“Historien ga oss muligheten til å yte vårt beste for en sak som vi trodde på”

Aung San Suu Kyis Nobel-foredrag i Oslo 16. juni 2012.

Deres Majesteter, Deres Kon­gelige Høy­heter, Eksel­lenser, ærede medlem­mer av den norske Nobelkomi­teen, kjære venner,

For mange år siden, av og til virk­er det som mange liv siden, satt jeg i Oxford og hørte på radio­pro­gram­met Desert Island Discs sam­men med min lille sønn Alexan­der. Det drei­de seg om et kjent pro­gram (for alt jeg vet, er det fort­satt det i dag) hvor berømte men­nesker fra ulike sam­funnslag ble invitert til å snakke om de åtte platene, den ene boken ved siden av Bibe­len og Shake­spear­es full­s­tendi­ge verk­er, den ene luk­sus­g­jen­standen som de ville hatt med seg der­som de var stran­det på en øde øy. På slut­ten av pro­gram­met, som vi begge hadde kost oss med, spurte Alexan­der meg om jeg trodde at jeg noen gang kom til å bli invitert til Desert Island Discs. “Hvor­for ikke?” svarte jeg uten å tenke over det. Siden han vis­ste at det van­ligvis bare var berøm­theter som ble invitert til pro­gram­met, spurte han der­for, med ufor­fals­ket inter­esse, hva som ville være grun­nen til at jeg kunne bli invitert dit. Jeg tenk­te over spørsmålet en stund, og svarte: “Kan­skje for­di jeg hadde vun­net Nobel­prisen i lit­ter­atur,” og så lo vi begge to. Utsik­ten til noe slikt var hyggelig nok, men veldig lite sannsynlig.

(Jeg husker ikke hvor­for jeg svarte på den måten, kan­skje for­di jeg net­topp hadde lest en bok skrevet av en Nobel­prisvin­ner eller kan­skje for­di den berømte per­so­n­en som var invitert til Desert Island denne dagen var en berømt forfatter.)

Aung San Suu Kyi i Oslo råd­hus 16. juni 2012 (foto: Uten­riks­dept., CC: by-nd)


I 1989, da min avdøde mann Michael Aris kom for å besøke meg under min første peri­ode i husar­rest, for­t­alte han meg at en venn, John Fin­nis, hadde nomin­ert meg til Nobels fred­spris. Da måtte jeg også le. Et øye­b­likk så Michael for­bauset ut, så skjønte han hvor­for jeg lo. Nobels fred­spris? En hyggelig tanke, men tem­melig usannsyn­lig! Så hva var det jeg egentlig følte da jeg fak­tisk ble tildelt Nobels fred­spris? Dette spørsmålet har jeg fått mange ganger og denne anled­nin­gen har uten tvil gitt meg en utmer­ket mulighet til å reflek­tere over hva Nobel­prisen betyr for meg og hva fred betyr for meg.

Som jeg har sagt det om og om igjen i en rekke inter­vjuer, hørte jeg nyheten om at jeg hadde fått Nobels fred­spris på radioen en kveld. Det kom ikke helt over­rask­ende på meg, siden jeg var blitt nevnt som en av favorit­tene til å vinne prisen i mange radio- og TV-pro­gram­mer uken i forveien. Under arbei­det med dette fore­draget har jeg anstrengt meg hardt for å forsøke å huske hva min umid­del­bare reak­sjon var da jeg fikk vite at jeg hadde fått prisen. Jeg tror, uten at jeg er helt sikker lenger, at det var noe slikt som: “Å, så de har bestemt seg for å gi den til meg.” Det hele var litt uvirke­lig for­di jeg på den tiden på sett og vis følte det som om jeg var litt uvirke­lig selv.

Mens jeg satt i husar­rest hadde jeg ofte følelsen av at jeg ikke lenger var en del av virke­lighetens ver­den. For meg var huset min ver­den, det fantes også en ver­den hvor det var andre som ikke var frie, men som var en del av et fengsels­fel­lesskap, og så var det de fries ver­den; hver av disse var ulike plan­eter som ful­gte sin egen bane i et lik­egyldig univers. Det Nobels fred­spris gjorde, var at jeg igjen ble trukket inn i den ver­de­nen som andre men­nesker levde i uten­for mitt isol­erte område meg og at min virke­lighets­følelse ble gjenop­pret­tet. Dette skjed­de selvsagt ikke umid­del­bart, men etter hvert som dagene og måne­dene gikk og nyheter om reak­sjonene på pris­tildelin­gen nådde fram til meg over radioen, beg­y­nte jeg å skjønne hvilken betyd­ning Nobel­prisen har. Den gjorde meg virke­lig igjen, den trakk meg inn i et større men­neske­lig fel­lesskap igjen. Og enda vik­tigere var det at Nobel­prisen gjorde at ver­dens opp­merk­somhet ble ret­tet mot kam­p­en for demokrati og men­neskerettigheter i Bur­ma. Vi kom ikke til å bli glemt.

Å bli glemt. Fran­skmennene sier at å skilles er å dø litt. Å bli glemt er å dø litt. Det er å miste noen av de bån­dene som knyt­ter oss til resten av men­neske­heten. Da jeg møtte migrantar­bei­dere og fly­k­t­ninger fra Bur­ma i Thai­land nylig, var det mange som ropte ut: “Ikke glem oss!”. De mente “ikke glem våre prøvelser, ikke glem å gjøre hva dere kan for å hjelpe oss, ikke glem at også vi tilhør­er deres ver­den.” Da Nobelkomi­teen ga meg fred­sprisen, var det en anerk­jen­nelse av at også de under­tryk­te og isol­erte i Bur­ma er en del av ver­den og at men­neske­heten hør­er sam­men som en enhet. For meg per­son­lig betyr det å mot­ta Nobels fred­spris at min kamp for demokrati og men­neskerettigheter utvider seg og strekker seg ut over de nasjonale lan­de­grensene. Nobels fred­spris åpnet en dør i hjertet mitt.

Den burme­siske forestill­in­gen om fred kan fork­lares som den lykken som opp­står når fak­tor­er som motvirk­er det har­moniske og det gode forsvin­ner. Ordet nyein-chan betyr bok­stavelig over­satt den vel­gjørende kjø­ligheten som opp­står når en brann er slukket. Bran­ner i form av lidelse og ufred her­jer rundt om i ver­den. I mitt eget land er det fort­satt fiendt­ligheter i nord, i vest pågikk det vold­shan­dlinger mel­lom ulike grup­per som resul­terte i mord­bran­ner og drap bare få dager før jeg la ut på den reisen som brak­te meg hit i dag. Nyheter om gru­somheter rundt om i ver­den er det ingen man­gel­vare på. Meldinger om hunger­snød, syk­dom­mer, for­drevne men­nesker, arbei­d­sledighet, fat­tig­dom, uret­tfer­dighet, diskrim­iner­ing, for­dom­mer, hyk­leri; alt dette er dagligdags kost. Over­alt finnes det neg­a­tive krefter som tær­er på fre­dens fun­da­ment. Over­alt ser vi en tankeløs sløs­ing med materielle og men­neske­lige ressurs­er som er nød­vendi­ge for å oppret­tholde har­moni og lykke i verden.

Første ver­den­skrig var en for­fer­delig sløs­ing med ung­dom og poten­siale, der klo­dens pos­i­tive krefter bru­talt ble skuslet bort. Lyrikken fra den peri­o­den har en helt spe­siell betyd­ning for meg for­di jeg leste den på et tid­spunkt hvor jeg var like gam­mel som mange av disse unge mennene som stod over­for muligheten for at de ville bli borte før de såvidt hadde rukket å blom­stre. En ung amerikan­er som kjem­pet sam­men med den franske fremmedle­gio­nen skrev før han ble drept i kamp i 1916, at han ville gå døden i møte: “ved en eller annen omstridt bar­rikade;” “i en eller annen rasert skrån­ing på en søn­der­skutt høyde;” “ved mid­natt i en eller annen by som står i flam­mer.” Ung­dom og kjærlighet og liv forsvin­ner for alltid i et meningsløst forsøk på å inn­ta navn­løse og glemte sted­er. Og hvor­for? Etter snart hun­dre år har vi ennå ikke fun­net noe til­fredsstil­lende svar på dette spørsmålet.

