Tabloid og homovennlig

VG og Se og Hørs populærjournalistikk har vært et bedre virkemiddel i de homofiles kamp for bedre rettigheter, enn den tradisjonelle, “seriøse” pressen.

I 1947 kåret det nors­ke folk mord til den ver­ste for­bry­tel­se som kan utfø­res. På andre­plass fulg­te vold­tekt. Hakk i hel; homo­fi­li. Drøyt 60 år sene­re spør VG sje­fen ved et av lan­dets størs­te tea­ter om han har lyst på barn. — Jeg er jo homo, så det er ikke så enkelt, sva­rer han og ler.

Det­te inn­leg­get tar utgangs­punkt i en mas­ter­opp­ga­ve i medie­vi­ten­skap fra 2011. Den er basert på case­stu­di­er av tolv artik­ler i VG og Se og Hør pub­li­sert i peri­oden 1985–2008.

Stereotypene

En av tenden­se­ne i VG og Se og Hørs dek­ning av homo­fi­le de sis­te 25 åre­ne har vært ste­reo­typi­fi­se­ring, i førs­te omgang med neg­a­ti­ve karak­te­ris­tik­ker. Les­bis­ke par ble for eksem­pel kalt manne­ha­te­re og beskyldt for å fun­ge­re som “mann” og kvin­ne. En nylig avdød Fred­die Mercury ble frem­stilt som sex­gal. Kim Frie­le og Wen­che Low­zow ble min­net om alvo­ret ved å gif­te seg — som om alle homo­fi­le er usta­bi­le i par­for­hold.

Like­vel, i en peri­ode var det bed­re for de homo­fi­le å få en ste­reo­typ omta­le enn ingen omta­le. Det var vik­tig å være syn­lig og på den måten påmin­ne befolk­nin­gen om homo­fi­les eksis­tens. Vide­re har de homo­fi­le i noen av de sam­me artik­le­ne fått mulig­he­ten til å avvise ste­reo­ty­pe­ne. I 1993 var det muli­gens stor ver­di i å for­tel­le en mil­lion lese­re at les­bis­ke kvin­ner fak­tisk ikke hater menn.

Den schizofrene avisen

Opp­slag i VG 3. okto­ber 1985.

VG er kjent for å være “schi­zo­fren”. Avi­sen skri­ver på den ene siden om kjen­di­s­er, gla­mour og pri­vat­liv, mens den sam­ti­dig set­ter poli­tisk dags­or­den, tryk­ker kro­nik­ker og leg­ger til ret­te for poli­tisk debatt. Den­ne egen­ska­pen har gav­net homo­kam­pen. Ta for eksem­pel aids-syk­dom­men som spred­te seg på 1980-tal­let. Det nors­ke folk var vett­skremt. Epi­de­mi­en utvik­let seg til­syne­la­ten­de raskt, og de fles­te ofre­ne var homo­fi­le. Myte­ne var man­ge.

Så døde skue­spil­ler­stjer­nen Rock Hud­son. VG til­del­te døds­fal­let en hel­side. Hud­sons pri­vat­liv ble gjen­nom­lyst, her­under hans kjær­lig­hets­liv og leg­ning. Avi­sen lager en typisk kjen­dis­sak. Artik­ke­len ble like­vel plas­sert på nyhets­plass, sam­men med poli­tisk inn­hold. På den sam­me avis­si­den tryk­ket VG i til­legg to mind­re artik­ler om hiv og aids. Dis­se omhand­let forsk­ning og en poten­si­ell vak­si­ne. Selv om artik­le­ne var beskjed­ne i omfang, ga de et lite bidrag til nord­menns kunn­ska­per om syk­dom­men, og et mer seriøst til­snitt til kjen­dis­ny­he­ten om Rock Hud­sons død.

Kjen­dis­opp­sla­get, med fokus på følel­ser og pri­vat­liv, trakk lese­re til fag­ar­tik­le­ne. VGs schi­zo­fre­ni bidro med and­re ord til økt kunn­skap i det nors­ke folk om homo­fi­le.

