Mange har i den senere tid diskutert journalisters bruk av sosiale medier og hvorvidt denne utviklingen styrker eller svekker deres arbeid. Generalsekretær Per Edgar Kokkvold i Norsk Presseforbund mener for eksempel at Twitter kan skade journalistikken, mens Per Valebrokk i E24 mener at den kan berike. I denne kronikken argumenter vi for at det kreves kompetanse for å utnytte sosiale mediers potensial hvis det skal fungere som et nyttig journalistisk redskap.
Forenklet debatt
Flere journalister, kommentatorer og brukere har i løpet av de siste månedene deltatt i diskusjonen om journalisters bruk av Twitter. Dessverre blir debatter som denne lett polarisert ved at deltakerne faller inn i en av to roller; enten som den naive digitale optimisten som ukritisk peker på de journalistiske mulighetene publikumsbidrag, delekulturen og nye nettsamfunn bringer med seg, eller som den gammelmodige pessimisten som trøstesløst frykter at nettopp de samme tingene vil forringe den journalistiske kvaliteten og undergrave journalistenes posisjon i samfunnet.
Debatten om journalisters bruk av sosiale medier er imidlertid altfor viktig til å bli redusert til disse to motpolene. Den handler om journalistrollen som profesjon, og hvilke journalistiske kompetanser som kreves for å håndtere publikumsbidrag og sosiale medier.
Amatørenes inntog i mediene
En tettere kontakt mellom mediene og deres publikum er et av de viktigste endringstrekkene i dagens mediebransje. Bidrag fra publikum har riktig nok alltid utgjort en viktig del av medienes innhold, men i dag er deltakelsen utbredt og alminneliggjort på en mye mer omfattende måte enn tidligere. Flere forskere har av den grunn spurt om det lenger er riktig å tale om ”publikum” og ”produsenten” som to separate roller, eller om vi heller ser konturene av en produksjonsform der de to rollene smelter sammen og fungerer i felleskap.
Hovedspørsmålet i denne type diskusjoner er på hvilke måter publikums inntog i mediene fører til maktforskyvninger, som igjen kan true etablerte medie- og kulturinstitusjoner og deres profesjoner.
Profesjon i endring
I diskusjonen om journalisters bruk av sosiale medier og amatørenes økte innflytelse har flere argumentert for at journalistrollen som profesjon er truet. Per Edgar Kokkvold er en av dem. Hans poeng er at det å være journalist krever kompetanse, bestemte ferdigheter og evner til å redigere, gjøre utvalg og være kildekritisk. Journalistrollen er noe som må læres og erfares; det er en profesjon som forholder seg til et etablert presseetisk regelverk og felles normer og verdier. Med andre ord: det er en profesjon som ikke kan utføres av hvem som helst.
Det er ikke vanskelig å være enig med Kokkvold i dette. Samtidig er det viktig å huske at journalistrollen er under kontinuerlig endring. Innføringen av radio på 1920-tallet utfordret avisjournalistene, på samme måte som fjernsynet på 1960-tallet satte nye krav til journalistrollen. Utviklingen av sosiale medier skaper på nytt store forandringer for journalistene og stiller nye krav til kompetanse og kunnskap.
Det er for tidlig å si hvilke konsekvenser utviklingen av sosiale medier — og med dem ”amatørenes” inntog i mediene — har for journalistikken. Foreløpig må vi begrense oss til å si at sosiale medier bringer på banen noen nye arbeidsmetoder for hvordan journalistikk kan utføres. For noen journalister vil dette representere positive verktøy. Det er for eksempel ikke vanskelig å se at Twitter kan øke journalisters kontaktflate til både kilder og publikum, åpne for direkte og umiddelbar kommunikasjon med både kjente og ukjente, gi fortløpende tilbakemeldinger på saker, og synliggjøre tidligere skjulte sosiale nettverk.
Samtidig representerer sosiale medier som Twitter flere problemområder. Et nærliggende problem er knyttet til redigering og tidsbruk: Hvordan skal journalister — uten bruk av unødig mye tid — sile kvalitet fra skvalder når alle skal si sitt? Og hvor skal grensen gå for private og profesjonelle ytringer? Et annet problem er knyttet til troverdighet og kildekritikk: Hvem fortjener å bli lyttet til og hvem kan man stole på?
I tillegg kommer faren for ensretting når deltakere av sosiale nettverk i felleskap samler seg om et populært standpunkt. Flere stemmer til rådighet er ikke nødvendigvis en garanti for mangfold dersom ytringene ikke representerer ulike standpunkt, på samme måte som muligheten til å snakke ikke presenterer noen sikkerhet for at man faktisk blir hørt.
Også sosiale medier krever kompetanse
Kokkvolds krav til profesjonalisering og kvalitet gjelder selvfølgelig like mye for de sosiale mediene som de etablerte. Også på nettsteder som Twitter kan man skille mellom kompetente og mindre kompetente brukere; mellom de som kommuniserer effektivt, relevant og interessant og de som ikke gjør det. Det er naivt å tro at alle journalister bør og skal delta på en vellykket måte på Twitter, til det er forumet for ressurskrevende. På samme måte er det arrogant ikke å anerkjenne dem som faktisk gjør det. God journalistikk må ha strenge krav til etterrettelighet, kildekritikk og troverdighet. Det gjelder like mye for sosiale medier som for tradisjonelle massemedier.
Amatører # profesjonelle: Prosjektgruppe og seminar
Artikkelforfatterne er medlem av prosjektgruppa ”Amatører # profesjonelle” ved Institutt for medier og kommunikasjon (IMK), Universitetet i Oslo. Et seminar om hvordan mediene møter ”amatørenes” deltakelse vil bli holdt den 3. og 4. november, ved IMK.
En forkortet versjon av denne kronikken ble publisert som et debattinnlegg i Dagens Næringsliv, 16. oktober 2009.
[…] Amatører og profesjonelle på Twitter […]