Deres Majesteter, Deres Kongelige Høyheter, Eksellenser, ærede medlemmer av den norske Nobelkomiteen, kjære venner,
For mange år siden, av og til virker det som mange liv siden, satt jeg i Oxford og hørte på radioprogrammet Desert Island Discs sammen med min lille sønn Alexander. Det dreide seg om et kjent program (for alt jeg vet, er det fortsatt det i dag) hvor berømte mennesker fra ulike samfunnslag ble invitert til å snakke om de åtte platene, den ene boken ved siden av Bibelen og Shakespeares fullstendige verker, den ene luksusgjenstanden som de ville hatt med seg dersom de var strandet på en øde øy. På slutten av programmet, som vi begge hadde kost oss med, spurte Alexander meg om jeg trodde at jeg noen gang kom til å bli invitert til Desert Island Discs. “Hvorfor ikke?” svarte jeg uten å tenke over det. Siden han visste at det vanligvis bare var berømtheter som ble invitert til programmet, spurte han derfor, med uforfalsket interesse, hva som ville være grunnen til at jeg kunne bli invitert dit. Jeg tenkte over spørsmålet en stund, og svarte: “Kanskje fordi jeg hadde vunnet Nobelprisen i litteratur,” og så lo vi begge to. Utsikten til noe slikt var hyggelig nok, men veldig lite sannsynlig.
(Jeg husker ikke hvorfor jeg svarte på den måten, kanskje fordi jeg nettopp hadde lest en bok skrevet av en Nobelprisvinner eller kanskje fordi den berømte personen som var invitert til Desert Island denne dagen var en berømt forfatter.)
Aung San Suu Kyi i Oslo rådhus 16. juni 2012 (foto: Utenriksdept., CC: by-nd)
I 1989, da min avdøde mann Michael Aris kom for å besøke meg under min første periode i husarrest, fortalte han meg at en venn, John Finnis, hadde nominert meg til Nobels fredspris. Da måtte jeg også le. Et øyeblikk så Michael forbauset ut, så skjønte han hvorfor jeg lo. Nobels fredspris? En hyggelig tanke, men temmelig usannsynlig! Så hva var det jeg egentlig følte da jeg faktisk ble tildelt Nobels fredspris? Dette spørsmålet har jeg fått mange ganger og denne anledningen har uten tvil gitt meg en utmerket mulighet til å reflektere over hva Nobelprisen betyr for meg og hva fred betyr for meg.
Som jeg har sagt det om og om igjen i en rekke intervjuer, hørte jeg nyheten om at jeg hadde fått Nobels fredspris på radioen en kveld. Det kom ikke helt overraskende på meg, siden jeg var blitt nevnt som en av favorittene til å vinne prisen i mange radio- og TV-programmer uken i forveien. Under arbeidet med dette foredraget har jeg anstrengt meg hardt for å forsøke å huske hva min umiddelbare reaksjon var da jeg fikk vite at jeg hadde fått prisen. Jeg tror, uten at jeg er helt sikker lenger, at det var noe slikt som: “Å, så de har bestemt seg for å gi den til meg.” Det hele var litt uvirkelig fordi jeg på den tiden på sett og vis følte det som om jeg var litt uvirkelig selv.
Mens jeg satt i husarrest hadde jeg ofte følelsen av at jeg ikke lenger var en del av virkelighetens verden. For meg var huset min verden, det fantes også en verden hvor det var andre som ikke var frie, men som var en del av et fengselsfellesskap, og så var det de fries verden; hver av disse var ulike planeter som fulgte sin egen bane i et likegyldig univers. Det Nobels fredspris gjorde, var at jeg igjen ble trukket inn i den verdenen som andre mennesker levde i utenfor mitt isolerte område meg og at min virkelighetsfølelse ble gjenopprettet. Dette skjedde selvsagt ikke umiddelbart, men etter hvert som dagene og månedene gikk og nyheter om reaksjonene på pristildelingen nådde fram til meg over radioen, begynte jeg å skjønne hvilken betydning Nobelprisen har. Den gjorde meg virkelig igjen, den trakk meg inn i et større menneskelig fellesskap igjen. Og enda viktigere var det at Nobelprisen gjorde at verdens oppmerksomhet ble rettet mot kampen for demokrati og menneskerettigheter i Burma. Vi kom ikke til å bli glemt.
Å bli glemt. Franskmennene sier at å skilles er å dø litt. Å bli glemt er å dø litt. Det er å miste noen av de båndene som knytter oss til resten av menneskeheten. Da jeg møtte migrantarbeidere og flyktninger fra Burma i Thailand nylig, var det mange som ropte ut: “Ikke glem oss!”. De mente “ikke glem våre prøvelser, ikke glem å gjøre hva dere kan for å hjelpe oss, ikke glem at også vi tilhører deres verden.” Da Nobelkomiteen ga meg fredsprisen, var det en anerkjennelse av at også de undertrykte og isolerte i Burma er en del av verden og at menneskeheten hører sammen som en enhet. For meg personlig betyr det å motta Nobels fredspris at min kamp for demokrati og menneskerettigheter utvider seg og strekker seg ut over de nasjonale landegrensene. Nobels fredspris åpnet en dør i hjertet mitt.
Den burmesiske forestillingen om fred kan forklares som den lykken som oppstår når faktorer som motvirker det harmoniske og det gode forsvinner. Ordet nyein-chan betyr bokstavelig oversatt den velgjørende kjøligheten som oppstår når en brann er slukket. Branner i form av lidelse og ufred herjer rundt om i verden. I mitt eget land er det fortsatt fiendtligheter i nord, i vest pågikk det voldshandlinger mellom ulike grupper som resulterte i mordbranner og drap bare få dager før jeg la ut på den reisen som brakte meg hit i dag. Nyheter om grusomheter rundt om i verden er det ingen mangelvare på. Meldinger om hungersnød, sykdommer, fordrevne mennesker, arbeidsledighet, fattigdom, urettferdighet, diskriminering, fordommer, hykleri; alt dette er dagligdags kost. Overalt finnes det negative krefter som tærer på fredens fundament. Overalt ser vi en tankeløs sløsing med materielle og menneskelige ressurser som er nødvendige for å opprettholde harmoni og lykke i verden.
Første verdenskrig var en forferdelig sløsing med ungdom og potensiale, der klodens positive krefter brutalt ble skuslet bort. Lyrikken fra den perioden har en helt spesiell betydning for meg fordi jeg leste den på et tidspunkt hvor jeg var like gammel som mange av disse unge mennene som stod overfor muligheten for at de ville bli borte før de såvidt hadde rukket å blomstre. En ung amerikaner som kjempet sammen med den franske fremmedlegionen skrev før han ble drept i kamp i 1916, at han ville gå døden i møte: “ved en eller annen omstridt barrikade;” “i en eller annen rasert skråning på en sønderskutt høyde;” “ved midnatt i en eller annen by som står i flammer.” Ungdom og kjærlighet og liv forsvinner for alltid i et meningsløst forsøk på å innta navnløse og glemte steder. Og hvorfor? Etter snart hundre år har vi ennå ikke funnet noe tilfredsstillende svar på dette spørsmålet.
Er det ikke slik at vi også i dag gjør oss skyldige i uaktsomhet og uforsiktighet overfor vår fremtid og vår menneskehet, selv om det skjer på en mindre voldelig måte? Krig er ikke den eneste arenaen hvor det er mye prat om fred uten resultat. Overalt der hvor lidelsen blir ignorert, sås det kimer til konflikt, for lidelsen bryter ned, skaper bitterhet og raseri.
En positiv side ved å leve i isolasjon var at jeg hadde god tid til å tenke over meningen med ord og begreper som jeg hadde kjent til og akseptert hele mitt liv. Som buddhist hadde jeg hørt om dukkha, som vanligvis oversettes med lidelse, helt siden jeg var et lite barn. Nesten hver eneste dag brukte eldre mennesker, og av og til ikke fullt så gamle mennesker, rundt meg å hviske “dukkha, dukkha” når de slet med plager og hadde det vondt eller når de støtte på små, kjedelige uhell. Det var imidlertid først i løpet av de årene hvor jeg satt i husarrest at jeg virkelig fikk satt meg inn i de seks store dukkhaene. Disse er: å bli unnfanget, å bli eldre, å bli syk, å bli skilt fra sine kjære, å bli tvunget til å leve tett sammen med andre enn sine kjære. Jeg gransket hver og en av disse seks store lidelsene, ikke mot en religiøs bakgrunn, men ut fra vårt vanlige daglige liv. Hvis det er slik at lidelsen er en uunngåelig del av vår eksistens, burde vi forsøke å dempe den så mye som mulig på en praktisk og jordnær måte. Jeg grublet over effektiviteten ved ulike oppfølgingsprogrammer knyttet til tiden før og etter en fødsel, omsorg for mor og barn, egnede mottaksstrukturer for eldre; omfattende helsetjenester; omsorgsfull sykepleie og hospicer. Jeg så spesielt på de to siste formene for lidelse: å bli skilt fra sine kjære og bli tvunget til å leve tett sammen med andre enn sine kjære. Hva var det Buddha kunne ha opplevd i sitt liv som gjorde at han tok med disse to siste formene for store lidelser? Jeg tenkte på fengselsinnsatte og flyktninger, migrantarbeidere og traffickingofre, på de mange som må bryte opp fra sine røtter og som har blitt revet vekk fra sine hjem, som har blitt skilt fra familie og venner og som har blitt tvunget til å leve sitt liv blant fremmede som ikke alltid er like imøtekommende.
Vi er så heldige at vi lever i en tidsalder hvor sosial velferd og humanitær bistand ses på ikke bare som ønskelig, men som nødvendig. Jeg er så heldig at jeg lever i en tidsalder hvor skjebnen til samvittighetsfanger, hvor de enn måtte befinne seg i verden, er noe som opptar folk overalt, en tidsalder hvor demokrati og menneskerettigheter er alminnelig, om enn ikke universelt akseptert som en fødselsrett for alle. I løpet av de årene hvor jeg satt i husarrest, hvor ofte hendte det ikke at jeg hentet styrke fra mine yndlingsavsnitt i innledningen til Verdenserklæringen om menneskerettigheter:
……da tilsidesettelsen og forakt for menneskerettighetene har ført til barbariske handlinger som har rystet menneskehetens samvittighet, og framveksten av en verden hvor menneskene har tale- og trosfrihet og frihet fra frykt og nød, er blitt kunngjort som folkenes høyeste mål,
……det er nødvendig at menneskerettighetene blir beskyttet av loven for at menneskene ikke skal tvinges til som siste utvei å gjøre opprør mot tyranni og undertrykkelse …
Hvis jeg blir spurt om hvorfor jeg kjemper for menneskerettigheter i Burma, ligger svaret i nettopp disse to avsnittene. Hvis jeg blir spurt om hvorfor jeg kjemper for demokrati i Burma er det fordi jeg mener at demokratiske institusjoner og praksis er nødvendig for å ivareta menneskerettighetene.
I løpet av det siste året har det vært tegn som tyder på at anstrengelsene til de som tror på demokrati og menneskerettigheter begynner å bære frukter i Burma. Det har skjedd endringer i positiv retning; det er tatt steg i retning av en demokratisering. Når jeg maner til forsiktig optimisme, er det ikke fordi jeg ikke har tro på fremtiden, men fordi jeg ikke vil oppmuntre til blind tro. Uten tro på fremtiden, uten en overbevisning om at demokratiske verdier og grunnleggende menneskerettigheter ikke bare er nødvendig, men mulig for vårt samfunn, ville vår bevegelse ikke ha kunne overlevd alle disse ødeleggende årene. Noen av våre krigere falt på sin post, noen deserterte, men en hard kjerne opprettholdt sitt brennende engasjement. Av og til når jeg tenker over alle disse årene som er gått, er jeg forbløffet over at så mange har holdt ut under så vanskelige forhold. Det er ikke fordi de tror blindt på vår sak, det baserer seg på en klarsynt vurdering av utholdenhetens makt og en dyp respekt for vårt folks forhåpninger.
