Valgkampen i USA er i full gang. De to store konventene (landsmøtene) er ferdige og valgkampen begynner å gå inn i den intense – og meget dyre – sluttfase, hvor kandidatene reiser trøttesløst rundt til sving-statene som kan gjøre en forskjell og hvor samme stater oversvømmes av politisk fjernsynsreklame, automatiske telefonoppkall (såkalte robo-calls) og dørbanking.
Nå etter konventene er slutt, fristes man til å spørre hva som egentlig er poenget med disse enorme arrangementer. Det spør man også seg selv om her i USA, hvor jeg skal oppholde meg under hele valgkampen. Selv om disse arrangementer blir fulgt tett både i aviser og på fjernsyn mener mange at vi betrakter en døende genre. Da partiene begynte med konventene på 1800-tallet hadde man opphetete debatter om hvem som skulle bli nominert som presidentkandidat. Til republikanernes konvent i 1920 ble man først enige om å nominere Warren Harding i den tiende avstemning. Etter sigende ble hans kandidatur organisert som et kompromiss mellom partilederne i et sent kveldsmøte i en røykfylt hotellsuite. Uttrykket ”røykfylte rom” (smoke-filled room”) er den dag i dag en betegnelse for at en liten gruppe partiledere sitter bak stengte dører og i hemmelighet blir enige om en kandidat, uten at partimedlemmene har noen innflytelse. Til demokratenes konvent i 1860 var man til og med ikke blitt enige etter ti dagers intens diskusjon. Til sist måtte man avtale å møtes seks uker senere i en annen by for å prøve på nytt.
Slik er det ikke i dag. Nå er det ingen tvil om hvem som blir partienes nominerte. I det hele tatt er det ikke særlig mye overraskende ved disse massemøtene. Det er ikke lengre noe på spill. Alle vet hva som kommer til å skje. Konventene er partienes iscenesatte, nøye regisserte og tett kontrollerte forestilling. Tre dager lange reklameshow for kandidatene, som oppildner de allerede frelste, og kun inn i mellom forsøker man å henvende seg med mer moderate appeller til noen av de velgere fra den annen siden som kanskje kunne finne på å stemme på motstanderens parti.
Konventene blir fremdeles omfattende dekket av mediene. Avisene fyller sidene med reportasjer og nyheter. Den offentlige fjernsynskanalen C‑SPAN (Cable-Satellite Public Affairs Network) sender direkte, non-stop, uredigert og ukommentert. De andre fjernsynskanalene viser bare hovedtalene og bruker mest tid på kommentarer og analyser av hvordan talerne klarte seg, og synser frimodig over om deres retorikk var strategisk smart og effektiv. Men oppmerksomheten er fallende. Og var allerede begynt i 1992 hvor de tre store nasjonale fjernsynskanaler annonserte at de ville redusere omfanget av dekningen på grunn av høye produksjonsutgifter og fallende seerantall. Tendensen har fortsatt. Færre seere slår på, flere slår av underveis, og dem som er tilbake er eldre enn før i tiden.
Omtrent 30 millioner seere så Mitt Romney på republikanernes konvent på sistedagen, det er 9 millioner færre enn dem som fulgte John McCain samme dag. Dagen før så 22 millioner vice presidentkandidat Paul Ryan; tilsvarende fulgte 37 millioner med på Sarah Palin i 2008. Blant de 22 millioner som så Mitt Romneys kone Ann holde tale, var 15 millioner 55 år eller eldre, bare 1,5 millioner av seeren var mellom 18 og 34 år. Ungdommen ser mindre på fjernsyn og oppfatter tilsynelatende konventene som kjedelig og gammeldags. De får i stedet deres underholdning og informasjon fra nettet: ”Twitter trumps television”.
Når man tenker nøyere over det, kan man undre seg over at konventene i det hele tatt ble så stor en fjernsynssuksess. Stort sett er det fire dager med taler, ikke akkurat fjernsynsvennlig skulle man tro. Ikke engang tilbake i 1952, da konventene første gang ble sendt på fjernsyn eller på 1960-tallet, hvor fjernsynet hadde funnet form og utbredelse, og tradisjonell formell talekunst ennå ikke ble oppfattet som gammeldags, kunstig og kjedelig.