Er det ikke slik at vi også i dag gjør oss skyldige i uak­t­somhet og ufor­sik­tighet over­for vår fremtid og vår men­neske­het, selv om det skjer på en min­dre vold­elig måte? Krig er ikke den eneste are­naen hvor det er mye prat om fred uten resul­tat. Over­alt der hvor lidelsen blir ignor­ert, sås det kimer til kon­flikt, for lidelsen bry­ter ned, skaper bit­ter­het og raseri.

En pos­i­tiv side ved å leve i iso­lasjon var at jeg hadde god tid til å tenke over menin­gen med ord og begreper som jeg hadde kjent til og akseptert hele mitt liv. Som bud­dhist hadde jeg hørt om dukkha, som van­ligvis over­settes med lidelse, helt siden jeg var et lite barn. Nesten hver eneste dag bruk­te eldre men­nesker, og av og til ikke fullt så gam­le men­nesker, rundt meg å hviske “dukkha, dukkha” når de slet med plager og hadde det vondt eller når de støtte på små, kjedelige uhell. Det var imi­dler­tid først i løpet av de årene hvor jeg satt i husar­rest at jeg virke­lig fikk satt meg inn i de seks store dukkhaene. Disse er: å bli unn­fanget, å bli eldre, å bli syk, å bli skilt fra sine kjære, å bli tvunget til å leve tett sam­men med andre enn sine kjære. Jeg grans­ket hver og en av disse seks store lidelsene, ikke mot en religiøs bak­grunn, men ut fra vårt van­lige daglige liv. Hvis det er slik at lidelsen er en uun­ngåelig del av vår eksis­tens, burde vi forsøke å dempe den så mye som mulig på en prak­tisk og jord­nær måte. Jeg grublet over effek­tiviteten ved ulike oppføl­ging­spro­gram­mer knyt­tet til tiden før og etter en fød­sel, omsorg for mor og barn, egnede mot­taksstruk­tur­er for eldre; omfat­tende helset­jen­ester; omsorgs­full syke­pleie og hos­picer. Jeg så spe­sielt på de to siste formene for lidelse: å bli skilt fra sine kjære og bli tvunget til å leve tett sam­men med andre enn sine kjære. Hva var det Bud­dha kunne ha opplevd i sitt liv som gjorde at han tok med disse to siste formene for store lidelser? Jeg tenk­te på fengselsinnsat­te og fly­k­t­ninger, migrantar­bei­dere og traf­fickingofre, på de mange som må bryte opp fra sine røt­ter og som har blitt revet vekk fra sine hjem, som har blitt skilt fra fam­i­lie og ven­ner og som har blitt tvunget til å leve sitt liv blant fremmede som ikke alltid er like imøtekommende.

Vi er så heldige at vi lever i en tid­salder hvor sosial velferd og human­itær bis­tand ses på ikke bare som ønske­lig, men som nød­vendig. Jeg er så heldig at jeg lever i en tid­salder hvor skjeb­nen til samvit­tighets­fanger, hvor de enn måtte befinne seg i ver­den, er noe som opp­tar folk over­alt, en tid­salder hvor demokrati og men­neskerettigheter er almin­nelig, om enn ikke uni­verselt akseptert som en fød­sel­srett for alle. I løpet av de årene hvor jeg satt i husar­rest, hvor ofte hendte det ikke at jeg hen­tet styrke fra mine yndlingsavs­nitt i innled­nin­gen til Ver­denserk­lærin­gen om menneskerettigheter:

