Menneskerettighetene utgjør et hele

Uenig med Hagen: Inge Lønning mener det ikke er kvalitativ forskjell på sivile og politiske menneskerettigheter på den ene siden og økonomiske og sosiale på den andre.

Vox Pub­li­ca har bedt om en kom­men­tar til Carl I. Hagens sær­ut­ta­lel­se i rap­por­ten fra Stor­tin­gets men­neske­ret­tig­hets­ut­valg (Doku­ment 16  (2011–2012) Rap­port til Stor­tin­gets pre­si­dent­skap fra Men­neske­ret­tig­hets­ut­val­get om men­neske­ret­tig­he­ter i Grunn­lo­ven, pdf). Det er en anmod­ning jeg gjer­ne imøte­kom­mer. Som det frem­går av Vox Pub­li­cas pre­sen­ta­sjon, er fler­tal­let i Men­neske­ret­tig­hets­ut­val­get (6 av 7 med­lem­mer) av en annen opp­fat­ning enn Carl I. Hagen når det gjel­der kate­go­ri­de­lin­gen av men­neske­ret­tig­he­te­ne. Sær­ut­ta­lel­sen begrun­ner hvor­for Carl I. Hagen øns­ker å trek­ke et skil­le mel­lom de poli­tis­ke og sivi­le ret­tig­he­te­ne, som han øns­ker å skri­ve inn i Grunn­lo­ven, og de øko­no­mis­ke og sosia­le ret­tig­he­te­ne, som han øns­ker å ute­late. Det er der­for rime­lig at fler­tal­let utdy­per grun­ne­ne til at det ikke fin­ner et slikt skil­le rime­lig.

Det er mis­vi­sen­de å omta­le de øko­no­mis­ke og sosia­le ret­tig­he­te­ne som «annen gene­ra­sjons» ret­tig­he­ter

I den inn­le­den­de del av rap­por­ten har utval­get gjort rede for utvik­lin­gen av men­neske­ret­tig­hets­tenk­nin­gen etter 2. ver­dens­krig og peker i den sam­men­heng på at det er mis­vi­sen­de å omta­le de øko­no­mis­ke og sosia­le ret­tig­he­te­ne som «annen gene­ra­sjons» ret­tig­he­ter. Sli­ke ret­tig­he­ter er med alle­re­de i Ver­dens­er­klæ­rin­gen av 1948. De inter­na­sjo­na­le men­neske­ret­tig­hets­kon­ven­sjo­ne­ne gir hel­ler ikke holde­punk­ter for å inn­føre noe kva­li­ta­tivt skil­le mel­lom uli­ke kate­go­ri­er men­neske­ret­tig­he­ter. De for­ut­set­ter der­imot at ret­tig­he­te­ne utgjør et hele. Det sam­me gjør grunn­lo­ve­ne i våre nor­dis­ke nabo­land og i Euro­pa for øvrig, senest ned­felt i EUs Char­ter of Fun­da­men­tal Rights. Som Carl I. Hagen er inne på i sin sær­ut­ta­lel­se, repre­sen­te­rer det­te hel­ler ikke noe nytt i norsk grunn­lovs­tra­di­sjon, jfr. §§ 110, 110a, 110b og 110c.

Når man­da­tet ber men­neske­ret­tig­hets­ut­val­get om å «utre­de og frem­me for­slag til en begren­set revi­sjon av Grunn­lo­ven med det mål å styr­ke men­neske­ret­tig­he­te­nes stil­ling i nasjo­nal rett ved å gi SENTRALE (min uth.) men­neske­ret­tig­he­ter grunn­lovs rang», anser utval­gets fler­tall det for ute­luk­ket at det­te kan tol­kes slik at det med de sen­tra­le men­neske­ret­tig­he­te­ne (man­da­tet bru­ker også uttryk­ket «de all­menn­gyl­di­ge men­neske­ret­tig­hets­prin­sip­pe­ne») skul­le sik­tes til de sivi­le og poli­tis­ke til for­skjell fra de øko­no­mis­ke og sosia­le ret­tig­he­te­ne. Det­te under­stre­kes ytter­li­ge­re ved at man­da­tet uttryk­ke­lig viser til enkelt­for­slag som lig­ger til behand­ling i inne­væ­ren­de stor­tings­pe­riode og fast­slår at det er nød­ven­dig «å se de uli­ke grunn­lovs­be­stem­mel­se­ne om men­neske­ret­tig­he­ter i sam­men­heng med tan­ke på en opp­ryd­ding i og til­pas­sing av Grunn­lo­ven til dagens for­hold». Vide­re heter det: «Det er der­for vik­tig at det blir fore­tatt en prin­si­pi­ell og sam­let vur­de­ring av men­neske­ret­tig­he­te­nes plass i Grunn­lo­ven, hvor også for­hol­det til men­neske­retts­lo­vens for­rangs­re­gel og spørs­må­let om ret­tig­he­te­ne skal kun­ne påbe­ro­pes for dom­sto­le­ne, trek­kes inn».

Det er natur­lig­vis rik­tig at de sivi­le og poli­tis­ke ret­tig­he­te­ne tra­di­sjo­nelt har hatt form av indi­vid­ret­tig­he­ter, som set­ter gren­ser for sta­tens råde­rett ved å fast­slå hva sta­tens myn­dig­he­ter skal avstå fra å gjø­re. Sli­ke bestem­mel­ser vil være let­te­re å hånd­heve retts­lig enn bestem­mel­ser som påleg­ger myn­dig­he­te­ne å iverk­set­te til­tak for å iva­re­ta enkelt­in­di­vi­ders ret­tig­he­ter. Det inne­bæ­rer imid­ler­tid ikke at de er kva­li­ta­tivt uli­ke, eller at det er grunn til å gi den ene type bestem­mel­ser en for­rang frem­for den annen. Fle­re av de nye para­gra­fer et sam­let utvalg stil­ler seg bak, inne­hol­der beg­ge typer bestem­mel­ser. Det gjel­der ny § 93 om ret­ten til liv og ny § 102 om per­son­vern; i beg­ge føl­ges defi­ni­sjo­nen av indi­vi­dets rett av en til­sva­ren­de plikt­be­stem­mel­se for sta­tens myn­dig­he­ter. Det sam­me er til­fel­le i dagens § 100, ved­tatt av Stor­tin­get i 2006. At det vil være vesent­lig vans­ke­li­ge­re for en dom­stol å ta stil­ling til hvor­vidt plikt­be­stem­mel­se­ne er opp­fylt enn til en påstand om brudd på den defi­ner­te indi­vid­ret­tig­het, er ikke, slik fler­tal­let i men­neske­ret­tig­hets­ut­val­get ser det, noe tungt­vei­en­de argu­ment imot å gi sen­tra­le men­neske­retts­li­ge bestem­mel­ser en slik form i Grunn­lo­ven.

«Den­ne Grund­lov skal sik­re Demo­kra­ti­et, Rets­sta­ten og Men­nes­ke-ret­tig­he­der­ne»

Til syv­en­de og sist drei­er uenig­he­ten seg, som også Carl I. Hagen påpe­ker i sin sær­ut­ta­lel­se, i mind­re grad om synet på de uli­ke typer men­neske­ret­tig­he­ter enn om synet på hva Grunn­lo­ven skal være godt for. Med den nye § 2, som Stor­tin­get ved­tok 21. mai i år, har Grunn­lo­ven for førs­te gang fått  en for­måls­be­stem­mel­se som eks­pli­sitt tar stil­ling til det­te ved å fast­slå at «Den­ne Grund­lov skal sik­re Demo­kra­ti­et, Rets­sta­ten og Men­neske­ret­tig­he­der­ne». Det er en fane­be­stem­mel­se som gjør det enda mind­re nær­lig­gen­de enn før å anleg­ge det syns­punkt at Grunn­lo­ven ute­luk­ken­de er å for­stå som et retts­lig doku­ment, som bare bør inne­hol­de bestem­mel­ser som enkelt kan anven­des av dom­sto­le­ne. Grunn­lo­ven har sam­ti­dig en sym­bolsk og poli­tisk funk­sjon; den skal inn­fri de for­vent­nin­ger den nye § 2 vek­ker om å fin­ne de grunn­leg­gen­de ver­di­er det nors­ke sam­funn er byg­get på, ned­felt i doku­men­tet. Da er det, slik fler­tal­let i men­neske­ret­tig­hets­ut­val­get ser det, lite dek­ken­de å leg­ge en så sne­ver for­stå­el­se av sta­tens men­neske­retts­li­ge for­plik­tel­ser til grunn som Carl I. Hagen gjør i sin sær­ut­ta­lel­se.

Er det skjel­lig grunn til å fryk­te for at grunn­lovs­fes­ting av nye sosia­le og øko­no­mis­ke ret­tig­he­ter vil fris­te dom­sto­le­ne til å over­ta den skjønns­ut­øvel­se som hører hjem­me i folke­valg­te orga­ner? Nep­pe. Ingen av de for­slag men­neske­ret­tig­hets­ut­val­get frem­mer, til­de­ler den enkel­te mate­ri­el­le ret­tig­he­ter som ikke fra før av er defi­nert i almin­ne­lig lov­giv­ning eller via men­neske­retts­lo­ven i eksis­te­ren­de kon­ven­sjons­be­stem­mel­ser. Ret­tig­he­ter som ikke hit­til har fris­tet til å brin­ges inn for dom­sto­le­ne, vil kna­pt bli mer fris­ten­de om bestem­mel­se­ne står i Grunn­lo­ven. Som Carl I. Hagen påpe­ker, vil det natur­lig­vis ta leng­re tid og være mer kre­ven­de poli­tisk å end­re en grunn­lovs­be­stem­mel­se – det er jo hele vit­sen ved grunn­lovs­fes­ting – men i akut­te krise­si­tua­sjo­ner vil den begrens­nings­hjem­me­len utval­gets fler­tall fore­slår i ny § 115 og dero­ga­sjons­be­stem­mel­sen i ny § 116 dek­ke beho­vet for poli­tisk handle­fri­het.

TEMA

M

enneske
rettigh
eter

52 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen