Statsministerens nyttårstale 2011

Statsminister Jens Stoltenbergs nyttårstale 2011 var fokusert og velformulert.

Hva skal vi egent­lig med Stats­mi­nis­te­rens nytt­års­tale? Hva er poen­get? Funk­sjo­nen? Når man hvert år i begyn­nel­sen av janu­ar leser kom­men­ta­re­ne til den­ne talen, får man inn­tryk­ket av at de fles­te vur­de­rer talen som om den er et tra­di­sjo­nelt (parti)politisk inn­legg.

Men det er den ikke. Eller, det bør den i alle fall ikke være. Funk­sjo­nen til en slik tale er ikke først og fremst å argu­men­te­re for det regje­rin­gen har opp­nådd i året som var eller for det som den vil gjø­re i året som kom­mer. Nei, nytt­års­ta­len er en mye vans­ke­li­ge­re gen­re enn det­te.

Stats­mi­nis­te­ren skal tale til hele fol­ket, ikke bare sine egne vel­ge­re. Han – eller hun – skal sam­le nasjo­nen, gi en for­nem­mel­se av nasjo­nal hel­het og fel­les iden­ti­tet – på tvers av uenig­het og poli­tis­ke kon­tro­ver­ser. Stats­mi­nis­te­ren kan godt kom­me med poli­tis­ke utspill, visjo­ner for frem­ti­den og gi sitt eget, par­ti­ets og regje­rin­gens syn på hvor­dan utvik­lin­gen i lan­det bør være. Og dis­se syns­punk­ter kan meget vel være i mot­strid med synet til man­ge Nord­menn. Ikke desto mind­re må Stats­mi­nis­te­ren inklu­de­re alle, tale til hele lan­det og sam­le nasjo­nen.

Det­te er ikke så enkelt, for det kre­ver en tale som hever seg over parti­po­li­tikk. Men sam­ti­dig vil talen uunn­gåe­lig og vane­mes­sig bli angre­pet av oppo­si­sjon og mot­stan­de­re. Talen skal sam­le, men kri­tik­ken vil for­sø­ke å split­te.

At det­te er en munt­lig gen­re, er enda en utford­ring. Vi ser stats­mi­nis­te­ren og høre ham tale, men sam­ti­dig blir talen for­mid­let skrift­lig på nett fra det øye­blikk sis­te ord er uttalt. Dagen etter blir teks­ten trykt i man­ge av lan­dets aviser. Ja, vi kan til og med lese orde­ne teks­tet på skjer­men på sam­me tid som Stats­mi­nis­te­ren utta­ler dem. Det er en utford­ring for tale­ren for­di en tekst som vir­ker vel­struk­tu­rert, gjen­nom­ar­bei­det og grun­dig uttenkt på skrift, kan frem­stå uper­son­lig, stiv og kje­de­lig når den frem­fø­res munt­lig. På sam­me måte vil en tale som høres munt­lig, natur­lig og ledig ut når den sies, risi­ke­re å vir­ke enkel og flat ut når vi møter den på skrift.

Med et slikt utgangs­punkt må man si at stats­mi­nis­ter Jens Stol­ten­bergs nytt­års­tale 1. janu­ar 2011 frem­står hel­støpt, sam­men­hen­gen­de og gans­ke vel­lyk­ket. Det skyl­des blant annet tre reto­ris­ke grep: 1) et klart hoved­fo­kus, 2) En his­to­risk ram­me­for­tel­ling, 3) Asso­sia­ti­ve over­gan­ger.

