Nettdebatt: Alle må bli hørt

Gjennom masterstudiet og jobb i Aftenpostens debattredaksjon på nett, har jeg gått fra å riste på hodet av nettdebatt til å innse verdien av den rause, åpne arenaen.

For halv­an­net år siden var jeg ikke spe­si­elt inter­es­sert i nett­de­bat­ten i kom­men­tar­fel­te­ne. Jeg had­de regist­rert noen til­fel­di­ge, irri­te­ren­de mel­din­ger under enkel­te avis­ar­tik­ler på nett og tenkt at det­te vil­le jeg ikke bru­ke tid og kref­ter på. Jeg skar, som så man­ge and­re, hele are­na­en over én kam.

Da jeg vur­der­te tema for mas­ter­opp­ga­ven min i stats­vi­ten­skap, var ikke nett­de­batt på lis­ten over alter­na­ti­ver, for å si det sånn. Jeg vil­le skri­ve om poli­ti­ker­nes inn­vand­rings­re­to­rikk. Kon­sen­tre­re meg om selve mak­ten i men­neske­skik­kel­se. Det var før vei­le­de­ren min, pro­fes­sor Bernt Olav Aar­dal, kom over en under­sø­kel­se om at inn­vand­rings­po­li­tikk var den mest dis­ku­ter­te poli­tis­ke saken på Inter­nett før stor­tings­val­get i 2009. «Hvor­for ana­ly­se­re poli­ti­ker­språ­ket, som så man­ge and­re har gjort før deg», spur­te han. «Hvor­for ikke se på «fol­kets» syn på inn­vand­rings­po­li­tikk og hvor­dan det kom­mer til uttrykk på Inter­nett?»

Jeg lik­te ide­en, ikke bare på grunn av min respekt for dyk­ti­ge pro­fes­so­rer, men også for­di jeg ved nær­me­re etter­tan­ke begyn­te å se poten­sia­let som lig­ger i en digi­tal debatt­arena som er åpen for alle. Så jeg star­tet å for­dy­pe meg i feno­me­net. Les­te alt jeg kom over av stu­di­er, kom­men­ta­rer og inter­vju­er. Ana­ly­ser­te en meng­de debatt­inn­legg og inter­vju­et tre redak­tø­rer, før jeg et kna­pt år sene­re lever­te mas­ter­opp­ga­ven min med tit­te­len «Nett­de­batt og demo­kra­ti — sty­ring eller anar­ki?»

Atypisk innvandringsdebatt

Etter hvert som jeg les­te mer om debatt­arena­en og stu­der­te de for­skjel­li­ge fora­ene for dis­ku­sjon som fin­nes på nors­ke nett­si­der, ble det tyde­lig at nett­de­batt ikke bare er nett­de­batt. Kva­li­te­ten varie­rer i stor grad fra forum til forum. Og mens inter­es­sen min for nett­de­batt voks­te, ble jeg mer nys­gjer­rig på hvor­dan redak­sjo­ne­ne kan påvir­ke debat­ten og hvil­ken effekt uli­ke til­tak kan ha. Den ende­li­ge pro­blem­stil­lin­gen så slik ut: I hvil­ken grad opp­fyl­ler debat­ten om inn­vand­ring på nors­ke nett­avi­sers dis­ku­sjons­fora kri­te­ri­er for en ide­ell debatt i et deli­be­ra­tivt demo­kra­ti? Hvil­ke for­skjel­ler fin­nes mel­lom dis­ku­sjons­fora med ulik grad av kon­troll?

I etter­tid har jeg fått spør­mål om hvor­for jeg kon­sen­trer­te meg om inn­vand­rings­te­ma­et. Det er ikke repre­sen­ta­tivt, hev­det noen, og men­te at det ofte er mer hets og fær­re sak­li­ge argu­men­ter i nett­de­bat­ten om inn­vand­ring enn and­re tema­er. Over­for dem med sli­ke inn­ven­din­ger har jeg under­stre­ket at det var nød­ven­dig å kon­sen­tre­re seg om én dis­ku­sjons­grup­pe for å opp­nå sam­men­lign­ba­re data. Val­get falt på inn­vand­ring for­di det er blant de mest dis­ku­ter­te tema­ene på net­tet, og nett­opp for­di det er på det­te områ­det man fin­ner de mest ytter­lig­gå­en­de hold­nin­ge­ne. Meto­den beteg­nes som «the extre­me-case met­hod», og kjenne­teg­nes av at utval­get er aty­pisk eller anner­le­des. Sli­ke case er inter­es­san­te, for­di det ofte er mer infor­ma­sjon å hen­te, og even­tu­el­le for­skjel­ler mel­lom fora­ene kan bli tyde­li­ge­re.

Habermask målestokk

Ved hjelp av kvan­ti­ta­tiv og kva­li­ta­tiv inn­holds­ana­ly­se stu­der­te jeg et utvalg av nett­de­bat­ter med tema­et inn­vand­ring på tre dis­ku­sjons­fora med ulik grad av kon­troll (f. eks. redak­sjo­nell sty­ring og del­ta­kel­se i debat­te­ne, regist­re­ring av per­son­opp­lys­nin­ger, og krav om fullt navn og opp­ford­ring til and­re per­son­opp­lys­nin­ger). Debatt­fo­ru­met på Heg­nar Online var utvalg­sen­he­ten med minst redak­sjo­nell kon­troll. Her var det før juli 2011 ingen krav om regist­re­ring, og debat­te­ne ble til­syne­la­ten­de i svært liten grad mode­rert. Debatt­sen­tra­len i Aften­pos­ten (som ble stengt høs­ten 2011) hav­net midt på tre­et. Det var liten redak­sjo­nell del­ta­kel­se og sty­ring, og ingen krav om fullt navn. Del­ta­ker­ne måt­te opp­ret­te bru­ker­kon­to og dele per­son­opp­lys­nin­ger med redak­sjo­nen. Verdidebatt.no i avi­sen Vårt Land var det mest kon­trol­ler­te foru­met. Her er det krav om å sig­ne­re med fullt navn, og redak­sjo­nen sty­rer til en viss grad debat­te­ne ved å frem­heve de bes­te inn­leg­ge­ne og selv sva­re på spørs­mål og skri­ve egne inn­legg for nett­de­bat­ten.

Det teo­re­tis­ke utgangs­punk­tet hen­tet jeg fra Jür­gen Haber­mas’ teori om det deli­be­ra­ti­ve demo­kra­ti­et (sam­ta­le­de­mo­kra­ti­et). Målet for det deli­be­ra­ti­ve demo­kra­ti­et er at menin­ger skal bry­tes mot hver­and­re gjen­nom sam­ta­le og dis­ku­sjon for å dem­pe kon­flik­ter, og at del­ta­ker­ne til slutt respek­te­rer det fel­les bes­te. Gjen­nom ny infor­ma­sjon og reflek­sjon er det mulig å bli over­be­vist om at man selv ikke repre­sen­te­rer den bes­te løs­nin­gen.

Et uopp­nåe­lig ideal, vil man­ge hev­de, men like­vel et ideal som er blitt mye brukt i ana­ly­se av debat­ter mel­lom både poli­ti­ke­re og and­re debat­tan­ter, siden kjer­nen i teori­en om det deli­be­ra­ti­ve demo­kra­ti­et, nem­lig kom­mu­ni­ka­sjon mel­lom et mang­fold av stem­mer, av man­ge anses som en demo­kra­tisk nød­ven­dig­het i dagens sam­funn.

For å måle grad av deli­be­ra­sjon, bruk­te jeg ni kri­te­ri­er som Raphael Kies (2010) har utar­bei­det basert på Haber­mas’ demo­krati­teori: Inklu­sjon, dis­kur­siv lik­het, gjen­si­dig­het, begrun­nel­se, reflek­sjon, empa­ti, opp­rik­tig­het, mang­fold og eks­tern inn­fly­tel­se.

Kri­te­ri­ene ble brukt som lede­trå­der i den vide­re inn­holds­ana­ly­sen.

Noen hund­re ana­ly­ser­te debatt­inn­legg sene­re, var kon­klu­sjo­nen klar. Og den lev­net liten tvil: Sty­ring gir deli­be­ra­sjon. Det er mulig for en redak­sjon å kon­trol­le­re seg til et ryd­di­ge­re nett­fo­rum.

Tydelige forskjeller

De størs­te for­skjel­le­ne fant jeg på kri­te­ri­ene om begrun­nel­se, gjen­si­dig­het og empa­ti. For eksem­pel er påstan­der og hold­nin­ger begrun­net med argu­men­ter i 78 pro­sent av kom­men­ta­re­ne på Verdidebatt.no, mot 45 pro­sent på Debatt­sen­tra­len og kun 18 pro­sent på Heg­nars Debatt­fo­rum.

Gjen­si­dig­het mål­te jeg blant annet ved å se på grad av menings­ut­veks­ling, og for­skjel­le­ne var sto­re: 41 pro­sent av Verdi­de­batts inn­legg inne­hol­der et argu­ment som knyt­tes direk­te til et annet argu­ment. De til­sva­ren­de tal­le­ne for Debatt­sen­tra­len og Debatt­fo­rum er hen­holds­vis 10 pro­sent og 3 pro­sent.

Figur 1 viser tyde­lig at Verdi­de­batt kom­mer best ut på kri­te­ri­ene som kjenne­teg­ner en god deli­be­ra­tiv debatt. Der­et­ter føl­ger Debatt­sen­tra­len, mens Heg­nar Onli­nes Debatt­fo­rum imøte­kom­mer dis­se kri­te­ri­ene i minst grad.

Figur 1: Argu­men­ter, menings­ut­veks­ling og reflek­sjon på Verdi­de­batt, Debatt­sen­tra­len og Debatt­fo­rum. Pro­sent.

Empa­ti-kri­te­ri­et er iføl­ge Kies helt sen­tralt, siden de and­re kri­te­ri­ene sprin­ger ut fra nett­opp det­te. Der­som man er opp­rik­tig inter­es­sert i sine med­bor­ge­res menin­ger og bekym­rin­ger, vil man være mer til­bøye­lig til å lyt­te til deres argu­men­ter, begrun­ne sine egne argu­men­ter og skif­te mening hvis man er over­be­vist.

Man­gel på empa­ti under­søk­te jeg ved å kode krang­ling, skjells­ord, per­son­an­grep, trus­ler og aggre­sjon samt rasis­me, for­dom­mer og hets.

Figur 2: Grad av empa­ti på Verdi­de­batt, Debatt­sen­tra­len og Debatt­fo­rum. Pro­sent.

På figur 2 ser vi kjenne­tegn som kan være til hin­der for en god debatt i et deli­be­ra­tivt demo­kra­ti. Det er Heg­nar Online som har den høy­es­te ande­len inn­legg med som indi­ke­rer man­gel på empa­ti, og Verdi­de­batt har den laves­te ande­len.

22. juli endret debatten

Inter­es­sen for nett­de­batt blus­set opp i etter­kant av ter­ror­an­gre­pe­ne 22. juli. Det vis­te seg at Anders Behring Brei­vik had­de vært en aktiv nett­de­bat­tant. Og det ble også kjent at Behring Brei­vik langt ifra var ale­ne om å fron­te far­li­ge hold­nin­ger på nett, slik Øyvind Strøm­men skrev om i Aften­pos­ten alle­re­de 23. juli.

Avis etter avis end­ret reg­le­men­tet for nett­de­batt til det stren­ge­re, sam­ti­dig som poli­ti­ker­ne mes­set frem orde­ne om åpen­het og demo­kra­ti. Mer åpen­het og demo­kra­ti, du lik­som, fnys­te man­ge nett­de­bat­tan­ter. Para­dok­salt nok, tror jeg et stram­me­re grep rundt nett­de­batt­arena­en kan ha ført til nett­opp mer åpen­het og demo­kra­ti — i hvert fall i betyd­nin­gen at fle­re skal bli hørt. La meg for­kla­re: Ikke len­ge etter ter­ror­an­gre­pet, fikk jeg jobb som vikar i Aften­pos­tens debatt­re­dak­sjon. En av opp­ga­ve­ne mine var å føl­ge med på nett­de­bat­ten og gri­pe inn hvis det fore­kom over­tramp. Sam­men med en mer aktiv mode­re­ring av og del­ta­kel­se i debat­ten, ble det sat­set mer på å invi­te­re uli­ke aktø­rer til både å skri­ve og kom­men­te­re saker på nett. Fle­re av kom­men­ta­to­re­ne og redak­tø­re­ne i avi­sen er også blitt mer akti­ve i kom­men­tar­fel­tet under egne saker, og sva­rer ofte på spørs­mål fra leser­ne.

Kom­bi­na­sjo­nen ga resul­ta­ter; man­ge av debat­te­ne ble gode, og det uten at vi treng­te å inn­skren­ke ytrings­fri­he­ten ved å nek­te folk å skri­ve ano­nymt — en løs­ning man­ge and­re redak­sjo­ner valg­te. Med gode debat­ter sti­ger inter­es­sen for hva som blir sagt i kom­men­tar­fel­tet. Fle­re får sjan­sen til å bli hørt — der­med blir det mer åpen­het og demo­kra­ti. Erfa­rin­ge­ne mine fra Aften­pos­ten sam­sva­rer alt­så med ana­ly­se­ne jeg gjor­de i mas­ter­opp­ga­ven: Mer inn­blan­ding fra redak­sjo­nen fører til en bed­re og mer ord­net debatt.