……da til­sideset­telsen og forakt for men­neskerettighetene har ført til bar­bariske han­dlinger som har rys­tet men­neske­hetens samvit­tighet, og framvek­sten av en ver­den hvor men­neskene har tale- og tros­fri­het og fri­het fra frykt og nød, er blitt kun­ngjort som folkenes høyeste mål,

……det er nød­vendig at men­neskerettighetene blir beskyt­tet av loven for at men­neskene ikke skal tvinges til som siste utvei å gjøre opprør mot tyran­ni og undertrykkelse …

Hvis jeg blir spurt om hvor­for jeg kjem­per for men­neskerettigheter i Bur­ma, lig­ger svaret i net­topp disse to avs­nit­tene. Hvis jeg blir spurt om hvor­for jeg kjem­per for demokrati i Bur­ma er det for­di jeg men­er at demokratiske insti­tusjon­er og prak­sis er nød­vendig for å ivare­ta menneskerettighetene.

I løpet av det siste året har det vært tegn som tyder på at anstren­gelsene til de som tror på demokrati og men­neskerettigheter beg­yn­ner å bære fruk­ter i Bur­ma. Det har skjedd endringer i pos­i­tiv ret­ning; det er tatt steg i ret­ning av en demokra­tis­er­ing. Når jeg man­er til for­sik­tig opti­misme, er det ikke for­di jeg ikke har tro på fremti­den, men for­di jeg ikke vil opp­muntre til blind tro. Uten tro på fremti­den, uten en over­be­vis­ning om at demokratiske verdier og grunn­leggende men­neskerettigheter ikke bare er nød­vendig, men mulig for vårt sam­funn, ville vår beveg­else ikke ha kunne over­levd alle disse øde­leggende årene. Noen av våre krigere falt på sin post, noen desert­erte, men en hard kjerne oppret­tholdt sitt bren­nende engas­je­ment. Av og til når jeg tenker over alle disse årene som er gått, er jeg for­bløf­fet over at så mange har holdt ut under så vanske­lige forhold. Det er ikke for­di de tror blindt på vår sak, det baser­er seg på en klarsynt vur­der­ing av uthold­en­hetens makt og en dyp respekt for vårt folks forhåpninger.

Det er på grunn av de endringer som har skjedd i mitt land den siste tiden at jeg er sam­men med dere her i dag, og disse endrin­gene har skjedd takket være dere og alle andre tilhen­gere av fri­het og ret­tfer­dighet som har bidratt til å skape glob­al opp­merk­somhet om vår situ­asjon. Før jeg går videre til å snakke om mitt hjem­land, la meg si noen ord om våre samvit­tighets­fanger. Det finnes fort­satt slike fanger i Bur­ma. Det er grunn til å fryk­te at for­di de aller mest kjente av de innsat­te nå er løs­latt, vil alle de andre — de ukjente — bli glemt. Jeg står her i dag for­di jeg en gang var en samvit­tighets­fange. Når dere ser på meg og lyt­ter til meg, glem ikke det man ofte hør­er, nem­lig at én samvit­tighets­fange er én for mye. Det er mange flere enn én som ennå ikke er satt fri, som ennå ikke har fått til­gang til rettsap­pa­ratet i mitt land. Jeg ber dere om å ikke glemme dem og gjøre deres ytter­ste for at de skal bli løs­latt raskt og uten betingelser.

Bur­ma er et land med mange etniske nasjon­aliteter og skal man skape tro på lan­dets fremtid må den være basert på en følelse av ekte samhold. Helt siden vi fikk vår uavhengighet i 1948, har vi aldri kun­net si at det har vært fred over hele lan­det. Vi har ikke vært i stand til å bygge den tilliten og forståelsen som er nød­vendig for å fjerne årsak­ene til kon­flikt. Håpet steg med våpen­hvilen som varte fra midten av 1990-tal­let og frem til 2010, da den brøt sam­men i løpet av få måned­er. En ubetenk­somhet kan være nok til å øde­legge en lang­varig våpen­hvile. I de siste par måne­dene er det gjort frem­skritt i forhan­dlin­gene mel­lom reg­jerin­gen og styrk­er bestående av ulike etniske nasjon­aliteter. Vi håper at våpen­hvileav­taler vil føre til poli­tiske løs­ninger basert på folks forhåp­ninger og på en følelse av samhold.