Det kla­re hoved­fo­kus er talens vik­tigs­te grep. I for­hold til de trøs­tes­løse smør­brød­s­lis­ter over regje­rin­gens tid­li­ge­re og kom­men­de bedrif­ter, som har pre­get man­ge nytt­års­ta­ler, har 2011-ver­sjo­nen et tyde­lig fokus. Den hand­ler om frem­gang og posi­ti­vis­me og appel­le­rer til stolt­het og opti­mis­me. Nes­ten alle eksemp­le­ne utryk­ker det­te. Helt fra begyn­nel­sen hvor Stats­mi­nis­te­ren for­tel­ler om Fram-eks­pe­di­sjo­nen i 1911: ”Da Roald Amund­sen plan­tet det nors­ke flag­get på Syd­po­len sat­te han Nor­ge på ver­dens­kar­tet.” Det var en bragd som ”fyl­te en ung nasjon med stolt­het”, for­tel­ler han, for ”et lite land vis­te ver­den at det kun­ne utret­te sto­re ting.”

Den­ne begyn­nel­sen er også inn­led­nin­gen til ram­me­for­te­lin­gen, vi kan kal­le den for 100-års-for­tel­lin­gen. Talen er struk­tu­rert over en his­to­risk beve­gel­se fra 1911 til 2011 og en paral­lell kog­ni­tiv struk­tur som går fra mind­re bra til mye bed­re. Sam­fun­net har end­ret seg til det bed­re:

En av de nors­ke utvand­rer­ne skrev begeist­ret hjem at i Ame­ri­ka ”… spi­ser vi jule­mat hver dag.” I 1911 var vi et fat­tig jord­bruks­sam­funn som man­ge flyt­tet fra. I 2011 er vi et rikt, moder­ne sam­funn som man­ge vil flyt­te til.

Vi lever sun­de­re, bed­re og leng­re:

I Nor­ge har for­ven­tet leve­al­der økt med nes­ten en gene­ra­sjon på 100 år. Det at så man­ge av oss lever len­ger er kan­skje det fines­te og flot­tes­te uttryk­ket for frem­gan­gen vi har opp­levd. For 100 år siden fikk man­ge 65-årin­ger omsorg av sine barn. I dag gir man­ge 65-årin­ger omsorg til sine for­eld­re.

Vi har fått en helt ny alder­dom:

I dag hen­ger ikke de gam­le i et horn på veg­gen, de hen­ger over PC-en. De møtes på kjøpe­sen­te­ret, i bridge­klub­ben, på golf­ba­nen og på eldre­uni­ver­si­te­tet.

Stats­mi­nis­te­ren uttryk­ker for­stå­el­se for den som ten­ker ”det skjer jo mye slemt i ver­den”. Det er ti år siden ”ter­ror­an­gre­pe­ne mot ame­ri­kans­ke byer før­te til aksjo­nen i Afgha­ni­stan”, sier han, og “for­står at man­ge har opp­levd det­te som et uro­lig tiår for ver­den.” Men han fast­hol­der det posi­ti­ve utgangs­punkt; for ” sann­syn­lig­vis er det tiåret vi har bak oss det bes­te tiåret i men­nes­ke­nes his­to­rie.” Det bes­te tiåret i men­nes­ke­he­tens his­to­rie! Da skal man visst være eks­tra sur, tverr og irri­ta­bel for like­vel å sut­re og kla­ge. Det mes­te går nem­lig bed­re: antall væp­ne­de kon­flik­ter og drep­te går ned, fle­re lever i frie sam­funn, gjen­nom­snitts­inn­tek­ten har ald­ri vært høy­ere, vi løser fle­re miljø­pro­ble­mer, fle­re hund­re mil­lio­ner av men­nes­ker er løf­tet ut av fat­tig­dom, smitt­som­me syk­dom­mer blir utryd­det og barne­dø­de­lig­he­ten går ned.

Det kla­re hoved­fo­kus og den his­to­ris­ke ram­me­for­tel­ling er bun­det sam­men av asso­sia­ti­ve over­gan­ger. Det vil si skift fra et tema til et annet ved hjelp av asso­sia­sjo­ner, meta­fo­rer eller ord som ved­rø­rer beg­ge tema­er. På skrift kan sli­ke over­gan­ger til tider se litt til­fel­di­ge ut. De har ikke all­tid teks­tens hie­rar­kis­ke og adskil­len­de struk­tur, som tyde­lig deler for­skjel­li­ge enhe­ter og inn­hold opp. Men i tale vir­ker de som regel pas­sen­de og fly­ten­de. De brin­ger os fra en tan­ke til en annen på en måte som bin­der sam­men, frem for å dele opp. Som i skif­tet fra Amund­sen til vår tids sam­ar­beid for å løse klima­ut­ford­rin­ge­ne:

Nan­sen og Amund­sen erob­ret isen. Vår bragd skal være å hind­re at isen smel­ter.

Gjen­nom lik­he­ter i mate­ri­en (isen) og i utford­rin­ger bin­des to ellers helt for­skjel­li­ge tema­er sam­men og vi brin­ges smi­dig vide­re i talen. En lik­nen­de over­gang ble brukt da Stats­mi­nis­te­ren ros­te de nors­ke styr­ker i Afgha­ni­stan og min­net de fal­ne:

Roald Amund­sen ble nasjo­nens helt for det mot han vis­te i isen. Våre frems­te hel­ter i dag, er de nors­ke kvin­ner og menn som tje­neste­gjør i Afgha­ni­stan

Ved å ven­de til­ba­ke til Amund­sen ska­pes en for­nem­mel­se av hel­het og sam­men­heng og vi hus­ke på talens grunn­tema som ble intro­du­sert i begyn­nel­sen. I slut­nin­gen ven­der stats­mi­nis­te­ren til­ba­ke til sitt hoved­fo­kus og sin inn­le­den­de bemerk­ning om at hver gene­ra­sjon, som Amund­sen ”må set­te seg nye djer­ve mål”, for han sam­ler opp:

Jeg begyn­ner der­for det nye året i opti­mis­mens tegn og min­ner om at ”men­nes­ke­he­ten ska­per sin egen his­to­rie.” Som de elds­te blant oss kan skri­ve under på: Ver­den går frem­over, hvis vi vil. Og vi vil.

Han har vist at ver­den går frem­over og at alle men­nes­ker kan bidra: Amund­sen, de eld­re, Dril­lo, de nors­ke kvin­ner, ansat­te i omsorgs­orgs­yr­ker, de mili­tæ­re styr­ke­ne og alle and­re som har bidratt til å ska­pe en bed­re ver­den. Nå vek­ker han Amund­sens ånd og til­de­ler oss handle­kraft: vi kan hvis vi vil. Vi kan skri­ve vår egen his­to­rie og vi kan gjø­re en for­skjell. Godt nytt­år!

TEMA

R

etorikk

102 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

5 KOMMENTARER

  1. […] This post was men­tio­ned on Twit­ter by Ragn­hild Møl­ster and Jens E. Kjeld­sen. Jens E. Kjeld­sen said: https://voxpublica.no/2011/01/statsministerens-nyttarstale-2011/ […]

  2. Avatar
    Kenneth Flage says:

    Et godt styk­ke arbeid! Her­lig å se en objek­tiv ana­ly­se av talen inn­imel­lom all den obi­ga­to­ris­ke kri­tik­ken fra oppo­si­sjo­nen, som tar på alvor nytt­års­ta­len som sjan­ger. Fint å se ana­ly­sen som lig­ger bak sva­re­ne dine til Dag­bla­det.
    Men oppo­si­sjo­nen had­de vel ikke gjort job­ben sin om de ikke had­de fun­net vink­lin­ger som set­ter talen i dår­lig lys. Had­de den vært ambi­siøs og hatt visjo­ner, had­de den vel blitt kri­ti­sert for å beve­ge seg for langt vekk fra sjan­ge­ren sin.

  3. Jens E. Kjeldsen says:

    Takk for det. Hvis du — eller noen and­re — har lyst til å lese en inter­es­sant reto­risk ana­ly­se av den dans­ke stats­mi­nis­ters nytt­års­tale, så gå til: http://www.kommunikationsforum.dk/artikler/loekke-lykkes

  4. Civi­ta sva­rer på bud­ska­pet i Stats­mi­nis­te­rens nytt­års­tale med en lang opp­ram­sing av fak­ta og års­tall, i til­legg til en påpek­ning av at den poli­tik­ken AP før­te, i stor grad var en videre­fø­ring av en bor­ger­lig poli­tikk:

    http://www.dagbladet.no/2011/01/17/kultur/debatt/kronikk/15068977/

    Men er det­te en lur lin­je å leg­ge seg på, når man argu­men­te­rer mot en så verdi­la­det tale som nytt­års­ta­len kan­skje var? Hvor­dan står fak­ta seg mot ver­di­er, og er det ikke det sam­me som å erklæ­re seg selv unyt­tig, der­som man fak­tisk påpe­ker at et av lan­dets størs­te par­ti­er «har ført vår poli­tikk i leng­re tid» ?

    • Ja, det er et godt spørs­mål: er det lurt å skri­ve kro­nik­ken slik? Den er skre­vet av ide­his­to­ri­ker Mathil­de Fas­ting og reto­ri­ker Eirik Vatn­øy (som har stu­dert reto­rikk både ved UiB og UiO), som beg­ge er fra Civi­ta. Vatn­øy har dess­uten skre­vet den kor­te boken «Valg! 09. Jour­na­lis­tikk og reto­rikk i norsk valg­kamp». Den anbe­fa­ler jeg.

      Kris­tin Cle­ment og fol­ke­ne i Civi­ta er utvil­somt reto­risk opp­lys­te; og med det mener jeg ikke over­fla­dis­ke og mani­pu­la­to­ris­ke, men gode til å ten­ke og argu­men­te­re. De har for­stått at Arbei­der­par­ti­et har vun­net defi­ni­sjons­kam­pen om hvem som har skapt det­te lan­det. De fles­te for­bin­der først og fremst vel­ferds­sta­ten og utvik­lin­gen av det moder­ne «ver­dens bes­te land å bo i» med Arbei­der­be­ve­gel­sen og Arbei­der­par­ti­et. Det mener Civi­ta ikke — og der­for kal­ler de sli­ke opp­fat­nin­ger for myter (her skal jeg ikke blan­de meg i hva som er myte og hva som er vir­ke­lig­het). Når Fas­ting og Vatn­øy tar utgangs­punkt i nytt­års­ta­len er det anta­ge­lig ikke for­di Stol­ten­berg her argu­men­ter­te tyde­lig for at Ap og arbei­der­be­ve­gel­sen har skapt vel­ferds­sta­ten, men mer for­di nytt­års­ta­len er en aktu­ell inn­gang til en defi­ni­sjons­kamp som Civi­ta har satt i gang. I talen snak­ket Stol­ten­berg ikke om Ap, men om utvik­lin­gen de senes­te hund­re år. Det kro­nikk­for­fat­ter­ne har rett i er at den­ne utvik­lin­gen for de fles­te for­bin­des med Ap. Det er ”for­tel­lin­gen om det moder­ne Nor­ge”. Er det så reto­risk klokt, som du spør, å angri­pe en verdi­la­det tale med fak­ta og års­tall? Vel, som anty­det er det egent­lig ikke talen, men for­tel­lin­gen de angri­per. Og når man øns­ker å ned­bry­te eller omfor­tol­ke en domi­ne­ren­de kul­tu­rell for­tel­ling kan det være rik­tig å bru­ke fak­ta og tall. Slikt fore­går – ofte – mest effek­tivt i fle­re trinn: 1. Først betvi­ler du ved alle anled­nin­ger for­tel­lin­gen som myte eller usann (Ap skap­te ikke vel­ferds­sta­ten), 2. Så frem­set­ter du argu­men­ta­sjon og bevis for det­te (kjens­gjer­nin­ger, fak­ta tall, osv.), 3. Ende­lig byg­ger du opp den nye for­tel­ling som du mener er mer korrekt/nyttig/verdifull. Så ja, som en del av en stør­re reto­risk beve­gel­se, så tror jeg at kro­nik­ken gjør et for­nuf­tig reto­risk trekk.

til toppen