Offentlig ansatte har den samme retten til å uttrykke seg i det offentlige rom som det folkevalgte politikere og andre borgere har. Likevel ser vi til stadighet at ytringsfriheten innskrenkes til fordel for politisk velbehag — enten gjennom lokale regelverk eller slepphendt praksis. Hva er det som gjør at vi ikke klarer å holde fingrene av fatet i kommune-Norge?
Vi forsvarer ofte andres rett til å mene noe annet enn oss selv — også når det grenser tett opp til ideologiske ytterpunkter. Når ekstreme standpunkter dukker opp i samfunnsdebatten, forsvarer vi deres åpne og frie eksistens med nettopp ytringsfrihetens fane. Men når offentlig ansattes ytringer ikke passer inn i det politiske spillet, så senker vi frihetsfana og løfter lojalitetsplakaten. Vi ber dem være lojale — langt utover det vi med loven i hånda kan kreve. Og også langt ut over det jeg mener bør være praksis i norske kommuner.
Som folkevalgt trenger jeg å vite at kommunalt ansatte gir fra seg den informasjonen og de faglige vurderingene vi trenger for å ta best mulig beslutninger. Men jeg trenger også å vite at informasjonen og vurderingene er tilgjengelig for media og for innbyggerne — både når den etterspørres og når den ikke etterspørres. Og ikke minst trenger jeg å vite at ingen vil hindre en offentlig ansatt i å uttale seg. Vi som arbeidsgivere må utvise en tillit til at våre ansatte kan balansere forholdet mellom ytringsfrihet og lojalitet. Om så bare én person unnlater å uttale seg til offentligheten av frykt for represalier, så er det alene en begrensning av ytringsfriheten. En innskrenkning er intet mindre enn et angrep på selve demokratiet.
Vikarierende motiver
Slik beskrives kommunene i mitt fylke i Norsk Presseforbunds Åpenhetsindeks for 2011:
Det er funnet få klare retningslinjer om ansattes ytringsfrihet i kommunene i Vest-Agder. Flere kommuner påberoper seg det, men de fleste regler er innpakket i så mange forbehold om lojalitet til arbeidsgiver og pålegg om å gå tjenestevei, at de blir temmelig verdiløse.
Kristiansand er dessverre et godt eksempel på hvordan mange norske kommuner tar for lett på de viktige prinsippene om åpenhet og ytringsfrihet i forvaltningen, og klamrer seg til vikarierende motiver for hvorfor forvaltningen skal lukkes og de ansatte knebles.
Presseforbundets åpenhetsindeks plasserte Kristiansand klart under gjennomsnittet av Vest-Agder-kommunene, med en score på 7 av 18 mulige poeng, og dommen over manglende retningslinjer for ansattes ytringsfrihet er knallhard. Det i seg selv bør kvalifisere til en gjennomgang av både regelverk og praksis. Likevel gjentar ordføreren gang på gang at det ikke er noe i veien med verken regelverk eller praksis. Spesielt én sak har skapt debatt — uten at den øverste politiske ledelsen har latt seg affisere av den grunn.
Uakseptabel ytring? Oppslag i Fædrelandsvennen 20. jan. 2012.
Samferdselsrådgiver i Kristiansand kommune, Bjørne Jortveit, presenterte i Fædrelandsvennen 20. januar 2012 en rapport om hva Kristiansandsregionen har gjennomført av tiltak for å oppfylle kravene i belønningsavtalen med staten. Samferdselsdepartementet har varslet at regionen kan miste belønningsmidler som en følge av at det ikke er innført rushtidsavgift, og i presentasjonen av rapporten ytrer Jortveit blant annet følgende: “(…) For å oppfylle avtalen må vi ha en nedgang på fem prosent ved utgangen av 2012. Så vi ligger dårlig an der”.
Rådgiverens presentasjon falt i dårlig jord hos fylkesordfører Terje Damman (H) og gruppeleder for Høyre i Kristiansand, Hans Otto Lund, som mener regionen har oppfylt kravene i belønningsavtalen. I et møte i Areal- og transportutvalget i Kristiansandsregionen 26. januar, kritiserte de to Høyre-profilene åpent og i kraftige ordelag Jortveits opptreden i media. Blant annet kalte Lund det “uhørt at noen ansatte snakker ned en sak som er til behandling i departementet”. Og ordfører i Kristiansand, Arvid Grundekjøn (H), forsvarte sine partifellers angrep: “Er man ansatt i kommunen, er man på ett lag. Når dette laget kjemper for å oppnå noe, støtter man laget”. Responsen er en tydelig forventning om at alle skal gå i takt.