Det er på grunn av de endringer som har skjedd i mitt land den siste tiden at jeg er sammen med dere her i dag, og disse endringene har skjedd takket være dere og alle andre tilhengere av frihet og rettferdighet som har bidratt til å skape global oppmerksomhet om vår situasjon. Før jeg går videre til å snakke om mitt hjemland, la meg si noen ord om våre samvittighetsfanger. Det finnes fortsatt slike fanger i Burma. Det er grunn til å frykte at fordi de aller mest kjente av de innsatte nå er løslatt, vil alle de andre — de ukjente — bli glemt. Jeg står her i dag fordi jeg en gang var en samvittighetsfange. Når dere ser på meg og lytter til meg, glem ikke det man ofte hører, nemlig at én samvittighetsfange er én for mye. Det er mange flere enn én som ennå ikke er satt fri, som ennå ikke har fått tilgang til rettsapparatet i mitt land. Jeg ber dere om å ikke glemme dem og gjøre deres ytterste for at de skal bli løslatt raskt og uten betingelser.
Burma er et land med mange etniske nasjonaliteter og skal man skape tro på landets fremtid må den være basert på en følelse av ekte samhold. Helt siden vi fikk vår uavhengighet i 1948, har vi aldri kunnet si at det har vært fred over hele landet. Vi har ikke vært i stand til å bygge den tilliten og forståelsen som er nødvendig for å fjerne årsakene til konflikt. Håpet steg med våpenhvilen som varte fra midten av 1990-tallet og frem til 2010, da den brøt sammen i løpet av få måneder. En ubetenksomhet kan være nok til å ødelegge en langvarig våpenhvile. I de siste par månedene er det gjort fremskritt i forhandlingene mellom regjeringen og styrker bestående av ulike etniske nasjonaliteter. Vi håper at våpenhvileavtaler vil føre til politiske løsninger basert på folks forhåpninger og på en følelse av samhold.
Både mitt parti, National League for Democracy, og jeg er klare og villige til å påta oss en hvilken som helst slags rolle i den nasjonale forsoningsprosessen. Reformtiltakene som ble satt i gang av regjeringen til President U Thein Sein kan kun videreføres dersom det oppstår et intelligent samarbeid mellom alle indre krefter : militæret, våre etniske nasjonaliteter, politiske partier, media, organisasjoner i det sivile samfunn, næringslivet og fremfor alt, det brede publikum. Det er bare hvis folks liv blir bedre at vi kan si at reformene virker og i den forbindelse har det internasjonale samfunnet en viktig rolle å spille. Utvikling og humanitær bistand, bilaterale avtaler og investeringer bør samordnes og kalibreres for å sikre at man fremmer en balansert og bærekraftig sosial, politisk og økonomisk vekst. Vårt land har et enormt potensiale, som må næres og utvikles for å skape ikke bare et mer fremgangsrikt, men også et mer harmonisk og demokratisk samfunn hvor vårt folk kan leve i fred, sikkerhet og frihet.
Fred i vår verden er et udelelig gode. Så lenge de negative kreftene vinner over de positive kreftene, uansett hvor det måtte være, er vi alle i fare. Spørsmålet blir om man noensinne vil kunne fjerne alle negative krefter. Det enkle svaret er: “Nei”. Det ligger i den menneskelige natur at den inneholder både det positive og det negative. Mennesket er imidlertid også i stand til å styrke det positive og minimere eller nøytralisere det negative. Absolutt fred i verden er et uoppnåelig mål, men det er et mål vi må forsøke å nærme oss, og vi må holde blikket festet på dette målet akkurat slik en reisende som krysser ørkenen holder blikket festet på den ene ledestjernen som vil berge ham. Selv om vi ikke oppnår en perfekt fred i verden, fordi en perfekt fred ikke hører denne verden til, vil en felles innsats for å skape fred samle individer og nasjoner i tillit og vennskap og bidra til at vårt menneskelige fellesskap blir tryggere og vennligere.