Både mitt par­ti, Nation­al League for Democ­ra­cy, og jeg er klare og vil­lige til å påta oss en hvilken som helst slags rolle i den nasjonale for­son­ing­spros­essen. Reformtil­tak­ene som ble satt i gang av reg­jerin­gen til Pres­i­dent U Thein Sein kan kun videre­føres der­som det opp­står et intel­li­gent samar­beid mel­lom alle indre krefter : mil­itæret, våre etniske nasjon­aliteter, poli­tiske parti­er, media, organ­isas­jon­er i det sivile sam­funn, næringslivet og frem­for alt, det brede pub­likum. Det er bare hvis folks liv blir bedre at vi kan si at reformene virk­er og i den forbindelse har det inter­nasjonale sam­fun­net en vik­tig rolle å spille. Utvikling og human­itær bis­tand, bilat­erale avtaler og investeringer bør samordnes og kali­br­eres for å sikre at man frem­mer en bal­ansert og bærekraftig sosial, poli­tisk og økonomisk vekst. Vårt land har et enormt poten­siale, som må næres og utvikles for å skape ikke bare et mer frem­gangsrikt, men også et mer har­monisk og demokratisk sam­funn hvor vårt folk kan leve i fred, sikker­het og frihet.

Fred i vår ver­den er et udelelig gode. Så lenge de neg­a­tive kreftene vin­ner over de pos­i­tive kreftene, uansett hvor det måtte være, er vi alle i fare. Spørsmålet blir om man noensinne vil kunne fjerne alle neg­a­tive krefter. Det enkle svaret er: “Nei”. Det lig­ger i den men­neske­lige natur at den innehold­er både det pos­i­tive og det neg­a­tive. Men­nes­ket er imi­dler­tid også i stand til å styrke det pos­i­tive og min­imere eller nøy­tralis­ere det neg­a­tive. Abso­lutt fred i ver­den er et uopp­nåelig mål, men det er et mål vi må forsøke å nærme oss, og vi må holde blikket fes­tet på dette målet akku­rat slik en reisende som krysser ørke­nen hold­er blikket fes­tet på den ene ledest­jer­nen som vil berge ham. Selv om vi ikke opp­når en per­fekt fred i ver­den, for­di en per­fekt fred ikke hør­er denne ver­den til, vil en felles innsats for å skape fred sam­le indi­vider og nasjon­er i tillit og vennskap og bidra til at vårt men­neske­lige fel­lesskap blir tryg­gere og vennligere.

Jeg har val­gt ordet ‘vennligere’ etter nøye overveielser, og jeg kan godt si etter nøye overveielser i flere år. Når det gjelder mot­gan­gens sødme, og la meg si at den ikke finnes i noe stort monn, er jeg av den opp­fat­ning at den beste og mest verdi­fulle sød­men jeg har opplevd er det jeg har lært om venn­lighet. Hver eneste venn­lighet som ble vist meg, det være seg liten eller stor, over­be­viste meg om at det aldri vil bli for mye venn­lighet i ver­den. Å være vennlig er å rea­gere med føl­somhet og men­neske­lig varme på andres håp og behov. Selv det min­ste anstrøk av venn­lighet kan lette et tungt hjerte. Venn­lighet kan endre folks liv. Norge har utvist en eksem­plarisk venn­lighet ved å til­by et hjem til jor­dens for­drevne, et til­fluk­tsst­ed for dem som har fått kut­tet over bån­dene til sikker­het og fri­het i sitt hjemland.

