Hvorfor minnes vi?

Hvor­for minnes vi? Hvor­for har vi min­neser­e­monier og rit­ualer? Tiden etter 22/7 har gjort det tydelig at ord ikke bare er ord, ser­e­monier ikke bare er over­fladisk utsmykn­ing og rit­ualer ikke bare er gam­mel vane.

Min­neord og rit­ualer, mørke klær og blom­ster, salmer, sanger og ser­e­monielle oms­tendigheter utfør­er vik­tige retoriske og sam­funns­mes­sige funksjoner.

I ethvert sam­funn vil situ­asjon­er av samme art hele tiden dukke opp, og vi vil forholde oss til dem på samme måte. De samme situ­asjon­er utløs­er – ja krev­er nesten – samme form for respons: spørsmål krev­er svar, over­tramp krev­er unnskyld­ning, bryllup krev­er erk­læring av kjærlighet.

Blant de mest fun­da­men­tale, foruroli­gende og foran­drende situ­asjon­er er døden. Bort­gan­gen av fam­i­lie, nære eller kjente krev­er et retorisk svar – en retorisk behandling.

Til en begrav­else er de tilst­ede­værende smertet av savn og tvunget inn i en bru­tal kon­frontasjon med sin egen døde­lighet. Når et men­neske i en slik situ­asjon reis­er seg for å tale vil han uten tvil holde en lovprisende min­netale. Situ­asjo­nen krev­er det, tilhør­erne for­ven­ter det.

Min­netal­en er en retorisk han­dling som anerk­jen­ner døden og hjelper de etter­lat­te og sam­fun­net videre. For å imøtekomme situ­asjo­nens krav vil tal­en sam­men­stille for­tid og nåtid. Tankene og følelsene om per­so­n­en vi kjen­ner, omar­bei­des til tankene og følelsene om per­so­n­en vi kjente. Savnet og kon­frontasjo­nen med døden lettes ved lovpris­ning av den døde og ved å for­sikre om at ved­k­om­mende vil over­leve i minnet.

Det ned­slåtte sam­fun­net reis­es, forenes og styrkes og hjelpes videre ved å for­sikre om at man vil over­leve døden og ved å opp­for­dre til at sam­fun­net videre­før­er arbei­det, innlem­mer dydene eller lever som den avdøde ville ha ønsket.

 Udå­den 22. juli skapte frykt, usikker­het og dyp sorg: vi har mis­tet fam­i­liemedlem­mer, kjente eller lands­menn, vi fryk­ter at mer vil komme og spør oss selv hva nå? Hva vil skje i dette lan­det? Hvem er vi egentlig?

Tal­ene til ord­før­er Fabi­an Stang, statsmin­is­teren og H.K.H. Kro­n­prin­sen hjalp oss med dette. Deres ord trøstet de sør­gende, mins­ket usikker­heten og fryk­ten. De gav håp, viste en vei videre og pek­te på hvem vi bør være som men­nesker og nasjon.

Til pressekon­fer­ansen 18 timer etter angrepet sa Fabi­an Stang:

I en situ­asjon som dette så er det lett å bli ram­met av fortvilelse og oppgit­thet og ha lyst til å resignere. Det skal vi ikke. I respekt for de som nå er gått bort, de som er skadet og de pårørende skal vi allerede i dag beg­ynne kam­p­en for å bygge et enda bedre sam­funn, et enda åpnere sam­funn; et sam­funn hvor de demokratiske prin­sip­per aldri skal vike til fordel for ekstreme handlinger.

I Oslo Domkirke sa statsministeren:

Vi er et lite land, men vi er et stolt folk. Vi er fort­satt rys­tet av det som traff oss, men vi gir aldri opp våre verdier. Vårt svar er mer demokrati, mer åpen­het og mer human­itet. Men aldri naivitet. Ingen har sagt det finere enn AUF-jen­ta som ble inter­vjuet av CNN: ”Om én mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen.”

På råd­hus­plassen sa Kronprinsen:

I kveld er gatene fylt med kjærlighet. Vi har val­gt å besvare gru­somhet med nærhet. Vi har val­gt å møte hat med samhold. Vi har val­gt å vise hva vi står for. … Vi kan ikke gjøre det skjed­de ugjort. Men vi kan velge hva dette skal gjøre ved oss som sam­funn og som enkelt­men­neske. Vi kan velge at ingen skal måtte stå alene. Vi kan velge å stå sammen.

22/7 har vist hva vold­elige fysiske han­dlinger kan forår­sake, men den skjeb­nes­van­gre dagen har også vist kraften i gode retoriske han­dlinger: kon­dolanser, min­neord, demon­strasjon­er, sanger, blom­ster og taler. Ord, sym­bol­er og ser­e­monier kan ikke endre det som er skjedd. De kan ikke bringe de tapte tilbake. Men de kan hjelpe oss med å begripe det ube­gripelige. De kan avgjøre betyd­nin­gen av hen­delsene. De kan gi oss håpet og livet tilbake.