Selv om saken senere ble løftet inn for bystyret gjennom en interpellasjon, mente verken ordfører eller bystyrets flertall at det var grunn til å sette spørsmål rundt åpenhet og ytringsfrihet på dagsorden. Medio april står saken igjen på agendaen i lokalmedia. Dessverre ser det ut til å være en reprise fra januar. Ordføreren er fremdeles fornøyd med både regelverket og praksisen, og det er lite betryggende å se at de svarene han gir betyr at han ennå ikke har forstått spørsmålet.
Verdiløst regelverk?
“Kristiansands kommunikasjonsstrategi bygger på statens prinsipper for offentlig kommunikasjon”, påpeker ordfører Grundekjøn i en kronikk i Fædrelandsvennen, 21. april 2012.
Ordføreren følger opp med å beskrive hvordan helhetsprinsippet, linjeprinsippet og delegasjonsprinsippet forsvarer angrepet på Jortveits opptreden i media. Det er vanskelig å være uenig med ordføreren i at alle tre er viktige styringsverktøy i offentlig forvaltning. Likevel er det ingen av dem som trumfer ytringsfriheten og kravet i Grunnlovens § 100 om en “åpen og opplyst offentlig samtale”. At rådmannen har rutiner for hvem som uttaler seg på vegne av kommunen, er i seg selv bra og nødvendig. Likevel kan ikke ytringsfriheten innskrenkes gjennom interne kommunikasjonsstrategier, eller av prinsipper om verken helhet, linje eller delegasjon. Den er nedfelt i Grunnloven og er gjeldende for alle borgere. En intern kommunikasjonsstrategi er altså ikke svaret på spørsmålet. Hva så med de etiske retningslinjene?
Det er lite ved Kristiansand kommunes etiske retningslinjer (pdf) som sådan som begrenser ansattes ytringsfrihet. På den annen side er det lite som oppfordrer til det motsatte. I 2007 vant Lillesand kommune Norsk Presseforbunds første åpenhetspris, blant annet på grunn av et gjennomgående prinsipp om meroffentlighet; tydelighet på ansattes rett til å ytre seg; og en holdning om at også kritiske tilbakemeldinger fra ansatte ønskes velkommen. Også nabokommunen Grimstad har tydelige etiske retningslinjer, som blant annet slår fast at ytringsfriheten gir ansatte rett til å uttale seg kritisk til forhold som berører virksomheten de jobber i, og at det at ansatte uttaler seg, basert på faglig innsikt, gir et godt grunnlag for en opplyst samfunnsdebatt. Forskjellen på deres regelverk og på Kristiansand kommunes etiske regelverk fra 2008, er ikke de overordnede prinsippene, men den tydelige stadfesting av hva de betyr i praksis.
Gå lydig i takt
Debatten rundt Jortveit-saken i Kristiansand har blant annet synliggjort to forhold som vanskeliggjør diskursen:
- Vi forholder oss ikke til skillet som må gå mellom ytringer fra enkeltpersoner og ytringer på vegne av kommunen som institusjon.
- I praksis forholder vi oss dernest til ytringsfrihet som noe som kan velges vekk til fordel for andre hensyn.
I Kristiansand har dette medført at kommunens øverste politiske ledelse bruker en intern kommunikasjonsstrategi til å forsvare at åpenhet og ytringsfrihet velges vekk til fordel for politiske strategier. De overordnede prinsippene i Grunnlovens § 100 er anerkjent i kommunens etiske retningslinjer fra 2008, men viser seg å være tilnærmet verdiløse når de skal oversettes til praktisk politikk. Likevel er det ingen vilje til å sette regelverket på den politiske dagsorden.
Mens nabokommunene Lillesand og Grimstad har forstått spørsmålet og gitt de rette svarene, har Kristiansand problemer med å praktisere som man prediker. Som så mange andre norske kommuner har den behov for et tydeligere regelverk som slår fast hva vi mener med ytringsfrihet og åpenhet i forvaltningen – ikke bare i prinsippet, men også i praksis.
Men først må vi forstå at ytringsfrihet ikke er et forhandlingskort som kan veksles inn i et ønske om lydig å gå i takt. Til det er demokratiet for viktig.
***
Red.anm.: Les ordfører Arvid Grundekjøns tilsvar til Eva Kvellands kritikk.