Det er knapt til å tro at Aung San Suu Kyi i helgen besøker Norge, endelig kan motta fredsprisen og delta på folkemøter i Oslo og Bergen.
Da dette nettmagasinet ble lansert for snart seks år siden, var et av de faste elementene Raftobloggen, skrevet av medarbeidere ved Raftostiftelsen. Mange av blogginnleggene dreide seg om situasjonen i Burma, og brakte sjelden gode nyheter. At Aung San Suu Kyi selv, vinner av Raftoprisen i 1990, en gang skulle komme på besøk til Raftostiftelsens lille trehus i Bergen der et rom er oppkalt etter henne, det var det neppe mange som hadde trodd på. Men søndag skjer det.
Håp for Burma. Bilde fra Mandalay, 2007 (foto: Tranuf, CC: by-nc)
Enhver overgang fra diktatur til demokrati er en skjør prosess. Vi kan håpe på at Burma (Myanmar) de neste årene vil oppleve en like overveiende fredelig og vellykket omveltning som Øst-Europa etter 1989, men det er en risikabel tid landet har foran seg.
Håndteringen av konflikter mellom de mange folkegruppene i landet er en av de største utfordringene. Voldshandlinger mellom muslimer og buddhister vest i landet den siste tiden, med drap og ildspåsettelse, er en sterk påminnelse. Militærstyret har i årevis vært involvert i væpnede konflikter med mange av minoritetsgruppene. Joshua Kurlantzick ved Council of Foreign Relations i USA kaller det en “myriade av borgerkriger”.
Et av løftene i reformplanen er å avslutte disse konfliktene, men hvordan kan forholdet mellom folkegruppene reguleres på fredelig vis i et demokratisk Burma? Ved å innføre en forbundsstat, mener Suu Kyi og andre opposisjonsaktivister:
Suu Kyi has spoken of the need for a second Panglong Conference agreement, a sequel to the 1947 event in Panglong, in which Suu Kyi’s father, independence leader Aung San, agreed with ethnic minority groups to create a federal union with significant autonomy for minority areas. That agreement collapsed after Aung San was assassinated, and the country descended into decades of civil war that continues today.
Det er andre farer også. Utenlandske selskaper og stater er på full fart inn i Burma nå som sanksjonene fjernes, og det snakkes mye om landets økonomiske potensial. Denne utviklingen kan fort bli kaotisk, og Suu Kyi rådet nylig investorer til å være forsiktige. Den bemerkningen førte til knuter på tråden med militærstyret, noe som igjen viser prosessens sårbarhet.
Om tre år skal Burma etter planen avholde parlamentsvalg der alle representanter er på valg, i motsetning til ved suppleringsvalget i vår. Valget i 2015 blir dermed reformprosessens avgjørende øyeblikk, ifølge Kurlantzick. Da vil Suu Kyis parti eller andre opposisjonspartier kunne ta over kontrollen i parlamentet og styringen av landet. Innen den tid må regjeringen følge opp de andre løftene — åpne opp for en fri presse, gi politiske partier reell frihet og håndtere de vanskelige væpnede konfliktene med minoritetsgrupper.
Men aller først skal vi bare glede oss over Aung San Suu Kyis norgesbesøk.
Se også: The Atlantic har plukket ut en samling fotografier fra et Burma i endring.