyt­ter Øst-Euro­pa som sitt spyd av inn­fly­tel­se, og har besatt de fles­te områ­der der, og sik­rer med deres trop­per at det er en kom­mu­nis­tisk sone […]

Ford utdy­per sva­ret sitt:

Jeg tror ikke på, Hr. Fran­kel, at jugo­sla­ve­ne betrak­ter seg selv som domi­nert av Sov­jet­unio­nen. Jeg tror ikke på at rume­ner­ne betrak­ter seg selv som domi­nert av Sov­jet­unio­nen. Jeg tror ikke at polak­ke­ne betrak­ter seg som domi­nert av Sov­jet­unio­nen. Hvert enkelt av dis­se land er uav­hen­gig, auto­nomt, det har sitt eget ter­ri­to­ria­le integri­tet og USA fore­stil­ler seg ikke at dis­se land er under sov­je­tisk domi­nans.

Det var uhel­di­ge kom­men­ta­rer i betrakt­ning av at Sov­jet­unio­nen had­de bety­de­lig poli­tisk og mili­tær makt og inn­fly­tel­se i Øst-Euro­pa. Som Car­ter sa i sitt inn­legg etter­på:

Jeg kun­ne godt ten­ke meg å se Hr. Ford over­be­vi­se polsk-ame­ri­ka­ner­ne og tsjek­kisk-ame­ri­ka­ner­ne og ungarsk-ame­ri­ka­ner­ne i det­te lan­det om at dis­se land ikke lever under sov­je­tisk domi­nans og over­våk­ning

Men sam­me aften som debat­ten var det like­vel ingen blant de del­ta­ker­ne i spørre­un­der­sø­kel­sen som nevn­te bemerk­nin­gen som et vik­tig ele­ment i debat­ten.

Det­te var helt anner­le­des dagen etter. Etter at avi­se­ne had­de skre­vet side opp og side ned om Fords Øst-Euro­pa-bom­mert, nevn­te nå plut­se­lig 20 pro­sent av de spur­te Øst-Euro­pa-bom­mer­ten.

Nå anså de den ikke bare som en vik­tig hen­del­se, men som det aller vik­tigs­te i vur­de­rin­gen av debat­tens vin­der og taber. Nå blir det spen­nen­de å se hvor­dan Rom­ney og Oba­ma kla­rer seg i det som kan bli den mest avgjø­ren­de valg­kamp­de­bat­ten i USAs his­to­rie. Og minst like inter­es­sant – og avgjø­ren­de – blir det å se hvor­dan medie­ne vur­de­rer debat­ten.

TEMA

R

etorikk

102 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

4 KOMMENTARER

  1. Magnus H. Iversen says:

    Først og fremst, takk for en ny god ana­ly­se av den ame­ri­kans­ke valg­kam­pen.

    Jeg hus­ker at det i etter­kant av den førs­te debat­ten mel­lom Oba­ma og Rom­ney var mye snakk på ame­ri­kans­ke nett­me­di­er om at opp­fat­nin­gen umid­del­bart etter sen­ding var at Rom­ney had­de vun­net, men at de kom­men­de «fact-checks» poten­si­elt kun­ne ska­de noe av det gode debatt­re­sul­ta­tet hans. Har det kom­met noe ny infor­ma­sjon her?

  2. Hei Mag­nus, hyg­ge­lig å høre fra deg. Jeg tror ikke at «fact-checkers» har gjort noen sær­lig for­skjell etter debat­ten. Selv om det ser ut til at Rom­ney ble tatt i flest vill­le­den­de eller ukor­rek­te utta­lel­ser, ble også Oba­ma tatt i noen. De poten­si­elt mest vill­le­den­de utta­lel­ser fra Rom­ney hand­ler om bud­sjet­ter og avhen­ger av leng­re utreg­nin­ger for å bli avvist som usan­ne eller usann­syn­li­ge (og der­med ure­de­li­ge) og sli­ke tall og utreg­nin­ger kan all­tid dis­ku­te­res — igjen, igjen. Og Fox News ham­rer løs time etter time over Oba­mas angi­ve­li­ge løg­ner og usann­he­ter, sær­lig nå etter Ben­g­hazi-affæ­ren angri­pes Obama/Biden hardt for (angi­ve­lig) å lyge og villede. Anta­ge­lig ender vel­ge­ren bare med inn­tryk­ket av at de lyger og vill­le­der alle sam­men og at poli­ti­ke­re per defi­ni­sjon er utro­ver­di­ge.

  3. Erling Sivertsen says:

    «Kan­di­da­te­ne snak­ker, medie­ne for­tol­ker, vel­ger­ne stem­mer» er en flott tit­tel, men den­ne had­de gitt mer ret­ning og knyt­tet an til UiBs tid­li­ge­re ana­ly­ser av vel­ge­re:

    Kan­di­da­te­ne snak­ker, medie­ne for­tol­ker, vel­ger­ne avgjør

    • Ja, det er rik­tig, det vil­le også ha vært en allu­sjon til NOU 2004:25 om par­ti­fi­nan­sie­ring, åpen­het og parti­po­li­tisk fjern­syns­re­kla­me som har hoved­tit­te­len: «Pen­ge­ne tel­ler, men vel­ger­ne avgjør»

til toppen