Fjernsynet er et intimmedium. Det vi ser mest er nærbilder av mennesker som snakker, ikke taler, og gjerne lavmælt eller fortrolig. På nyhetene, talkshow, tv-serier og reality-programmer snakker deltakerne stort sett på samme måte som hvis de satt i dagligstuen sammen med oss. Slik intim fortrolighet og personlig retorikk blir for smått i konventenes enorme saler, når en taler henvender seg til 50.000 mennesker. Men det er ikke noen enkel retorisk oppgave. Taleren må på samme tid vekke folk i salen med flammende retorikk og henvende seg personlig og nært til seerne hjemme i stuene. Det er ikke lett å lykkes med begge deler på samme tid. Når taleren foran massen i en enorm sal roper ut til den enorme menneskemasse for å nå de bakerste i salen og beveger armer og kropp energisk båret frem av tilrop og energi fra tusenvis av mennesker, ender det ofte med å se overdrevet, ukontrollert, ja nærmest mentalt forstyrret ut på fjernsynsskjermen. Den energi som slår gnister i salen, risikerer å gi kortslutning i fjernsynet. Se for eksempel på Jennifer Granholms tale på Demokratenes konvent 6. september. Granholm er tidligere guvernør for Michigan. Hun gav et flammende forsvar for Obamas økonomiske hjelp til bilindustrien og et ildsprutende angrep på Mitt Romney. Det så slik ut:
Talen vakte stor oppsikt. Den fikk mye omtale i media og mange meldinger på twitter. Mens de som var i salen ble revet med og fikk en fantastisk opplevelse, mente mange kommentatorer – særlig på Fox News naturligvis – at Granholm var teatralsk, ”over-the-top” og overdreven. Hun ble sammenliknet med sin parti-kollega Howard Dean som ble kjent for ”The Dean Scream” etter en over-energisk fremføring av en tale, som senere fikk tilnavnet ”The I have a scream speech”. Da Dean etter et nederlag i primærvalgene i Iowa, januar 2004, forsøkte å oppildne sine støtter og valgkampmedarbeidere var han plaget av en avtagende influensa, som hadde svekket stemmen hans. Han hevet stemmen for å bære utover tilhørernes entusiastiske og høylytte bifallsrop. Men seerne fikk bare halve historien. Mikrofonen fanget ikke opp lyden fra tilhørerne eller stemningen i salen og hadde ikke mulighet for å få en fornemmelse av entusiasmen som bar Dean som en bølge. Det eneste de så og hørte var Dean som synes å gire seg selv opp helt umotivert og på egen hånd, inntil han når slutten av sin tale og presser sin hese, anstrengte stemme så den knekker i sitt Dean Scream:
Not only are we going to New Hampshire, Tom Harkin, we’re going to South Carolina and Oklahoma and Arizona and North Dakota and New Mexico, and we’re going to California and Texas and New York … And we’re going to South Dakota and Oregon and Washington and Michigan, and then we’re going to Washington, D.C., to take back the White House! Yeah!
Ordene i seg selv er ikke oppsiktsvekkende. Hvis man skal forstå hvorfor de ble en farsott på internett og et fast innslag på humorprogrammer og aften tv-show, må man se – og høre – det seerne opplevde:
Ikke alle talere blir like animerte som Granholm eller Dean, men mange – særlig de talere som er uerfarne og nervøse – mangler den nødvendige ro. De taler høyt med anstrengt og overdrevent insisterende ”utestemme”, nærmest skrikende, så man som seere føler hvordan stemmebåndene er presset og spent i halsen på taleren. Hele situasjonen på de kolossale konventer virker for stor og for fremmed for fjernsynets lille skjerm og dagligstuens private intimsfære. Få klarer, som Ann Romney gjorde det på republikanernes konvent, å skape personlige, intime og private appeller til fjernsynsseeren, samtidig som de tilfredsstiller den energiske, bølgende menneskemengde de fysisk står overfor.
Verken konventenes omfang, de store scener, de mange tusen tilhørere eller den endeløse strøm av taler er altså uten videre noen fordel i et visuelt intimmedium som fjernsynet. Det bidrar til å forklare hvorfor interessen er fallende, og hvorfor de fleste fjernsynskanaler som regel har levende bilder fra konventene i bakgrunnen med lyden tonet ned, mens vi ser på og lytter til kommentatorene som avslører for oss hva vi egentlig ser, og hvordan vi egentlig skal forstå det. Og det forklarer også hvorfor demokratenes konvent i år var mer visuelt enn noensinne tidligere. Mer om det i neste blogginnlegg.