Nå fungerer ikke digital illustrasjon likt med tegning på papir, men i mine tre siste illustrasjoner er det tydelig at visse løsninger i komposisjonen nærmest utgjør en norm for å fylle den tomme form.
Utgangspunktet for illustrasjonen til Sveinung Arnesens føljetong om hvorfor Obama vinner valget er det glisende eselet (ja, det er basert på Obamas eget smil) og den krympende elefanten — begge metaforer for de amerikanske partiene (demokratene har eselet som partisymbol, og republikanerne elefanten). Når ideen er så klar lager jeg vanligvis hovedelementene først, men denne gangen tenkte jeg det ville være en god øvelse å jobbe i revers. Derfor lagde jeg selve landskapet først og plasserte dyrene og trærne i forhold til det. Elefantens “krympeskygge” danner en linje fra øvre høyre og blikket dras ned mot de hvite tennene til venstre.
I illustrasjonen til artikkelen om grunnloven og menneskerettighetene med Eidsvollsbygningen og babyen er selve “bakgrunnen” hovedelement. Babyen (menneskerettighetene) sniker seg opp bakfra og knekker flagget (Grunnloven). Morgentåken og skyene tegner et kryss i sentrum med hovedbygningen, mens siktlinjen til babyen ligger to tredjedeler opp fra bunnen og litt til venstre for å skape spenning i en ellers symmetrisk komposisjon.
I denne illustrasjonen om tabloidpressens bidrag til homobevegelsen utgjør bløtkaken med brudeparet forgrunnen mens bordene og stolene slynger seg inn i rommet. Man kan trekke en diagonal fra øvre høyre kant med den ene brudgommens utstrakte hånd og trekke linjen direkte ned til det forlatte fotoapparatet i nedre venstre hjørne. De runde rislampene og vimpel-guirlanderne fungerer her mye som skyer og himmel i de andre.
De tre illustrasjonene i denne posten følger samme kompositoriske prinsipp og point-of-view. Dette var først veldig overraskende for meg å oppdage, men er ved nærmere ettertanke slett ikke en uvanlig løsning. Jeg vil gå så langt som å si at disse tre følger en grunnleggende bildekomposisjon — en norm for å fylle den tomme form.
Bildene er delt av en slags horisont som ligger litt under midten av bildet. Elementer av kjente størrelser så som hus, esel, trær og stoler bygger dybde og plasserer handling i forgrunn og bakgrunn.
Vår kulturelle leseretning går fra øvre venstre kant til nedre høyre kant. Så går også handlingen diagonalt fra venstre topp i to av scenene her. Den tredje er speilvendt og sånn sett bare en variasjon over samme komposisjon.
Betraktningsposisjonen er også lik for de tre motivene. Tilskueren ser rimelig flatt på tablået som fra en normal stående posisjon. Eidsvoll er sett ørlite nedenfra, og hovedmotivet fremstår derfor som litt mer ruvende i landskapet. Innholdet i bildene er dandert utover flaten og rommet med tanke på balanse og dynamikk — det hele er enkelt komponert og har nærmest et klassisk snitt. I hovedsak er det lite motstand i bildene for betrakteren — det er åpenbart hvor en står og hva en ser.
Selvfølgelig har illustrasjonene forskjellige siktlinjer og handlingsakser internt, men likhetene er påfallende. Først og fremst minner de meg selv om to ting; teaterscener og klassiske landskapsmaleri. Teaterscenen tenker jeg først og fremst på i forhold til point-of-view, mens landskapsmaleriet skinner gjennom kompositorisk.
For meg er den kunstneriske konsekvensen av denne refleksjonen at jeg vil gå videre med variasjoner i utsnitt, komposisjon og spesielt betraktningsposisjon. I så måte er film en utmerket kilde til nye innflytelser.
I neste post vil jeg utvide analysen av hvordan man kan fylle lerretets tomme form og se nærmere på den indre dynamikken i mine scener med siktlinjer, handlingsakser og perspektiv. Jeg vil vise arbeidet fra blyantskisse til ferdig illustrasjon.
—> denne bloggposten er også publisert på min egen portfolioside leketoys.no