Jeg har valgt ordet ‘vennligere’ etter nøye overveielser, og jeg kan godt si etter nøye overveielser i flere år. Når det gjelder motgangens sødme, og la meg si at den ikke finnes i noe stort monn, er jeg av den oppfatning at den beste og mest verdifulle sødmen jeg har opplevd er det jeg har lært om vennlighet. Hver eneste vennlighet som ble vist meg, det være seg liten eller stor, overbeviste meg om at det aldri vil bli for mye vennlighet i verden. Å være vennlig er å reagere med følsomhet og menneskelig varme på andres håp og behov. Selv det minste anstrøk av vennlighet kan lette et tungt hjerte. Vennlighet kan endre folks liv. Norge har utvist en eksemplarisk vennlighet ved å tilby et hjem til jordens fordrevne, et tilfluktssted for dem som har fått kuttet over båndene til sikkerhet og frihet i sitt hjemland.
Det finnes flyktninger overalt i verden. Da jeg nylig besøkte Maela flyktningeleir i Thailand, møtte jeg engasjerte mennesker som hver eneste dag forsøkte å gjøre livene til de som levde et vanskelig liv i flyktningeleiren litt lettere. De snakket om sin bekymring for ‘givertretthet,’ som også kan oversettes som ‘medfølelsestretthet.’ ‘Givertretthet’ gir seg klare utslag i reduserte bevilgninger. ‘Medfølelsestretthet’ gir seg mindre klare utslag ved at folk føler seg mindre berørt. Det ene følger av det andre. Har vi råd til å innlate oss på en slik medfølelsestretthet? Er kostnadene ved å dekke flyktningenes behov større enn kostnadene som følger av å snu, om ikke det blinde, så i hvert fall det likegyldige øyet til deres lidelser? Jeg vil rette en appell til givere rundt om i verden om å dekke behovene til mennesker som er på leting etter et tilfluktssted, en leting som ofte må fremstå som nyttesløs for dem.
I Maela hadde jeg nyttige diskusjoner med thailandske tjenestmenn som hadde ansvar for å administrere Tak-provinsen, hvor denne og flere andre leire ligger. De satte meg inn i noen av de mer alvorlige problemene som er knyttet til flyktningeleire: brudd på skogbrukslovgivningen, ulovlig narkotikabruk, hjemmebrenning, problemer med å kontrollere malaria, tuberkulose, denguefeber og kolera. Administrasjonens bekymringer er like berettigede som flyktningenes bekymringer. Vertslandene fortjener også å bli tatt hensyn til og de trenger praktisk hjelp til å takle de vanskelighetene som deres oppgave medfører.
Vårt endelige mål bør være å skape en verden uten fordrevne, hjemløse og mennesker uten håp, en verden hvor alle verdenshjørner er tilfluktssteder hvor innbyggerne har frihet og mulighet til å leve i fred. Hver tanke, hvert ord og hver handling som bidrar til det positive og det gode er et bidrag til fred. Hver og en av oss er i stand til å yte et slikt bidrag. La oss rekke hverandre hendene i et forsøk på å skape en fredelig verden hvor vi kan sove trygt og våkne opp lykkelige.
Nobelkomiteen avsluttet sin erklæring 14. oktober 1991 med følgende ord: “Ved å gi Nobels fredspris …. til Aung San Suu Kyi, ønsker den norske Nobelkomité å hedre denne kvinnen for hennes utrettelige innsats og vise sin støtte til de mange folkene rundt om i verden som kjemper for å oppnå demokrati, menneskerettigheter og etnisk forsoning ved å ta i bruk fredelige midler.” Da jeg sluttet meg til demokratibevegelsen i Burma falt det meg aldri inn at jeg noensinne skulle motta en ærespris. Den prisen vi jobbet for var et fritt, trygt og rettferdig samfunn som skulle gjøre det mulig for vårt folk å realisere sitt fulle og hele potensiale. Æren lå i våre anstrengelser. Historien ga oss muligheten til å yte vårt beste for en sak som vi trodde på. Da Nobelkomiteen valgte å hedre meg på denne måten, ble den veien jeg hadde valgt av egen fri vilje en mindre ensom vei å gå. Det vil jeg takke komiteen, det norske folk og folk rundt om i verden for. De har gjennom sin støtte styrket min tro på en felles søken etter fred. Tusen takk.
***
Kilde: Nobelprize.org: Aung San Suu Kyis Nobelforedrag
Original English version of Aung San Suu Kyi’s Nobel Lecture