Hvis norske politikere uten noen tilpasning forsøker å tale som USAs president, vil det utvilsomt slå feil. Ikke desto mindre kan de lære mye av å se hva Obama gjør. Ja, alle som vil formidle et budskap, har noe å lære av Obamas retorikk.
I 1966 kom den anerkjente amerikanske samfunnsforskeren Harry Eckstein til Norge. Han beskrev de norske politikernes særlige legitimitet og autoritet — eller kanskje rettere mangel på autoritet: «Det fornemste, selv blant parlamentarikere,» undrer han seg, «er å fremstå som en vanlig kar, praktisk og med folkevett, vel bevandret i glansløse kjensgjerninger, temmelig ufiks, ikke imponert av — ja forlegen over suksess.» Man utviser, skriver han om norske politiske talere, en monoton fremføring og en upyntet stil.
Her til lands liker vi ikke at noen stikker seg ut, er spesielle, eller viser seg frem. Derfor må du ikke virke retorisk velformulert når du holder tale. Det virker nemlig falskt, forberedt og utroverdig. I stedet bør du bruke dagligdagse, vanlige formuleringer. For da vet vi at du er en vanlig person — som oss selv. Talere som bruker bilder, metaforer og store ord og appellerer til visjoner og håp, vekker mistro. Sikker form er tillært, og derfor kunstig og utvendig. Jo flottere du uttrykker deg, desto tommere er det du sier. Eller verre: desto større er risikoen for at du manipulerer oss.
Men hva med Barack Obama? Alle elsker jo Obama — også nordmenn. Og han bruker bilder, metaforer og store ord. Han appellerer til visjoner og håp. Kan norske politikere gjøre det samme? Er ikke hans stil nettopp antitesen til det norske krav om jordnær, naturlig og autentisk retorikk? Vil den ikke virke fremmedartet, falsk og pompøs i munnen på våre politikere?
Så hva skal norske politikere gjøre? Hva er Obamas hemmelighet? Se nærmere i det nye nummer av tidsskriftet Prosa eller les hele artikkelen om Obama på Prosas hjemmeside.
Stortingsvalget i 2009, var noen år siden. Likevel er det ikke noe som fanger oss nok til en debatt. Er ikke det et paradoks i seg selv? Hva er det med oss nordmenn, som gjør at vi ikke klarer å nå igjennom til oss selv. Beskrivelse av norsk og amerikansk politiske retorikk og språkbruk, er det ikke så mye å si på. Men hvorfor treffer det oss ikke i magen, hode eller vekker føleleser, som beveger oss i en retning? Hvorfor blir det bare greit nok. Og ferdig med det? Hva sier forfatteren selv om dette?