Det finnes fly­k­t­ninger over­alt i ver­den. Da jeg nylig besøk­te Maela fly­k­t­ningeleir i Thai­land, møtte jeg engas­jerte men­nesker som hver eneste dag forsøk­te å gjøre livene til de som levde et vanske­lig liv i fly­k­t­ningeleiren litt let­tere. De snakket om sin bekym­ring for ‘givertret­thet,’ som også kan over­settes som ‘med­følelses­tret­thet.’ ‘Givertret­thet’ gir seg klare utslag i reduserte bevil­gninger. ‘Med­følelses­tret­thet’ gir seg min­dre klare utslag ved at folk føler seg min­dre berørt. Det ene føl­ger av det andre. Har vi råd til å innlate oss på en slik med­følelses­tret­thet? Er kost­nadene ved å dekke fly­k­t­nin­ge­nes behov større enn kost­nadene som føl­ger av å snu, om ikke det blinde, så i hvert fall det lik­egyldige øyet til deres lidelser? Jeg vil rette en appell til givere rundt om i ver­den om å dekke behovene til men­nesker som er på let­ing etter et til­fluk­tsst­ed, en let­ing som ofte må frem­stå som nyttes­løs for dem.

I Maela hadde jeg nyt­tige diskusjon­er med thai­landske tjen­est­menn som hadde ans­var for å admin­istrere Tak-provin­sen, hvor denne og flere andre leire lig­ger. De sat­te meg inn i noen av de mer alvorlige prob­lemene som er knyt­tet til fly­k­t­ningeleire: brudd på skog­bruk­slov­givnin­gen, ulovlig narkotikabruk, hjem­me­bren­ning, prob­le­mer med å kon­trollere malar­ia, tuberku­lose, dengue­feber og kol­era. Admin­is­trasjo­nens bekym­ringer er like berettigede som fly­k­t­nin­ge­nes bekym­ringer. Vert­s­lan­dene fort­jen­er også å bli tatt hen­syn til og de trenger prak­tisk hjelp til å tak­le de vanske­lighetene som deres opp­gave medfører.

Vårt endelige mål bør være å skape en ver­den uten for­drevne, hjem­løse og men­nesker uten håp, en ver­den hvor alle ver­den­shjørn­er er til­fluk­tsst­ed­er hvor innbyg­gerne har fri­het og mulighet til å leve i fred. Hver tanke, hvert ord og hver han­dling som bidrar til det pos­i­tive og det gode er et bidrag til fred. Hver og en av oss er i stand til å yte et slikt bidrag. La oss rekke hveran­dre hen­dene i et forsøk på å skape en fre­delig ver­den hvor vi kan sove trygt og våkne opp lykkelige.

Nobelkomi­teen avs­lut­tet sin erk­læring 14. okto­ber 1991 med føl­gende ord: “Ved å gi Nobels fred­spris …. til Aung San Suu Kyi, ønsker den norske Nobelkomité å hedre denne kvin­nen for hennes utret­telige innsats og vise sin støtte til de mange folkene rundt om i ver­den som kjem­per for å opp­nå demokrati, men­neskerettigheter og etnisk for­son­ing ved å ta i bruk fre­delige midler.” Da jeg slut­tet meg til demokrat­i­beveg­elsen i Bur­ma falt det meg aldri inn at jeg noensinne skulle mot­ta en ære­spris. Den prisen vi job­bet for var et fritt, trygt og ret­tfer­dig sam­funn som skulle gjøre det mulig for vårt folk å realis­ere sitt fulle og hele poten­siale. Æren lå i våre anstren­gelser. His­to­rien ga oss muligheten til å yte vårt beste for en sak som vi trodde på. Da Nobelkomi­teen val­gte å hedre meg på denne måten, ble den veien jeg hadde val­gt av egen fri vil­je en min­dre ensom vei å gå. Det vil jeg takke komi­teen, det norske folk og folk rundt om i ver­den for. De har gjen­nom sin støtte styr­ket min tro på en felles søken etter fred. Tusen takk.

***
Kilde: Nobelprize.org: Aung San Suu Kyis Nobelforedrag
Orig­i­nal Eng­lish ver­sion of Aung San Suu Kyi’s Nobel Lecture

TEMA

B

urma

23 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen