Hva er en forskerblogg?

Eller jeg tror jeg kanskje mener hva skal en forskerblogg være… eller…ja, nei, det var nå bare en tanke…

I tidsskriftet Prosa 03/10 skrev Mar­tin Grün­er Larsen tidligere i år at norske forskere er upro­fesjonelle for­di de ikke deltar i offent­ligheten. Eller mer pre­sist for­di de ikke deltar i den elek­tro­n­iske offent­ligheten. Vi blog­ger ikke.

Larsen synes dette er særlig under­lig, for­di bloggen som medi­um er så veleg­net til forskn­ingsar­bei­det. For her kan vi teste tanker, prøve oss frem, skrive ufer­di­ge tek­ster og få hjelp fra både folk flest og andre forskere.

Han støt­ter seg til blog­geren og kom­men­ta­toren Andrew Sul­li­van som beskriv­er alt det gode bloggen gir:

[Read­ers] will send links, sto­ries, and facts, chal­leng­ing the blogger’s view … adding con­text and nuance and com­plex­i­ty to an idea. The role of a blog­ger is not to defend against this but to embrace it. He is sim­i­lar in this way to the host of a din­ner par­ty. He can pro­voke dis­cus­sion or take a posi­tion, even pas­sion­ate­ly, but he also must cre­ate an atmos­phere in which oth­ers want to participate.

Ifølge Larsen avspeil­er en slik fler­stemt mid­dagssam­tale den akademiske kul­turen for­di den fler­stemte kri­tikken øker kom­plek­siteten og bærekraftigheten i et argument:

På sitt beste virk­er denne dialo­gen som en kon­stant fagfelle­vur­der­ing. De elek­tro­n­iske offent­lighetene har iboende kvaliteter som egn­er seg til akademisk arbeid, om bare forskerne hadde vært der.

Ja, om vi bare hadde vært der. Mar­tin Grün­er Larsen har naturligvis rett i at flere akademikere burde vise seg i den elek­tro­n­iske offent­ligheten, og at vi som fak­tisk har blog­ger, burde blogge litt mer regelmes­sig. Men det finnes grun­ner til at de fleste forskere ikke blogger.

Den første og vik­tig­ste grun­nen er at det tar tid. En ressurs som forskere får min­dre og min­dre av etter kvalitet­sre­form og kon­stant vekst i reg­istrering­sopp­gaver og byråkra­tis­er­ing av forsker­rollen. Der­til kom­mer at blog­ging gir null – 0 – i uttelling i de teknokratiske merit­ter­ingssys­temene forskeren hele tiden må forholde seg til.

Den andre grun­nen er den ufer­di­ge, korte og prøvende for­men som blog­ginn­legg kan – bør? – ha. Jobben til en forsker er å si noe inter­es­sant med sikker­het eller med pre­sisjon og nyanse, hvilket van­ligvis ikke er det vi forbinder med en blogg. På den annen side er forskere vant med å jobbe pros­es­suelt, lage utkast, prøve tanker av og få tilbakemeld­ing av fagfeller.

Arbeid under utvikling, det såkalte ”work in progress” er til og med et fast begrep i forskerver­de­nen. Men denne form for akademisk sam­tale – som net­topp skal bidra til å øke kom­plek­siteten og bærekraftigheten i et argu­ment – skjer van­ligvis i en konkret og het­ero­gen forsker­gruppe. Til en kon­fer­anse frem­leg­ger forskeren sitt foreløpige arbeid på én måte, til kol­le­gene på insti­tut­tet på en annen, og i en forskn­ingsar­tikkel på en tred­je. Sådan sett ville forskerblog­ger hvor forskere diskuter­er innbyrdes være en frem­ra­gende ide, for­di det ville fremme den diskusjon og sam­tale som er blodom­løpet i forskningsfellesskapet.

Men de fleste forskere vil nok, som jeg selv, være urolig for at prøvende og utforsk­ende blog­ginn­legg, blir lest som (u)vitenskapelige pos­tu­lat. For en ting er at vi forskere kan være usikre på bloggen som genre, en annen er at vi heller ikke kan være sikre på at leserne kjen­ner til – eller respek­ter­er – forskjellen på forskeren som med sikker­het uttaler seg i en viten­skapelig artikkel og forskeren som tester tanker på bloggen sin.

Jeg har selv hatt en lang pause på Retorikkblogggen. Den vik­tig­ste grun­nen er tid. Jeg er så opp­tatt med forskn­ingsreis­er, pre­sen­tasjon­er på forskn­ingskon­fer­anser og med å gjøre pros­jek­ter fer­dig, at tiden ganske enkel blir for kort. Den andre grun­nen er at jeg har vært urolig for å pre­sen­tere nye tanker og ufer­di­ge ideer på bloggen av frykt for at de skulle virke … ja, nye og ufer­di­ge. Som andre forskere har jeg har ikke lyst til å bli sitert og angrepet på syn­spunk­ter som bare skulle være utprøvende og invitere til videre felles utforskning.

Sam­tidig må jeg jo gi Mar­tin Grün­er Larsen rett, vi burde utnytte de muligheter til test­ing av ideer, utfold­else av sam­tale og kri­tisk etter­prøv­ing som bloggen gir. Der­for vil jeg i fremti­den pre­sen­tere flere ufer­di­ge tanker og innslag fra mine egne pros­jek­ter. Slik får jeg for­mulert noen av tankene jeg job­ber med, skrevet blog­ginn­legg og sam­tidig får jeg invitert til kom­mentar­er. Derved opp­når jeg forhåpentligvis både å få tid til å blogge og selv å få utbytte av bloggen.

Så får vi se, da, om hr. Larsen kom­mer til å bidra som kon­struk­tiv kom­men­ta­tor i den elek­tro­n­iske offentligheten.

TEMA

R

etorikk

104 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

8 KOMMENTARER

  1. Inter­es­sante tanker! 

    Som phd-stu­dent så er jeg jo i ferd med en slags forskerut­dan­ning. Jeg har en blogg som jeg har vridd til å være en slags “rosa-blogg” for arbei­det mitt. Det vil si at jeg prøver å skrive korte inn­legg myn­tet på “alle” uten for mye akademisk kor­rekt argu­men­tasjon. Min første visjon var jo (som alle andre) å formi­dle resul­tatene av arbei­det mitt på en akademisk måte. Det fungerte ikke. Inn­leggene ble for lange, for kjedelige å lese (de man­gler jo tross alt abstract), og det ble alt­for lang tid mel­lom innleggene. 

    Jeg tror forskere bør legge fra seg den akademiske hat­ten når de skal blogge. Alt­så ikke tenke på at alt skal være gjen­nomtenkt, kor­rekt og velargu­mentert. Til dette finnes det allerede for mange fora som egn­er seg bedre. Blog­ger bør være en måte å gi et kort og per­son­lig innblikk i hva og hvor­dan forskere arbei­der. I til­legg bør det bli mye min­dre frykt for å fortelle om ideene sine på tidlige stadier. Dog, dette er nok veldig vanske­lig å endre på.

    Som du nevn­er så gir ikke blog­ging noe formell uttelling (enda), men det blir lagt merke til. Så en slags uformell uttelling vil jeg påstå at det gir. I til­legg byg­ger det jo fint under “sam­funns­formidling” som ofte er strate­giske mål.

    Men som du ser av denne kom­mentaren så tror jeg vi er alt­for glad i å skrive langt og uttøm­mende. Noe som unek­telig tar lang tid.

    • Jens E. Kjeldsen says:

      Jeg tror du har rett i at forskere skriv­er alt for langt og uttøm­mende og at vi kan­skje bør holde oss litt tilbake med de lange utred­ninger på bloggen. På den annen side kan vi kan­skje bidra til å bryte litt opp med hva en blogg er og skal være. Bruken av de fleste medi­er og formidlingskanaler ble ikke slik som utviklerne selv trodde (tenk fx på sms og Pow­er­Point) og foran­dr­er seg når brukere anven­der dem på sin egen måte. Det samme gjelder bloggen. Selvom de flest blog­ger har meget korte og per­son­lige inn­legg, kan vi kan­skje som forskere bidra til å skape en ny blogggen­r­er hvor andre (uskrevne) regler gjelder.

  2. Abso­lutt et godt poeng. Blog­ger (og andre systemer/konsepter) er det mer eller min­dre opp til bruk­eren å definere. Jeg tror ikke det er en god idé for forskerblog­ger å prøve og tilnærme seg “tradis­jonelle” forskn­ingskanaler (artik­ler, pre­sen­tasjon­er etc) siden det tar lang tid og vil gi lite formell uttelling. I til­legg så er det kan­skje få som vil lese det? 

    Men det er selvføl­gelig en kort­sik­tig plan som ikke vil endre sys­temet. I en ideell ver­den så ville jo forskerblog­ger vært sted­er hvor man pub­lis­erte høyk­valitets, akademiske artik­ler og “jour­naler” vært aggregeringsblogger/nettsteder som hen­tet ut det beste av forskerbl­o­gos­færen. Og alt sam­men ga “poeng”. Kan­skje i fremtiden?

  3. […] This post was men­tioned on Twit­ter by Olav A. Øvre­bø and Diana, Vox Pub­li­ca. Vox Pub­li­ca said: Retorikkbloggen: Hva er en forskerblogg? http://bit.ly/bBsFB6 […]

  4. Artig! Jeg fant linken til bloggen her via Twit­ter og tenk­te med en gang på Alexan­der, men så har tydligvis han fun­net posten allerede. 

    Ellers må jeg si, som fast leser av bloggen hans (og med en viss innsikt i fagfel­tet) at en litt mer “rosablogg”-tilnærming til stof­fet abso­lutt er fen­gende! Stå på!

    (men­er også å huske at Under Dusken hadde en artikkel om forskn­ings­blog­ging for et års tid siden?)

  5. Ja, jeg har akku­rat startet en ny “forskn­ings­blog” selv om tanker som jeg utvikler fra mitt retorikkstudi­um. En uforut­sett fordel er at jeg selv laer­er hvilke stikko­rd og hvilken utform­ing som er under­hold­ende og inter­es­sant for et veldig generelt pub­likum. Jeg faar proevd ut forskjel­lige temaer med forskjel­lige tilnaer­minger til temaet, og ved aa se paa sta­tis­tikken bloggen kom­mer opp med kan jeg finne ut hvilke poster som vekker inter­esse. Jeg kan til og med finne ut hvilket land de som leser bloggen log­ger inn fra og hvor de fant linken til den. En av mine foer­ste lesere var fra Malaysia! 

    Kan­skje en ting forsker-Norge trenger mer enn noe annet er aa vise at de kan vaere tilgjen­gelige, informerende og under­hold­ende for flere enn et veldig begrenset akademisk miljoe. Ved aa bruke en blog kan en trene seg i aa skape “atten­tion struc­tures from the stuff of words” som Richard Lan­ham sier.

    PS: Bloggen min er wwww.intelligenceofpersuasion.blogspot.com

  6. Jens E. Kjeldsen says:

    Inter­es­sant blogg, David.

  7. Takk skal du ha. Har bare hatt den siden desem­ber, men jeg har allerede faatt et ganske stort pub­likum. Det er spen­nende aa se hvilke ideer som har gjen­klang. Bruk­er den litt som idesam­ling for klassen min ogsaa. Jeg under­vis­er en klasse for bach­e­lorstu­den­ter i skriv­ing og retorikk, og spe­sielt videok­lip­pene er veldig populaere.

    Haaper du ikke har noe imot at jeg satt en link til bloggen min fra web siden din.
    For­resten, i den siste posten jeg pub­lis­erte igaar skrev jeg litt om det demokratiske behovet vi har for at folk blir bedre under­vist i retorikk. Kan­skje noe som kunne inter­essere deg.

til toppen