Arbeidsdepartementet søker en “Seniorrådgjevar”, står det å lese på departementets nettside. For bare få år siden ville det ikke ha stått mer enn dette i overskriften. Men nå heter det “Seniorrådgjevar – taleskrivar for Arbeidsdepartementet”. Og nedenunder “Arbeidsdepartementet (AD) har oppretta ei ny stilling som taleskrivar for statsråden”. Det er ingen tvil denne person skal skrive taler for Hanne Bjurstrøm – og det er ingen hemmelighet.
Selv vg.no virker litt overrasket og slår fast at den nyansatte vil få 832.000 i lønn. Kanskje jeg skulle skifte jobb, det er mer enn man får som professor på universitetet. I hvert fall på humaniora og SV, hvor vi utdanner retorikere til å bli …. ja, for eksempel taleskrivere. Men kanskje lønnsnivået likevel ikke er det mest interessante. Det er heller ikke sikkert at den som blir ansatt vil få topplønnen i et lønnsspenn som for seniorrådgivere begynner på 569.800 kroner. Det er mer interessant at den nyopprettete stilling så åpenbart og utilslørt er en taleskriverstilling.
Jeg har tidligere skrevet om at man i det politiske systemet ikke blir ansatt som taleskriver, man er sekretær eller rådgiver, noen ganger informasjonsmedarbeider eller pressesekretær. Men slik er det åpenbart ikke mer.
I USA er Obamas taleskriver Jon Favreau både velkjent og beundret for sine verbale evner. I den igangværende svenske valgkampen skriver avisene anerkjennende om partiledernes skribenter. “De hjälper partiledarna att hitta orden” var overskriften på Dagens Nyheter på nettet tredje juli. Her forteller Moa Berglöf hvordan hun som “politisk sakkunnig” (taleskriver) utformer taler for statsminister Reinfeldt. Vi lærer hvilken utdanning hun har, hva hennes drivkraft er og hvilke politiske forebilder hun har. Vi lærer det samme om Anneli Toresson, som er politisk sekretær (taleskriver) for Mona Sahlin. Holdningen i artikkelen er ikke kritisk til at partiledere og statsministere ikke skriver deres egne taler (alene), men bruker i stedet spaltene på at berette om arbeidsprosessen og taleskrivernes syn på hva som er en god tale, en god taler og en god taleskriver.
Den samme anerkjennende holdningen finner vi i en artikkel på Svenske Dagbladets nettsider (19. august). Her skriver Peter Adler at “Talskrivaren på väg ta steget ut i rampljuset”. Peter Adler er ikke journalist ved avisen, men “retorisk konsult, talskrivare och gästföreläsare i retorik vid Lunds universitet”.
I Danmark – som siden 80-tallet har hatt en universitetsutdanning i retorikk – har man lenge hatt den samme åpenhet om taleskrivere og kommunikasjonsrådgivere. Som idoler og sportsstjerner har flere av dem figurert på forsiden av månedsmagasiner med glossy forsider. Når de forlater deres minister får de gjerne egne fjernsynsprogrammer eller spalter i avisene.
Nå opplever vi altså samme tendensen i Norge. Politisk taleskrivning er blitt profesjonalisert, kjent og (delvis) anerkjent. Det er bra. Stjernestatus for de nye verbale heltene er ikke nødvendigvis ønskelig, men åpenhet om de politiske (kommunikasjons)prosesser er viktig og profesjonalisering av yrker er nødvendig – og uunngåelig. Forhåpentlig kan det bidra til å styrke fordelene og minske ulempene ved politisk taleskrivning.
God kommentar! Bra å høre en vitenskapelig betrakning. Men: Du avslutter med å skrive: “Forhåpentlig kan det bidra til å styrke fordelene og minske ulempene ved politisk taleskrivning”. Kunne tenke meg at du utdypet dette mer. Min erfaring fra nettopp politisk taleskriving er at en må ansette flere politiske rådgivere i departementene for å holde åpnere linjer. En av de viktigste problemstillingene er politikk vs. byråkrati. Har selv skrevet mer om dette her, med utg.pkt. i kommunikasjonsrådgivere: http://bergesen.wordpress.com/2010/06/10/politiske-pianospillere/