Privatsaken som offentlig anliggende

Van­lig­vis er det mulig å se for­skjell på hvem som til­hø­rer en mino­ri­tet eller under­trykt grup­pe. Kvin­ner har et annet utse­en­de enn menn, ikke-vest­li­ge inn­vand­re­re har ofte en annen hud­far­ge enn majo­ri­tets­be­folk­nin­gen, mens men­nes­ker med funk­sjons­hem­nin­ger kan­skje bru­ker hjelpe­ut­styr. Van­li­ge folk har visst om hvem og hva det er snakk om. De har kun­net for­hol­de seg til saken. Saken har blitt løf­tet frem i offent­lig­he­ten, grup­pens kamp for bed­re ret­tig­he­ter har der­for kun­net bli ført i såkal­te seriø­se medi­er, gjen­nom tra­di­sjo­nell debatt og tra­di­sjo­nel­le nyhe­ter. En egen­skap ved det å være homo­fil er at det ikke syns. Til tross for at de homo­fi­le selv, og sam­fun­net for øvrig, har til­delt homo­fi­le vis­se egen­ska­per, er det i utgangs­punk­tet umu­lig å se hvil­ken leg­ning et men­nes­ke har.

Bjar­te Hjelme­land og kjæ­res­ten i Flo­ri­da. Fra opp­slag i Se og Hør nr. 9, 2006.

Leg­ning er også en pri­vat­sak — det hand­ler om noe intimt. For i det hele tatt å kom­me på dags­or­den har det vært mer eller mind­re tvin­gen­de nød­ven­dig med en jour­na­lis­tikk som vink­ler på men­nes­ker, omhand­ler pri­vat­liv, er intim og kan­skje tar opp sjok­ke­ren­de for­hold. I førs­te omgang har en slik jour­na­lis­tikk gjort folk bevisst på homo­fi­les eksis­tens. Len­ge var medie­om­ta­le, kos­te hva det kos­te vil­le, det enes­te homoak­ti­vis­te­ne øns­ket. Å bli omtalt som per­vers var på 1950-tal­let bed­re enn å bli igno­rert. Sene­re har jour­na­lis­tik­ken nor­ma­li­sert homo­fi­le, og latt van­li­ge folk bli «kjent» og «vant» med dem. Det­te gjø­res bed­re igjen­nom “hjem­me hos-repor­ta­sjer” enn noti­ser om avstem­nin­ger i Stor­tin­get.

I hjem­me hos-repor­ta­sjen har den homo­fi­le man­nen kun­net vise at han er et helt nor­malt men­nes­ke. Noe av den nyere popu­læ­r­jour­na­lis­tik­ken har også fun­gert som leg­nings­nøy­tra­le for­bil­der: leg­ning er ikke tema, men hel­ler ikke tabu. At Bjar­te Hjelme­land er homo­fil er opp­lagt, men det er ingen grunn til å gjø­re et poeng av det. På sam­me måte som det ikke er nød­ven­dig å skri­ve at Bjar­te Hjelme­land kjø­rer Maz­da, og at han eier et par don­geri­buk­ser.

På grunn av foku­se­rin­gen på det pri­va­te, inti­me og til tider det sjok­ke­ren­de, har den popu­læ­r­jour­na­lis­tis­ke ret­nin­gen som Se og Hør og VG repre­sen­te­rer, vært et bed­re virke­mid­del i de homo­fi­les kamp for bed­re ret­tig­he­ter, enn den tra­di­sjo­nel­le, «seriø­se» pres­sen. Der­for synes jeg popu­læ­re medi­er skal til­skri­ves en viss ære for den sta­tus homo­fi­le i dag er i ferd med å opp­ar­bei­de seg i det nors­ke folk.

Kilde­ma­te­ria­le:

TEMA

J

ournali
stikk

125 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

3 KOMMENTARER

  1. Christer D says:

    Sis­te tiårs intimi­fi­se­ring av det offent­li­ge rom er i liten grad «populærjournalistikken»s verk. Det er gjen­nom tv-medi­et bar­rie­re­ne for hva vi sam­ta­ler om og deler med omgi­vel­se­ne våre er blitt flyt­tet.

