Vox Publica har bedt om en kommentar til Carl I. Hagens særuttalelse i rapporten fra Stortingets menneskerettighetsutvalg (Dokument 16 (2011–2012) Rapport til Stortingets presidentskap fra Menneskerettighetsutvalget om menneskerettigheter i Grunnloven, pdf). Det er en anmodning jeg gjerne imøtekommer. Som det fremgår av Vox Publicas presentasjon, er flertallet i Menneskerettighetsutvalget (6 av 7 medlemmer) av en annen oppfatning enn Carl I. Hagen når det gjelder kategoridelingen av menneskerettighetene. Særuttalelsen begrunner hvorfor Carl I. Hagen ønsker å trekke et skille mellom de politiske og sivile rettighetene, som han ønsker å skrive inn i Grunnloven, og de økonomiske og sosiale rettighetene, som han ønsker å utelate. Det er derfor rimelig at flertallet utdyper grunnene til at det ikke finner et slikt skille rimelig.
Det er misvisende å omtale de økonomiske og sosiale rettighetene som «annen generasjons» rettigheter
I den innledende del av rapporten har utvalget gjort rede for utviklingen av menneskerettighetstenkningen etter 2. verdenskrig og peker i den sammenheng på at det er misvisende å omtale de økonomiske og sosiale rettighetene som «annen generasjons» rettigheter. Slike rettigheter er med allerede i Verdenserklæringen av 1948. De internasjonale menneskerettighetskonvensjonene gir heller ikke holdepunkter for å innføre noe kvalitativt skille mellom ulike kategorier menneskerettigheter. De forutsetter derimot at rettighetene utgjør et hele. Det samme gjør grunnlovene i våre nordiske naboland og i Europa for øvrig, senest nedfelt i EUs Charter of Fundamental Rights. Som Carl I. Hagen er inne på i sin særuttalelse, representerer dette heller ikke noe nytt i norsk grunnlovstradisjon, jfr. §§ 110, 110a, 110b og 110c.
Når mandatet ber menneskerettighetsutvalget om å «utrede og fremme forslag til en begrenset revisjon av Grunnloven med det mål å styrke menneskerettighetenes stilling i nasjonal rett ved å gi SENTRALE (min uth.) menneskerettigheter grunnlovs rang», anser utvalgets flertall det for utelukket at dette kan tolkes slik at det med de sentrale menneskerettighetene (mandatet bruker også uttrykket «de allmenngyldige menneskerettighetsprinsippene») skulle siktes til de sivile og politiske til forskjell fra de økonomiske og sosiale rettighetene. Dette understrekes ytterligere ved at mandatet uttrykkelig viser til enkeltforslag som ligger til behandling i inneværende stortingsperiode og fastslår at det er nødvendig «å se de ulike grunnlovsbestemmelsene om menneskerettigheter i sammenheng med tanke på en opprydding i og tilpassing av Grunnloven til dagens forhold». Videre heter det: «Det er derfor viktig at det blir foretatt en prinsipiell og samlet vurdering av menneskerettighetenes plass i Grunnloven, hvor også forholdet til menneskerettslovens forrangsregel og spørsmålet om rettighetene skal kunne påberopes for domstolene, trekkes inn».
Det er naturligvis riktig at de sivile og politiske rettighetene tradisjonelt har hatt form av individrettigheter, som setter grenser for statens råderett ved å fastslå hva statens myndigheter skal avstå fra å gjøre. Slike bestemmelser vil være lettere å håndheve rettslig enn bestemmelser som pålegger myndighetene å iverksette tiltak for å ivareta enkeltindividers rettigheter. Det innebærer imidlertid ikke at de er kvalitativt ulike, eller at det er grunn til å gi den ene type bestemmelser en forrang fremfor den annen. Flere av de nye paragrafer et samlet utvalg stiller seg bak, inneholder begge typer bestemmelser. Det gjelder ny § 93 om retten til liv og ny § 102 om personvern; i begge følges definisjonen av individets rett av en tilsvarende pliktbestemmelse for statens myndigheter. Det samme er tilfelle i dagens § 100, vedtatt av Stortinget i 2006. At det vil være vesentlig vanskeligere for en domstol å ta stilling til hvorvidt pliktbestemmelsene er oppfylt enn til en påstand om brudd på den definerte individrettighet, er ikke, slik flertallet i menneskerettighetsutvalget ser det, noe tungtveiende argument imot å gi sentrale menneskerettslige bestemmelser en slik form i Grunnloven.
«Denne Grundlov skal sikre Demokratiet, Retsstaten og Menneske-rettighederne»
Til syvende og sist dreier uenigheten seg, som også Carl I. Hagen påpeker i sin særuttalelse, i mindre grad om synet på de ulike typer menneskerettigheter enn om synet på hva Grunnloven skal være godt for. Med den nye § 2, som Stortinget vedtok 21. mai i år, har Grunnloven for første gang fått en formålsbestemmelse som eksplisitt tar stilling til dette ved å fastslå at «Denne Grundlov skal sikre Demokratiet, Retsstaten og Menneskerettighederne». Det er en fanebestemmelse som gjør det enda mindre nærliggende enn før å anlegge det synspunkt at Grunnloven utelukkende er å forstå som et rettslig dokument, som bare bør inneholde bestemmelser som enkelt kan anvendes av domstolene. Grunnloven har samtidig en symbolsk og politisk funksjon; den skal innfri de forventninger den nye § 2 vekker om å finne de grunnleggende verdier det norske samfunn er bygget på, nedfelt i dokumentet. Da er det, slik flertallet i menneskerettighetsutvalget ser det, lite dekkende å legge en så snever forståelse av statens menneskerettslige forpliktelser til grunn som Carl I. Hagen gjør i sin særuttalelse.
Er det skjellig grunn til å frykte for at grunnlovsfesting av nye sosiale og økonomiske rettigheter vil friste domstolene til å overta den skjønnsutøvelse som hører hjemme i folkevalgte organer? Neppe. Ingen av de forslag menneskerettighetsutvalget fremmer, tildeler den enkelte materielle rettigheter som ikke fra før av er definert i alminnelig lovgivning eller via menneskerettsloven i eksisterende konvensjonsbestemmelser. Rettigheter som ikke hittil har fristet til å bringes inn for domstolene, vil knapt bli mer fristende om bestemmelsene står i Grunnloven. Som Carl I. Hagen påpeker, vil det naturligvis ta lengre tid og være mer krevende politisk å endre en grunnlovsbestemmelse – det er jo hele vitsen ved grunnlovsfesting – men i akutte krisesituasjoner vil den begrensningshjemmelen utvalgets flertall foreslår i ny § 115 og derogasjonsbestemmelsen i ny § 116 dekke behovet for politisk handlefrihet.