Med andres ord — politisk taleskrivning

I våre dager skriver politikere, sentralbanksjefer og Konger ikke selv de taler de holder. Det er en praksis med både fordeler og ulemper.

7. desem­ber holdt forsk­nings­pro­sjek­tet Virk­som­me ord og Reto­rikk­pro­gram­met ved Uni­ver­si­te­tet i Ber­gen en stor kon­fe­ran­se om poli­tisk tale­skriv­ning. Mer enn 100 til­hø­re­re var til­ste­de. Det er åpen­bart stor inter­es­se for ver­di­en og kon­se­kven­se­ne av den øken­de prak­sis med å la and­re utfor­me orde­ne dine.

”Kon­gen tren­ger hjelp”, skrev stats­vi­ter Carl-Erik Grim­stad i VG 5. janu­ar 2007. Han syn­tes at Kon­gens nytt­års­tale var den språk­lig dår­ligs­te på man­ge år; fylt med tomt ord­gy­te­ri, kli­sje­er, menings­løse set­nin­ger og mani­ert patos. Slot­tet mang­let en god tale­skri­ver, men­te Grim­stad. Hjelp til å skri­ve taler har Kon­gen hatt i man­ge år. Og han er ikke den enes­te. Den nors­ke regje­rin­gen har mer enn 120 råd­gi­ve­re og man­ge av dis­se bidrar til å skri­ve taler.

Mest utbredt er tale­skriv­ning i USA. Barack Oba­ma er anta­ge­lig ver­dens bes­te poli­tis­ke taler. Like­vel hjel­per den bare 28 år gam­le Jon Fav­reau ham med å uttryk­ke sine tan­ker så over­be­vi­sen­de som mulig. I offent­lig­he­ten betrak­tes Fav­reau nær­mest som et idol – gut­ten som på café for­mu­le­rer orde­ne som påvir­ker en hel ver­den.

Slik åpen­het om tale­skriv­ning har det ikke all­tid vært. I febru­ar 1933 sit­ter Frank­lin Dela­no Roo­se­velt ved pei­sen og skri­ver set­nin­ge­ne som skal bli det førs­te han sier som pre­si­dent. Til­tre­del­ses­ta­len kom­mer til å inne­hol­de noen av de mest kjen­te ord i USA: ”the only thing we have to fear is fear itself”.

Poli­ti­ke­re hol­der helst for seg selv at de ikke for­mu­le­rer sine egne ord

Lin­je etter lin­je ned­fel­les og først klok­ken halv to om nat­ten set­ter Roo­se­velt sitt sis­te punkt­um. I dag lig­ger det hånd­skrev­ne manu­skrip­tet i Roo­se­velt-muse­et. Her kan man se man­nens egne ret­tel­ser og over­strek­nin­ger. Det fin­nes til og med et doku­ment med pre­si­den­tens under­skrift som veri­fi­se­rer at det­te vir­ke­lig er ori­gi­nal­ma­nu­skrip­tet til talen som ble holdt på Capi­tol.

Det er bare et pro­blem: Roo­se­velt skrev ikke talen selv. Han fant ikke på orde­ne om at ”det enes­te vi har å fryk­te er fryk­ten selv”. Talen ble opp­rin­ne­lig utfor­met av tale­skri­ver Ray­mond Mor­ley; sita­tet kom fra ven­nen og råd­gi­ve­ren Louis Howe. Den kom­men­de pre­si­den­ten les­te utkas­tet omhyg­ge­lig og skrev så nøy­ak­tig de sam­me orde­ne med sin egen hånd­skrift, slik at ingen skul­le få vite at han had­de brukt en tale­skri­ver.

Hva skal vi synes om det­te? Hvis ikke Roo­se­velt først tenk­te orde­ne selv, er de da hans ord? Hans tan­ker? Hans poli­tikk? Sli­ke spørs­mål gjel­der ikke bare ame­ri­kans­ke pre­si­den­ter. Fra Hel­las på Sokra­tes tid og til Nor­ge i vår tid har tale­re fått skrive­føre men­nes­ker til å for­me tan­ker og ord på sine veg­ne.

Når stats­mi­nis­ter Stol­ten­berg hol­der nytt­års­ta­len, når parti­le­der Erna Sol­berg taler på Torg­all­men­nin­gen, når hotell­ei­er Petter Stor­da­len opp­mun­t­rer sine ansat­te eller hol­der 1. mai-tale for Oslo Arbei­der­par­ti, da gjel­der det sam­me som når sen­tral­bank­sje­fen eller Kon­gen hol­der tale: De har ikke for­met orde­ne helt ale­ne.

Det er ikke noe de skry­ter av.

Poli­ti­ke­re hol­der helst for seg selv at de ikke for­mu­le­rer sine egne ord

. Og de som skri­ver tale­ne, tier høf­lig om hva de gjør. I det poli­tis­ke sys­te­met blir man hel­ler ikke ansatt som tale­skri­ver, man er sek­re­tær eller råd­gi­ver, noen gan­ger infor­ma­sjons­med­ar­bei­der eller presse­sek­re­tær.

Men hvor­for har vi egent­lig tale­skri­ve­re? Det bes­te vil­le vel være at poli­ti­ke­re skrev sine taler selv? For det førs­te gir man­ge poli­ti­ke­re langt fle­re taler enn de rek­ker å skri­ve. For noen, sær­lig stats­rå­der, er det ikke uvan­lig å hol­de opp mot 15 taler i løpet av en måned.

Tale­ne mang­ler fast­het og klar­het

Dess­uten må man sik­re seg at poli­ti­ke­ren ikke sier noe som er ukor­rekt, inkom­pe­tent eller som kan få uhel­di­ge juri­dis­ke kon­se­kven­ser. Eks­per­ter kan sik­re fag­lig pre­si­sjon og hol­de poli­ti­ke­ren innen­for depar­te­men­tets ram­mer. Høy­res Inge Løn­ning har visst engang brukt Kris­te­lig Folke­par­tis Jon Lil­le­tun som eksem­pel på vik­tig­he­ten av at tale­ren hol­der seg til et for­be­redt manu­skript. Lil­le­tun var en hyg­ge­lig og gav­mild per­son, rask til å love støt­te til de sva­kes­te, skal Løn­ning ha for­klart, så når den­ne gode man­nen ”løf­tet blik­ket fra manu­skrip­tet kos­tet det fort 50 mil­lio­ner”.

Ende­lig bru­kes tale­skri­ve­re for å få frem manu­skrip­ter som er vel­for­mu­ler­te, leven­de og over­be­vi­sen­de. Som regel leg­ges det, dess­ver­re, minst vekt på det­te – spe­si­elt i depar­te­men­te­ne. Her fore­går det gjer­ne på den­ne måten: Fra poli­tisk hold kom­mer en bestil­ling som sier hvem som skal tale, og hvor. Det føl­ger et notat om hva som bør være med i talen og hva som skal frem­he­ves. Saks­be­hand­le­ren skri­ver et utkast som nor­malt går til fle­re per­soner med ulik kom­pe­tan­se, før det ende­lig går via ledel­sen til poli­ti­ke­ren, som leg­ger sis­te hånd på ver­ket.

Avhen­gig av hva stats­rå­den øns­ker seg, kan utkas­tet være alt fra en rek­ke med stikk­ord, til noen sider med bak­grunns­ma­te­ria­le eller en fer­dig utfor­met tale. Da Arbei­der­par­ti­ets Dag Ter­je Ander­sen var nærings- og han­dels­mi­nis­ter, bruk­te hans tale­skri­ve­re mye tid på å utfor­me bil­der til Power­Point – med alt fra isbjør­ner og øko­no­men Mil­ton Fried­man til ver­dens­kart og male­ri­er fra roman­tik­ken. Og selv­føl­ge­lig: mas­ser av punkt­lis­ter. Minis­te­ren bruk­te så bil­de­ne på veg­gen som sitt manu­skript.

Risi­ko­en øker jo fle­re som er involvert

Parti­po­li­ti­ke­ren har ikke det sam­me appa­rat av råd­gi­ve­re rundt seg. Her er det van­lig at man enten skri­ver talen selv eller i sam­ar­beid med sin per­son­li­ge råd­gi­ver. Jo vik­ti­ge­re saken og anled­nin­gen er, desto mer involvert er poli­ti­ke­ren. For kor­te inn­legg i Stor­tin­get er det ikke helt ual­min­ne­lig at repre­sen­tan­ten ser orde­ne for førs­te gang når han eller hun går på taler­sto­len.

Talen det bru­kes mest tid på er anta­ke­lig parti­le­de­rens lands­møte­tale. Tid­li­ge­re var det van­lig at parti­le­de­ren skrev alt selv. Nå for­fat­tes lands­møte­ta­len i et sam­ar­beid mel­lom tale­ren og en eller fle­re råd­gi­ve­re. Ofte utvik­les tema, inn­hold og vink­ling i en sam­ta­le, der­et­ter skri­ver poli­ti­ke­ren selv eller råd­gi­ver­ne et utkast, som så mot­tar en rek­ke til­bake­mel­din­ger og går gjen­nom revi­sjo­ner, før talen til sist blir fin­pus­set og for­be­redt av parti­le­de­ren. I sto­re par­ti­er hen­der det at opp til 10–15 per­soner har hatt fing­re­ne i manu­skrip­tet under­veis.

Det er alt­så for­de­ler med å benyt­te tale­skri­ve­re, men det er også ulem­per. Pro­ses­sen har en tendens til å utvan­ne tone, stem­me og bud­skap.

Tale­ne mang­ler fast­het og klar­het

, og tale­rens karak­ter blir uklar og utro­ver­dig. Den som skri­ver for and­re er ofte mer for­sik­tig og dis­kret. Og det er vans­ke­lig å tref­fe et annet men­nes­kes språk­stil pre­sist.

Risi­ko­en øker jo fle­re som er involvert

, for da fødes talen ikke leng­re av et men­nes­ke med karak­ter, men av en ansikt­løs komi­té. Ronald Rea­gans tale­skri­ver Peg­gy Noo­nan har sam­men­lik­net det med å pres­se fris­ke og farge­rike grønn­sa­ker gjen­nom en gam­mel­dags kjøtt­kvern, karak­te­ren for­svin­ner og du ender med en grå, utfly­ten­de og teks­tur­løs seig mas­se.

En alvor­lig risi­ko ved å adskil­le skri­ver og taler, er at man der­ved skil­ler taler og tan­ke, per­son og poli­tikk. War­ren G. Har­ding, som var USAs 29 pre­si­dent, sa engang føl­gen­de etter at han had­de lest opp en pas­sa­sje fra en tale han holdt: ”Jeg har ald­ri sett det­te før. Jeg har ikke skre­vet den­ne talen og jeg tror ikke på det jeg nett­opp har lest”. Slik kom­mer vi ikke til å høre vår stats­mi­nis­ter si. Men det betyr ikke at han har skre­vet talen selv.

TEMA

R

etorikk

102 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen