‘Ja’, ‘nei’ og Foss

Data­la­grings­di­rek­tivet og debat­ten rundt det, har engas­jert mange sam­funnsin­ter­esserte. Og den fort­set­ter å gjøre det. Uansett utfal­l­et av den endelige voterin­gen i Stortinget, har direk­tivde­bat­ten hvirvlet opp prob­lem­still­inger i norsk, poli­tisk debatt som til forvek­sling kan minne om en ide­ol­o­gisk grenseopp­gang mel­lom en lib­er­al forståelse av men­neske og sam­funn og en tekno-opti­mistisk vil­lighet til å ta i bruk et hvilket­somhelst mid­del som kan tenkes å fremme omforente og verdi­forankrede mål. Som for eksem­pel ’tryg­ghet’.

Etter anvis­ning hen­tet fra Nils Kjærs berømte stort­ings­mann Celius, har Høyre lan­det på et stand­punkt ”et sted mel­lom ingent­ing og nesten noe”. Et landsmøte­fler­tall har kom­met til at det er gre­itt og vel foren­lig med de krav Høyre stiller til et godt og vel­funksjonerende per­son­vern, at overvåkin­gen av Per og Pål skal begrens­es til et halvt år. Og alt­så ikke pågå et helt slik Reg­jerin­gen anty­der i sitt høringsno­tat.

Det er et reson­nement ikke ulikt beroligelsen av eng­stelige forel­dre som får vite at elven nå er sen­ket en meter: Da vil ingen barn lenger kunne drukne i den!

Landsmøtet anbe­falte også å inn­føre solide kon­troll­ru­ti­n­er slik at poli­ti­et ikke finner på noe fanteri.

Som om alt det norske medi­er hver uke forteller om svik­tende kon­troll­ru­ti­n­er i norsk for­valt­ning skal kunne fork­lares av man­gel på regler; man­gel på tilsynsorganer?

Når vi nå har fått vite at et fler­tall av norske, uni­formerte poli­ti­folk ikke ville nøle med å offentlig­gjøre så vel navn som bilde av sik­t­ede kvin­ner og menn, ja da kan rettsstatens tilhen­gere neppe bli for for­sik­tige når nye kikke­hull skal bores inn i borg­erens pri­vate sfære….

Nå skal landsmøte­sem­inaret fort­sette i stort­ings­grup­pen. I data­la­grings-sam­men­heng tør det forsvares å karak­teris­ere den som litt av en fau­na: Der er folk i den som synes direk­tivet er for bleikt og puslete og bør stives opp og armeres for blant annet å kunne ned­kjempe Face­book-assis­tert krim­i­nalitet. Og der er reflek­terte kon­ser­v­a­tive som ikke er vil­lige til å anbe­fale midler tatt i bruk i en retts­stat som peker nese av målene – midler som – iro­nisk nok – åpen­bart ikke engang er effektive!

I en kat­e­gori for seg selv stiller vet­er­a­nen Per-Kris­t­ian Foss som via Dagsrevyen på landsmøtets siste dag opplyste oss om at ”Jeg føler ikke at kunnskap om min mobil­tele­fon­bruk og hvor jeg har vært på inter­nett er en overvåkn­ing av meg.”

I Høyres videre forhan­dlinger med Arbei­der­par­ti­et som justismin­is­ter Stor­ber­get gled­er seg opprik­tig til, får vi inderlig håpe at det ikke blir Foss’ pri­vate ube­hagskri­terier som blir ret­nings­givende. Ingen lov hin­dr­er ham i å åpne kunnskap om sine pri­vate gjøremål for enhver som måtte være inter­essert. Med hans sam­tykke kan for eksem­pel hans syke­jour­nal rykkes inn som annonse i ’Aften­posten’. Helt greitt.

Men: Data­la­grings­di­rek­tivet han­dler om å gi Stat­en rett til å tvinge tele­sel­skapene til å lagre alt om alle – ganske uavhengig av hva den overvåkede selv måtte mene.

(Fra redak­sjo­nen: Dette er første inn­legg i Georg Apenes’ nye spalte “Sett fra pen­sjon­skassen”. Den avløs­er spal­ten “Apenes’ anneks”, som ble pub­lis­ert i samar­beid med Datatil­synet og avs­lut­tet etter at Apenes tidligere i år gikk av som tilsynets direktør).