    Det var femi­nis­men, sær­lig fra 1970-tal­let av, og 60-tal­lets gene­rel­le fri­gjø­ring fra enhver norm, som ga rom for anner­le­des livs­ut­fol­del­se, og etter hvert med­før­te det­te tak­høy­de for å vise seg frem med hevet hode – på egne pre­mis­ser.
    Så, vel­ger man å se på hvil­ke uttrykk kjønn og sek­su­ali­et fikk i den­ne peri­oden – gjen­nom para­de­ne, opp­to­ge­ne, kon­ser­te­ne og de åpne kol­lek­ti­ve­ne (se bl.a Wam og Ven­ne­røeds 70-talls­fil­mer, og div NRK-pro­duk­sjo­ner) – kan man lure på om ikke tab­loid­pres­sens etter­føl­gen­de pre­sen­ta­sjo­ner av ste­reo­type homo­sek­su­el­le figu­rer rent fak­tisk må sies å kren­ke hele eller deler av grup­pen som lik­som skul­le repre­sen­te­res ved beto­nin­gen av «ved­tat­te» for­dom­mer om dem.
    En kom­pa­ra­tiv ana­ly­se med for eksem­pel sam­ti­dens tv-medi­um vil fort kun­ne avdek­ke at det den gang, etter et par tiår med radi­kal akti­vis­me og syn­lig­gjø­ring, nep­pe kan være hold i påstan­den om at det var «bed­re for de homo­fi­le å få en ste­reo­typ omta­le enn ingen omta­le.»
    Man frem­mer ikke for­stå­el­se for en mino­ri­tets utsatt­het ved å hev­de at all pr er god pr…

    Selv en main stre­am såpe­se­rie som Dynas­ti­et had­de en rela­tivt nyan­sert frem­stil­ling av mann­lig homo­sek­su­ali­tet gjen­nom figu­ren Ste­ven, og DRs Mata­dor like­så. Beg­ge dis­se pro­duk­sjo­ne­ne sam­let nasjo­nen foran Skjer­men (med stor S), og sist­nevn­te, som gikk fra 1978–1981, had­de en hand­ling som var lagt fle­re tiår bak­over i tid.… (http://sv.wikipedia.org/wiki/Matador_(TV-serie)

  2. Takk for en god kom­men­tar, Chris­ter D. Slik jeg for­står deg mener du at popu­læ­r­jour­na­lis­tik­ken ikke repre­sen­ter­te frem­gang for homo­kam­pen, men sna­re­re et til­bake­steg, for­di de homo­fi­le ble bed­re frem­stilt på and­re are­na­er. Mine under­sø­kel­ser er gjort på tab­lo­id dags- og uke­pres­se, men jeg tror en del av av fun­ne­ne mine kan over­fø­res til and­re «intim­jour­na­lis­tis­ke» kana­ler. Jeg øns­ker ikke å male et rosen­rødt bil­de av popu­lær­me­die­nes omta­le av homo­fi­le. Like­vel mener jeg at popu­læ­r­jour­na­lis­tik­ken i stor grad har vært et gode for homo­kam­pen.

    Kvinne­retts­for­kjem­pe­ren Lucre­tia Mott sa på 1800-­?tallet at pres­sen van­lig­vis gjen­nom­går tre steg når det gjel­der refor­me­rin­ger: ”they first ridi­cu­le them, then report them with com­ment, and at last open­ly advo­ca­te them”. Mott men­te at før pres­sen vil­le for­sva­re en mar­gi­na­li­sert grup­pe, vil­le grup­pen bli lat­tere­lig­gjort. Jeg har modi­fi­sert Mot­ts lis­te, og fore­slår føl­gen­de over­sikt over hvil­ke faser de homo­fi­le gjenngår i vei­en mot nor­ma­li­se­ring:

    1. Tabu
    2. Syn­lig­het
    3. Nor­ma­li­se­ring
    4. Makt­fak­tor
    5. Leg­nings­nøy­ta­li­tet

    Mitt poeng er at medie­ne har måt­te gå gjen­nom en mod­nings­proe­se­ss. For å kom­me frem til der man­ge popu­lær­me­di­er er i dag, har det vært nød­ven­dig å gå gjen­nom de and­re fase­ne. De popu­læ­re medie­ne har egen­ska­per som har kun­ne opp­fyl­le homo­kam­pens behov i alle dis­se fase­ne. Aller først treng­te de homo­fi­le fokus rundt sin leg­ning. Det­te foku­set kun­ne popu­læ­re medi­er på utkikk etter sjokk gi. Sene­re treng­te de homo­fi­le å bli nor­ma­li­sert. Popu­læ­re medi­er med folkus på pri­vat­li­vet gjor­de lese­re mer kjent med homo­fi­le. På den måten ble homo­fi­li ufar­lig­gjort. Sene­re har fokus på kjen­di­s­ers leg­ning gitt fol­ket homo­fi­le for­bil­der. Dis­se egen­ska­pe­ne inne­har ikke de «seriø­se» medie­ne.

    Det kan selv­sagt være du har rett i at det i 1993 ikke var til for­del for homo­kam­pen å få en ste­reo­typ omta­le. Men så sent som i 1991 var fak­tisk 44 % av nor­ges befolk­ning i mot part­ner­skaps­lo­ven. Poen­get mitt er uan­sett at på et tids­punkt, la oss iste­den­for si i 1973, var det vik­ti­ge­re å bli syn­lig­gjort, enn å få en leg­nings­nøy­tral omta­le. I mot­satt fall er det ikke en for­del om medie­ne pre­sen­te­rer ste­reo­ty­pi­er i dag.

  3. Christer D says:

    Hei og takk for svar med utdy­pel­ser.
    De empi­ris­ke fun­ne­ne du bret­ter ut, fin­ner jeg ingen grunn til å betvi­le – det jeg der­imot ikke kan for­stå er slut­nin­gen du trek­ker av mate­ria­let; at det skal være den­ne tab­lo­i­de delen av pres­sen (avis og maga­sin) og deres dek­ning av homo­sek­su­ali­tets­te­ma­tikk som har (deler av) æren for sam­funns­ut­vik­lin­gen på det­te områ­det (alt­så at homo­sek­su­el­le har fått gjen­nom­slag for fle­re almin­ne­li­ge ret­tig­he­ter og stør­re aner­kjen­nel­se i sam­fun­net).

    Det poli­tis­ke hånd­ver­ket som ble gjort fra enkelt­per­soner (homo­sek­su­el­le og and­re) og fra orga­ni­sa­sjo­ner bidro blant annet til at Part­ner­skaps­lo­ven ble ved­tatt av Stor­tin­get i 1993, i en tid da retts­opp­fat­nin­gen og stem­nin­gen i befolk­nin­gen (og de popu­læ­re, kom­mer­si­el­le og de and­re, tra­di­sjo­nel­le, masse­me­die­ne) ikke til­sa at det var nød­ven­dig å inn­vil­ge homo­sek­su­el­le sli­ke ret­tig­he­ter. Når så man­ge mis­lik­te en slik libe­ra­li­se­ring av juri­dis­ke ret­tig­he­ter, til­si­er det at lan­dets lov­gi­ven­de for­sam­ling her de facto lå noen år foran opi­nio­nen.
    At det siden, som du har obser­vert, skjed­de noe med medie­om­ta­len av den­ne folke­grup­pen, og at den­ne med tiden ble mer mode­rat og i mind­re grad byg­get på ste­reo­y­pi­er, kan der­med vel så gjer­ne sies å være resul­ta­tet av dis­se poli­tis­ke pro­ses­se­ne og utfal­let av dem?
    Pro­blem­stil­lin­gen er vel igrun­nen; hvem kom først; var det høna, eller var det egget…

    I en medie­stu­die skul­le jeg mene at den tesen som du rela­tivt ensi­dig mål­bæ­rer, bare kan under­byg­ges gjen­nom en kom­pa­ra­tiv ana­ly­se. Alt­så å se på uli­ke medi­ers opp­tre­den opp i mot hver­and­re. Og bare hvis en slik stu­die viser at tab­lo­i­de­ne dri­ver utvik­lin­gen, er det grunn­lag for din kon­klu­sjon. Mens hvis de hal­ker etter der and­re medi­er går foran, er tesen dre­vet til­ba­ke.
    For­hol­det til den mer tra­di­sjons­tro, eller «seriø­se», delen av pres­sen, som ikke åpnet for omta­le av homo­sek­su­ali­tet over­ho­det, but­ter noe. For dis­se medie­ne bidro i sin taus­het nep­pe til aktivt å opp­rett­hol­de tabu­er, man respek­ter­te sim­pelt­hen at noen for­hold skul­le lig­ge uten­for den offent­li­ge sfæ­rens inter­es­ser. (For­ti­dens for­stå­el­se av pri­va­te anlig­gen­der kan man i dag ikke bedøm­me ut fra vår sam­tids over­be­vis­ning, for da begår man en form for his­to­rie­for­falsk­ning – så en slik kon­tekst – vedr. både tids­ånd og medi­ers uli­ke blu­fer­dig­hets­grad – må selv­føl­ge­lig god forsk­ning ta høy­de for.)
    I tids­rom­met der du hen­ter det empi­ris­ke mate­ria­et ditt fra har ikke det tryk­te medi­et til­nær­mel­ses­vis sam­me hege­mo­nis­ke stil­ling i sam­funns­de­bat­ten som på 1800-tal­let, så å hen­te en mer enn hund­re år gam­mel abs­tra­hert obser­va­sjo­ner fra Eng­land frem­står aller­mest svært lett­vint og lite for­måls­tje­ne­lig.

til toppen