I tidsskriftet Prosa 03/10 skrev Martin Grüner Larsen tidligere i år at norske forskere er uprofesjonelle fordi de ikke deltar i offentligheten. Eller mer presist fordi de ikke deltar i den elektroniske offentligheten. Vi blogger ikke.
Larsen synes dette er særlig underlig, fordi bloggen som medium er så velegnet til forskningsarbeidet. For her kan vi teste tanker, prøve oss frem, skrive uferdige tekster og få hjelp fra både folk flest og andre forskere.
Han støtter seg til bloggeren og kommentatoren Andrew Sullivan som beskriver alt det gode bloggen gir:
[Readers] will send links, stories, and facts, challenging the blogger’s view … adding context and nuance and complexity to an idea. The role of a blogger is not to defend against this but to embrace it. He is similar in this way to the host of a dinner party. He can provoke discussion or take a position, even passionately, but he also must create an atmosphere in which others want to participate.
Ifølge Larsen avspeiler en slik flerstemt middagssamtale den akademiske kulturen fordi den flerstemte kritikken øker kompleksiteten og bærekraftigheten i et argument:
På sitt beste virker denne dialogen som en konstant fagfellevurdering. De elektroniske offentlighetene har iboende kvaliteter som egner seg til akademisk arbeid, om bare forskerne hadde vært der.
Ja, om vi bare hadde vært der. Martin Grüner Larsen har naturligvis rett i at flere akademikere burde vise seg i den elektroniske offentligheten, og at vi som faktisk har blogger, burde blogge litt mer regelmessig. Men det finnes grunner til at de fleste forskere ikke blogger.
Den første og viktigste grunnen er at det tar tid. En ressurs som forskere får mindre og mindre av etter kvalitetsreform og konstant vekst i registreringsoppgaver og byråkratisering av forskerrollen. Dertil kommer at blogging gir null – 0 – i uttelling i de teknokratiske meritteringssystemene forskeren hele tiden må forholde seg til.
Den andre grunnen er den uferdige, korte og prøvende formen som blogginnlegg kan – bør? – ha. Jobben til en forsker er å si noe interessant med sikkerhet eller med presisjon og nyanse, hvilket vanligvis ikke er det vi forbinder med en blogg. På den annen side er forskere vant med å jobbe prosessuelt, lage utkast, prøve tanker av og få tilbakemelding av fagfeller.
Arbeid under utvikling, det såkalte ”work in progress” er til og med et fast begrep i forskerverdenen. Men denne form for akademisk samtale – som nettopp skal bidra til å øke kompleksiteten og bærekraftigheten i et argument – skjer vanligvis i en konkret og heterogen forskergruppe. Til en konferanse fremlegger forskeren sitt foreløpige arbeid på én måte, til kollegene på instituttet på en annen, og i en forskningsartikkel på en tredje. Sådan sett ville forskerblogger hvor forskere diskuterer innbyrdes være en fremragende ide, fordi det ville fremme den diskusjon og samtale som er blodomløpet i forskningsfellesskapet.
Men de fleste forskere vil nok, som jeg selv, være urolig for at prøvende og utforskende blogginnlegg, blir lest som (u)vitenskapelige postulat. For en ting er at vi forskere kan være usikre på bloggen som genre, en annen er at vi heller ikke kan være sikre på at leserne kjenner til – eller respekterer – forskjellen på forskeren som med sikkerhet uttaler seg i en vitenskapelig artikkel og forskeren som tester tanker på bloggen sin.
Jeg har selv hatt en lang pause på Retorikkblogggen. Den viktigste grunnen er tid. Jeg er så opptatt med forskningsreiser, presentasjoner på forskningskonferanser og med å gjøre prosjekter ferdig, at tiden ganske enkel blir for kort. Den andre grunnen er at jeg har vært urolig for å presentere nye tanker og uferdige ideer på bloggen av frykt for at de skulle virke … ja, nye og uferdige. Som andre forskere har jeg har ikke lyst til å bli sitert og angrepet på synspunkter som bare skulle være utprøvende og invitere til videre felles utforskning.
Samtidig må jeg jo gi Martin Grüner Larsen rett, vi burde utnytte de muligheter til testing av ideer, utfoldelse av samtale og kritisk etterprøving som bloggen gir. Derfor vil jeg i fremtiden presentere flere uferdige tanker og innslag fra mine egne prosjekter. Slik får jeg formulert noen av tankene jeg jobber med, skrevet blogginnlegg og samtidig får jeg invitert til kommentarer. Derved oppnår jeg forhåpentligvis både å få tid til å blogge og selv å få utbytte av bloggen.
Så får vi se, da, om hr. Larsen kommer til å bidra som konstruktiv kommentator i den elektroniske offentligheten.
Interessante tanker!
Som phd-student så er jeg jo i ferd med en slags forskerutdanning. Jeg har en blogg som jeg har vridd til å være en slags “rosa-blogg” for arbeidet mitt. Det vil si at jeg prøver å skrive korte innlegg myntet på “alle” uten for mye akademisk korrekt argumentasjon. Min første visjon var jo (som alle andre) å formidle resultatene av arbeidet mitt på en akademisk måte. Det fungerte ikke. Innleggene ble for lange, for kjedelige å lese (de mangler jo tross alt abstract), og det ble altfor lang tid mellom innleggene.
Jeg tror forskere bør legge fra seg den akademiske hatten når de skal blogge. Altså ikke tenke på at alt skal være gjennomtenkt, korrekt og velargumentert. Til dette finnes det allerede for mange fora som egner seg bedre. Blogger bør være en måte å gi et kort og personlig innblikk i hva og hvordan forskere arbeider. I tillegg bør det bli mye mindre frykt for å fortelle om ideene sine på tidlige stadier. Dog, dette er nok veldig vanskelig å endre på.
Som du nevner så gir ikke blogging noe formell uttelling (enda), men det blir lagt merke til. Så en slags uformell uttelling vil jeg påstå at det gir. I tillegg bygger det jo fint under “samfunnsformidling” som ofte er strategiske mål.
Men som du ser av denne kommentaren så tror jeg vi er altfor glad i å skrive langt og uttømmende. Noe som unektelig tar lang tid.