Den mest opprørske handlingen en kvinne kan begå

Jeg turte å mene at jeg betyr noe. At vi betyr noe. Og at historiene fra våre liv er like sanne som alle andre sine historier. Og at vi har like mye rett som alle andre til å bruke stemmene våre.

«Den mest opp­rørs­ke hand­lin­gen en kvin­ne kan begå, er å snak­ke om sitt liv som om det betyr noe. Det gjør det.»

Dis­se orde­ne er fritt over­satt fra den egyp­tis­ke femi­nis­ten Mona Elta­hawy sin bok Jom­fru­hin­ner og hijab: Hvor­for Midt­østen tren­ger en kjønns­re­vo­lu­sjon. Hun opp­sum­me­rer på en god måte hvor­dan det å bru­ke stem­men sin, og kre­ve å bli tatt på alvor, kan opp­fat­tes som en opp­rørsk hand­ling, når det bur­de vært en selv­føl­ge.

Hun for­kla­rer hvor­dan det å bru­ke en av våre mest grunn­leg­gen­de men­neske­ret­tig­he­ter: ret­ten til å ytre seg, kan opp­le­ves som vul­gært eller at man kre­ver for mye.

Da jeg for to år siden skrev kro­nik­ken «Vi er de skam­løse ara­bis­ke jen­te­ne, og vår tid begyn­ner nå» som stod på trykk i Aften­pos­ten 26. april 2016, tur­te jeg å mene at mine opp­le­vel­ser, min his­to­rie og min sann­het, som har lik­hets­trekk med his­to­rie­ne til man­ge and­re jen­ter jeg kjen­ner, betyr noe.

Om artik­ke­len

Artik­kel­for­fat­te­ren holdt tale ved åpnin­gen av Tids­skrift­da­gen i Oslo 19. okto­ber 2018. Den­ne artik­ke­len er en bear­bei­det og opp­da­tert ver­sjon av talen.

Jeg tur­te å mene at jeg betyr noe. At vi betyr noe. Og at his­to­rie­ne fra våre liv er like san­ne som alle and­re sine his­to­ri­er. Og at vi har like mye rett som alle and­re til å bru­ke stem­me­ne våre, og ytre oss om de sake­ne som enga­sje­rer oss.

Og det har jeg lært at er den mest opp­rørs­ke hand­lin­gen en kvin­ne kan begå.

For selv her i Nor­ge har ytrings­fri­he­ten en pris, og tid­li­ge­re den­ne høs­ten kun­ne vi lese Amne­sty Inter­na­tio­nal Nor­ge sine funn i under­sø­kel­sen «Kvin­ne­li­ge poli­ti­ke­res erfa­rin­ger med nett­hets», som blant annet vis­te at syv av ti kvin­ne­li­ge riks­po­li­ti­ke­re sier hets har gjort dem mer for­sik­ti­ge. Én av tre har slut­tet å ytre menin­ge­ne sine på nett, og ni av ti mener het­sen frem­pro­vo­se­res av enkelt­sa­ker som de har fron­tet i offent­lig­he­ten.

Tall fra Medie­un­der­sø­kel­sen 2018 viser at det er langt fær­re blant de unge som ytrer seg i nett­de­bat­ter nå enn for fire år siden, og én av hoved­grun­ne­ne til det­te er fryk­ten for å opp­le­ve hets eller trus­ler.

Da jeg begyn­te å ytre meg for noen år siden, plei­de jeg å bli satt ut av hat­mel­din­ge­ne jeg fikk under inn­legg jeg selv had­de skre­vet eller som var skre­vet om meg. Jeg møt­te dis­se med å skri­ve om dem i sosia­le medi­er, og der­med prø­ve å «ufar­lig­gjø­re» het­sen og de ekle kom­men­ta­re­ne.

Etter hvert har jeg slut­tet å lese kom­men­tar­felt, men både jeg og and­re sam­funns­de­bat­tan­ter vet hva det vil kos­te oss hvis vi lar oss fris­te til å sjek­ke hva som skri­ves. Dess­uten er det ikke alle som kan unn­gå het­sen ved å la være å lese kom­men­tar­felt.

Nett­hets og dis­kri­mi­ne­ring ram­mer ulikt, både i form og i omfang. Jeg som snak­ker roga­lands­dia­lekt, kler meg som jeg gjør og har et navn som ikke for­tel­ler hvor for­eld­re­ne mine er fra, opp­le­ver for eksem­pel mind­re hets og en annen type hets enn debat­tan­ter som er mør­ke­re i hud­en eller som bru­ker hijab. Som kvin­ne­lig sam­funns­de­bat­tant opp­le­ver jeg hets på en annen måte enn mann­li­ge debat­tan­ter, og het­sen er ofte mer sek­su­ali­sert.

De «skam­løse jen­te­ne»: Nancy Herz har mar­kert seg som en sterk stem­me for ytrings­fri­het og mang­fold i sam­funns­de­bat­ten. Foto: Vin­cent Han­sen.

Hets og trus­ler på sosia­le medi­er er en av de størs­te trus­le­ne mot ytrings­fri­het i Nor­ge. Jo fær­re det er som bru­ker stem­men sin i sam­funns­de­bat­ten, jo stør­re plass får de eks­tre­me stem­me­ne og ytter­punk­te­ne, og jo fær­re blir nyan­se­ne i debat­ten.

Noe av den kri­tik­ken jeg fikk da jeg begyn­te å snak­ke om skam og æres­kul­tur for noen år til­ba­ke, var at jeg ved å snak­ke om det hel­te ben­sin på bålet til de som i utgangs­punk­tet hatet det mang­fol­di­ge og fler­kul­tu­rel­le Nor­ge, og som vil­le bru­ke våre his­to­ri­er til å spre mer hat og for­dom­mer. At ved å snak­ke om uret­ten som vi opp­lev­de vil­le vi bidra til å stig­ma­ti­se­re våre egne mil­jø­er ytter­li­ge­re. At det bes­te vi kun­ne gjø­re var å la være å snak­ke høyt om dis­se utford­rin­ge­ne slik at de ikke blir kup­pet, og mis­brukt i en agen­da vi ikke stil­ler oss bak.

Det er man­ge som har prøvd å kup­pe våre his­to­ri­er og sco­re bil­li­ge poeng ved å mis­bru­ke våre stem­mer, og de befin­ner seg på uli­ke ste­der i det poli­tis­ke spek­te­ret.

Men alter­na­ti­vet er ikke å slut­te å snak­ke høyt om urett. Alter­na­ti­vet er at fle­re snak­ker om det. Alter­na­ti­vet er at de av oss som ikke hater fel­les­ska­pet, mang­fol­det og det fler­kul­tu­rel­le Nor­ge, snak­ker høyt og tyde­lig om de utford­rin­ge­ne vi ser. At vi gjør det med et språk og en hold­ning som ikke stig­ma­ti­se­rer alle­re­de stig­ma­ti­ser­te grup­per ytter­li­ge­re, eller prø­ver å byg­ge opp under skil­let mel­lom «oss og dem». Alter­na­ti­vet er at vi som kan bru­ke stem­men vår gjør det, både for oss selv og for de som av en eller annen grunn ikke har mulig­het til det akku­rat nå. Og at vi gjør det med omhu og etter­tan­ke.

Til tross for den sto­re påkjen­nin­gen det er å bru­ke stem­men sin i den offent­li­ge debat­ten i Nor­ge, så er vi i en sær­stil­ling. For det mes­te så er det trygt å ytre seg. Man risi­ke­rer ver­ken feng­sels­straff eller å bøte med livet når man bru­ker stem­men sin, slik man­ge debat­tan­ter rundt omkring i ver­den gjør.

Like­vel kom­mer ver­den sta­dig nær­me­re oss, og 23. novem­ber ble den syris­ke akti­vis­ten Raed Fares, som jeg fikk æren av å møte på Oslo Free­dom Forum i 2017, drept på åpen gate i Syria på grunn av sitt men­neske­ret­tig­hets­ar­beid. Tid­li­ge­re i høst ble den saudi­ara­bis­ke jour­na­lis­ten og akti­vis­ten Jamal Khashog­gi, som også var på Oslo Free­dom Forum før som­mer­en, drept på et saudi­ara­bisk kon­su­lat i Tyr­kia.

Sam­ti­dig som modi­ge enkelt­men­nes­ker blir drept for å for­sva­re ret­tig­he­te­ne våre, ser vi ver­dens­le­de­re, poli­ti­ke­re og and­re som bru­ker orde­ne sine til å under­gra­ve men­neske­ret­tig­he­te­ne, fri­he­ten til å være den man er og det fel­les­ska­pet vi øns­ker å være en del av og styr­ke. Det­te skjer i Nor­ge også. Hvor­dan skam­løs-beve­gel­sen blir mis­brukt er bare ett eksem­pel.

Språ­ket kan bru­kes til å eks­klu­de­re og frem­med­gjø­re, rive ned det vi har byg­get opp som sam­funn, og ska­pe hold­nin­ger som gjør det enk­le­re å sten­ge and­re men­nes­ker ute. Språ­ket bru­kes også av noen til å under­tryk­ke men­nes­ker som er ueni­ge med dem.

Vi har et ansvar på det­te områ­det også. Vi må ver­ne om språ­ket vårt, og være bevisst på hvem det er som defi­ne­rer orde­ne vi bru­ker, og som ved å gjø­re det­te er med på å defi­ne­re oss. Både som enkelt­in­di­vi­der og som sam­funn. Vi må være bevisst på hvil­ke ord det er vi pro­du­se­rer og repro­du­se­rer. Det kan ha sto­re kon­se­kven­ser hvis de som ikke unner men­nes­ke­he­ten godt er de som får lov til å defi­ne­re vår men­nes­ke­lig­het.

Vi kan og skal ikke for­by ytrin­ger vi ikke liker, men vi kan ska­pe nye hold­nin­ger og end­re dis­kur­ser.

TEMA

Y

tringsf
rihet

57 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

KOMMENTÉR

Skriv en kommentar

Bidra til god debatt - skriv under fullt navn. Se våre kommentarregler.

Abonner på kommentarer
til toppen