– Opptrer ikke som ytringsknebler

Kristiansand har en god og balansert åpenhetslinje, skriver ordfører Arvid Grundekjøn.

Det har den sis­te tiden blitt skre­vet en del om ytrings­fri­het og Kris­tian­sand kom­mu­ne. Påstan­den fra Eva Kvel­land om at jeg som ord­fø­rer i Kris­tian­sand opp­trer i rol­len som ytringskneb­ler, og at Kris­tian­sand kom­mu­ne inn­skren­ker ytrings­fri­he­ten til våre ansat­te, er selv­sagt ikke rik­tig.

Kris­tian­sand kom­mu­ne har lang tra­di­sjon for at saks­be­hand­le­re kan bidra med fakta­opp­lys­nin­ger til media, også etter at en sak er sendt til poli­tisk behand­ling. I saker som er spe­si­elt kre­ven­de eller poli­tisk kon­tro­ver­si­el­le er det der­imot vik­tig at ansat­te viser sær­lig akt­som­het. Når man som saks­be­hand­ler hjel­per media med opp­lys­nin­ger må det all­tid utvi­ses skjønn. Det er en prak­sis som føl­ges i Kris­tian­sand kom­mu­ne. Etter min opp­fat­ning er det en god måte å iva­re­ta saks­be­hand­lin­gen på, og jeg deler Eva Kvel­lands syn om at når ansat­te utta­ler seg basert på fag­lig inn­sikt så gir det et godt grunn­lag for en opp­lyst sam­funns­de­batt.

Per­son­li­ge menings­yt­rin­ger må det også nor­malt være noe rom for. Eksemp­ler på det­te i det sis­te er saks­be­hand­le­res syn på alt fra høy­der i Mar­kens, til alko­hol­ser­ve­ring i Dyre­par­ken osv.

Når man ser på vårt eksis­te­ren­de regel­verk er det alt­så min opp­fat­ning at det iva­re­tar de vik­ti­ge prin­sip­pe­ne om ytrings­fri­het og mer­of­fent­lig­het, sam­ti­dig som det balan­se­rer krav til åpen­het og loja­li­tet på en god måte.

Regel­ver­ket vårt er helt klart. I kom­mu­nens etis­ke ret­nings­lin­jer, pkt 3, står det føl­gen­de om åpen­het i for­valt­nin­gen:

Det skal være åpen­het og inn­syn i for­valt­nin­gen, slik at all­men­he­ten kan gjø­re seg kjent med kom­mu­nens virk­som­het, og såle­des få inn­sikt i hvor­dan kom­mu­nen skjøt­ter sine opp­ga­ver. Kom­mu­nen har en aktiv opp­lys­nings­plikt. Ansat­te og folke­valg­te skal all­tid gi kor­rek­te og til­strek­ke­li­ge opp­lys­nin­ger.

I pkt 4 er det blant annet bestem­mel­ser om ansat­tes rett til å vars­le om kri­tikk­ver­di­ge for­hold.

Det gene­rel­le etis­ke regel­ver­ket må sees i sam­men­heng med kom­mu­nens kom­mu­ni­ka­sjons­stra­te­gi, som er basert på noen prin­sip­per:

  • For eksem­pel at kom­mu­ni­ka­sjons­an­sva­ret føl­ger lin­jen i orga­ni­sa­sjo­nen. Det er sektoren/enheten som har ansva­ret for å vur­de­re hvor­vidt og evt hvor­dan det skal kom­mu­ni­se­res.
  • Prin­sip­pet om kom­mu­ni­ka­sjon som leder­an­svar betyr at det­te ER et stra­te­gisk sty­rings­red­skap som kom­mu­nens øvers­te ledel­se har det ende­li­ge ansva­ret for (Råd­mann, evt hans nær­mes­te direk­tø­rer).
  • Infor­ma­sjons­an­sva­ret føl­ger også saks­an­sva­ret. I poli­tisk sen­si­ti­ve saker, er det efter mitt syn natur­lig at råd­mann og ord­fø­rer koor­di­ne­rer eks­tern­kom­mu­ni­ka­sjon.

Slik jeg opp­fat­ter det, hand­let ikke «Jor­tveit-saken» om en saks­be­hand­lers rett til å refe­re­re inn­hol­det i en rap­port han selv had­de ført i pen­nen, men det fak­tum at ved­kom­men­de saks­be­hand­ler valg­te å gjø­re sin egen tolk­ning av inn­hol­det i for­hold til et stør­re saks­kom­pleks hvor han ikke had­de over­sikt over alle rele­van­te juri­dis­ke for­hold m.v. Han had­de tall, men rime­lig­vis ikke detalj­kunn­skap om det avtale­ver­ket som knyt­tet dis­se tall­stør­rel­se­ne til utbe­ta­ling av beløn­nings­mid­ler fra sta­ten. Hans tolk­ning var i direk­te mot­strid til hva den poli­tis­ke og admi­ni­stra­ti­ve ledel­se anfør­te i sine for­hand­lin­ger med depar­te­men­tet. Det­te skjed­de i for­hold til en for­hand­ling hvor utfal­let har stor betyd­ning for finan­sie­ring av kol­lek­tiv­tra­fik­ken i Kris­tian­sand.

Like fullt har Kris­tian­sand kom­mu­ne lang tra­di­sjon for at saks­be­hand­le­re kan bidra med fakta­opp­lys­nin­ger til media, også efter at en sak er sendt til poli­tisk behand­ling. I saker som er spe­si­elt kre­ven­de eller poli­tisk kon­tro­ver­si­el­le er det vik­tig at ansat­te viser sær­lig akt­som­het. Når man som saks­be­hand­ler hjel­per media med opp­lys­nin­ger må det all­tid utøves skjønn.

Til sam­men utgjør det­te en god og balan­sert åpen­hets­lin­je.

Jeg føler der­for ikke at kri­tik­ken fra Eva Kvel­land er sær­lig treff­sik­ker.

TEMA

Y

tringsf
rihet i
Norge

39 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

2 KOMMENTARER

  1. Jan Kenneth Stavenes says:

    Grunde­kjøn skri­ver at «I saker som er spe­si­elt kre­ven­de eller poli­tisk kon­tro­ver­si­el­le er det vik­tig at ansat­te viser sær­lig akt­som­het. Når man som saks­be­hand­ler hjel­per media med opp­lys­nin­ger må det all­tid utøves skjønn.»
    Han bur­de ta et kurs hos Høy­re-ord­fø­re­ren i Lil­le­sand, som for­val­ter et skrift­lig reg­le­ment med en helt annen hold­ning.

    » Ansat­te har full rett til å kun­ne kon­tak­te og utta­le seg til media også i omstrid­te spørs­mål inn­ad i kom­mu­nen, hele tiden innen­for gren­ser satt av lov­be­stemt taus­hets­plikt.
    — Kom­mu­nen vil ikke etter­fors­ke eller anmel­de ansat­tes kon­takt med media gitt de sam­me gren­ser.»

    Grunde­kjøn og de and­re Høy­re-poli­ti­ker­ne har helt klart prøvd å begren­se ansat­tes fri­het ikke bare til å ytre seg, men til å bidra til å infor­me­re om fak­ta. Det er synd. Det vil­le vært helt greit om han rede­gjor­de for sitt syn som svar til saks­be­hand­le­ren. Iste­det valg­te han kor­reks. Da er man ytringskneb­ler, enten man «føler» det stem­mer eller ei.

  2. Ord­fø­rer Arvid Grunde­kjøn i Kris­tian­sand mener kom­mu­nens regel­verk «iva­re­tar de vik­ti­ge prin­sip­pe­ne om ytrings­fri­het og mer­of­fent­lig­het».

    Eksem­pe­let han trek­ker frem, tyder på noe annet: «Ansat­te og folke­valg­te skal all­tid gi kor­rek­te og til­strek­ke­li­ge opp­lys­nin­ger», står det i den etis­ke ret­nings­lin­jen som gjen­gis. Men kom­mu­nen kan ikke gi en slik instruks til folke­valg­te. Den kan kun gis av over­ord­net til under­ord­ne­de, etter det såkal­te under­ord­nings­prin­sip­pet. Folke­valg­te er ikke under­ord­net and­re enn fol­ket.

    Det er også tvil­somt om ansat­te i kom­mu­nen kan påleg­ges et slikt krav. I en klage­sak til sivil­om­buds­man­nen der en ansatt kla­get over en skrift­lig advar­sel fra arbeids­gi­ver etter et avis­inn­legg (sak 2006/530), utta­ler ombuds­man­nen:

    «Etter mitt syn gir ikke dagens retts­til­stand grunn­lag for å stil­le noen abso­lut­te krav til en arbeids­ta­ker som øns­ker å vars­le offent­lig­he­ten om uhel­di­ge eller ulov­li­ge for­hold ved egen arbeids­plass. Abso­lut­te krav til sann­het og/eller intern vars­ling fører med seg vans­ke­li­ge bevis­spørs­mål, som i prak­sis vil kun­ne uthu­le ansat­tes ytrings­fri­het og mulig­het for vars­ling.»

    Kris­tian­sand kom­mu­ne bør med and­re ord revur­de­re sine ret­nings­lin­jer.

til toppen