Alle må bli hørt

Jeg job­ber nå som ansvar­lig for Si ;D, Aften­pos­tens debatt­side for ung­dom. Også her skil­ler mål­grup­pen seg betrak­te­lig fra den typis­ke Aften­pos­ten-debat­tant. Språ­ket er mer direk­te. Menin­ge­ne ofte kla­re og sjel­den pak­ket inn i pas­sivt aka­de­mi­ker­språk som kan være både tungt og kje­de­lig å lese. Uten å sam­men­lig­ne nett­de­bat­tan­te­ne med barn for øvrig, øns­ker jeg (i ekte haber­mask ånd) å under­stre­ke hvor vik­tig det er å lyt­te til alle sam­fun­nets grup­per, uav­hen­gig av antall år på skole­ben­ken, yrkes­tit­tel og nett­verk. Og for å bli hørt, tren­ger man en ytrings­are­na. Dis­ku­sjons­fora­ene og kom­men­tar­fel­te­ne er ypper­li­ge kan­di­da­ter for en are­na hvor alle kan utta­le seg om hva de vil. Men det kre­ver bety­de­lig inn­sats og selv­kon­troll fra del­ta­ker­ne selv, kla­re reg­ler og en redak­sjon som er vil­lig til å set­te av res­sur­ser nok til å føl­ge opp debat­te­ne og debat­tan­te­ne.

I for­bin­del­se med retts­sa­ken mot Anders Behring Brei­vik har Aften­pos­ten tatt enda et mid­ler­ti­dig grep: for­hånds­mo­de­re­ring av nett­de­bat­ten. Noen nett­de­bat­tan­ter har rea­gert neg­a­tivt på det­te, og debatt­le­der på nett Mina Hau­ge Nær­land sva­rer føl­gen­de:

«Den førs­te uken av retts­sa­ken opp­lev­de vi fle­re ting. Det ble mobi­li­sert blant en del debat­tan­ter som kom med ufor­be­hol­den støt­te til Anders Behring Brei­vik, og vi opp­lev­de tru­en­de kom­men­ta­rer og sji­ka­ne av over­le­ven­de etter Utøya. Vi kan ikke god­ta den­ne typen støt­te til drap eller hets av men­nes­ker i en sår­bar situa­sjon. Der­for inn­før­te vi for­hånds­mo­de­re­ring i en peri­ode.»

Aften­pos­ten kun­ne ha valgt å sten­ge kom­men­tar­fel­te­ne under retts­sa­ken. I ste­det opp­rett­hol­der man mulig­he­ten for leser­ne til å ytre seg, sam­ti­dig som man sik­rer seg mot ver­ba­le angrep mot sår­ba­re indi­vi­der. For­hånds­mo­de­re­ring av debat­ten er ikke en ide­ell løs­ning, men i vis­se situa­sjo­ner kan det være nød­ven­dig. Spe­si­elt hvis alter­na­ti­vet er null debatt.

Lit­te­ra­tur­re­fe­ran­ser:
Berg, Ing­vild (2011): Nett­de­batt og demo­kra­ti – sty­ring eller anar­ki? Uni­ver­si­te­tet i Oslo.
Kies, Rap­haël (2010): Pro­mi­ses and limits of web-deli­be­ra­tion. New York: Pal­gra­ve Mac­mil­lan.

TEMA

O

ffentli
ghet

75 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

2 KOMMENTARER

  1. «Kom­bi­na­sjo­nen ga resul­ta­ter; man­ge av debat­te­ne ble gode, og det uten at vi treng­te å inn­skren­ke ytrings­fri­he­ten ved å nek­te folk å skri­ve ano­nymt»

    Og len­ger ned:
    «Skriv en kom­men­tar
    Bidra til god debatt — skriv under fullt navn.»

    Jeg vil ikke bidra til noen som inn­skren­ker ytrings­fri­he­ten.

    • Vox Pub­li­cas debatt­reg­ler inne­hol­der en opp­ford­ring om å skri­ve under fullt navn, ikke noe krav (her­ved bevist). Bak­grun­nen er at vi tror debat­ten blir bed­re på den måten. Det­te er imid­ler­tid vans­ke­lig å vite sik­kert, og det er fullt mulig at et krav om fullt navn vil vir­ke inn­skren­ken­de på debat­ten i noen sam­men­hen­ger, slik Berg er inne på i artik­ke­len. Jeg håper du føl­ger blog­gen Ytring på nett, som rap­por­te­rer fra et forsk­nings­pro­sjekt som tar for seg bl.a. nett­opp dis­se spørs­må­le­ne.

til toppen