Debate disasters og kvikke bemerkninger

Kan sjarm, morsomme bemerkninger og offensive angrep i fjernsynsdebatter vinne valgkampen?

«What a disas­ter for the Democrats!», slik skrev min kol­le­ga på Nort­hwestern Uni­ver­sity i en epost etter den førs­te pre­si­dent­de­bat­ten mel­lom pre­si­dent Barack Oba­ma og utford­re­ren Mitt Rom­ney. Han var ikke ale­ne om den vur­de­rin­gen. Bare de aller mest tro­fas­te Oba­ma-støt­te­ne for­sø­ker nå å over­be­vi­se om at Oba­ma gjor­de det gans­ke bra for­di han jo snak­ket nyan­sert om poli­tikk, mens Rom­ney gjor­de en (løgn­ak­tig) tea­ter­fore­stil­ling.

Men alle med øyne til å se, og ører til å høre, var klar over at Oba­ma ble ver­balt over­kjørt i debat­ten. Han var, med Jan Eggums ord, «nes­ten ikkje til­ste­de». Humor­pro­gram­met «Satur­day Night Live» (SNL), frem­stil­te ham som en drøm­mer, som stod i sin egen ver­den, mens Rom­ney snak­ket løs. Da den halv­so­ven­de mode­ra­tor (i SNL) sa til den fra­væ­ren­de Oba­ma at Rom­ney hev­det at det var han som drep­te Osa­ma bin Laden og spur­te om pre­si­den­ten had­de noen kom­men­ta­rer, svar­te pre­si­den­ten: «Nei, nei, bare fort­sett dere», og drøm­te vide­re om hva han skul­le kjø­pe til Michel­le i bryl­lups­gave. Det fan­get gans­ke godt den opp­le­vel­sen de fles­te i USA had­de av den førs­te debat­ten. Alle de sva­re­ne og angre­pe­ne som Demo­kra­te­ne nå gir til Rom­neys angi­ve­lig usan­ne eller tom­me utsagn i debat­ten er dem Oba­ma bur­de ha gitt under selve utveks­lin­gen. Som debatt­del­ta­ker er det hans morals­ke og reto­ris­ke plikt å imøte­gå mot­stan­de­rens argu­men­ta­sjon så over­be­vi­sen­de som mulig. Det gjor­de han ikke.

Er det nå slutt for Oba­ma, mis­tet han det hele på gul­vet? Noe kan tyde på det. Før var han fle­re pro­sent foran, nå leder Rom­ney på menings­må­lin­ge­ne. Jo, det ser dår­lig ut for demo­kra­te­ne i øye­blik­ket, men van­lig­vis betyr debat­te­ne ikke så mye for til­slut­nin­gen som medie­dek­nin­gen antar. De fles­te debat­te­ne flyt­ter ikke man­ge stem­mer. Og ikke sjel­dent har den som vant debat­te­ne, tapt val­get. En dår­lig start betyr hel­ler ikke at løpet er kjørt for den som kom dår­lig ut fra start. I 1984 gjor­de Ronald Rea­gan en kata­stro­fal dår­lig inn­sats i den førs­te debat­ten mot Demo­kra­te­nes Wal­ter Mon­da­le, men han vant de nes­te debat­te­ne og fikk til sist en av tide­nes mest over­be­vi­sen­de sei­er i val­get.

Fire år tid­li­ge­re had­de sit­ten­de pre­si­dent Jim­my Car­ter for­søkt å over­be­vi­se ame­ri­ka­ner­ne om at guver­nør Rea­gan ikke var kunn­skaps­rik nok til å bli pre­si­dent og at Rea­gan vil­le fjer­ne eller under­gra­ve den ame­ri­kans­ke syke­for­sik­rin­gen (Medi­ca­re). I debat­ten (det var bare én pre­si­dent-debatt i den­ne valg­kam­pen) for­søk­te han å over­øse Rea­gan med detal­jert infor­ma­sjon og tek­nis­ke detal­jer, slik at seer­ne vil­le opp­da­ge at skue­spil­le­ren Rea­gan ikke mak­tet å sva­re – at han gans­ke enkelt ikke var flink nok til å være pre­si­dent.

Mens Car­ter rede­gjør og rede­gjør, anty­der et svakt smil hos Rea­gan at han meget vel vet at slik utgrei­in­ger av detal­jert poli­tikk og tek­nis­ke detal­jer om «Soci­al security» ikke gjør seg bra på TV. Etter Car­ters advar­sel om at hans mot­stan­der vil set­te syke­sik­rin­gen i fare, ven­der kame­ra­et seg ende­lig seg mot Rea­gan.

Han smi­ler over­bæ­ren­de, ris­ter svakt på hodet og sier de nå berøm­te orde­ne: «The­re you go again», hvor­et­ter han slår fast at han natur­lig­vis ikke er «imot å sør­ge for omsorg» for bor­ger­ne, han avvis­te bare ett for­slag til for­del for et annet og bed­re.

Det var ikke bare det Rea­gan sa, men også måten han sa det på, som påvir­ket opp­fat­nin­gen av kan­di­da­te­ne og kan­skje utfal­let av valg­kam­pen. Den lett over­bæ­ren­de og opp­git­te, men frem­de­les smi­len­de og sjar­me­ren­de, hold­nin­gen hos Rea­gan, fei­de alle Car­ters tek­nis­ke argu­men­ter av banen. Rea­gans karak­ter, hans ethos og «lika­bi­li­ty» og tro­ver­dig­het var enk­le­re å for­hol­de seg til og let­te­re å hol­de ut, enn til Car­ters evin­ne­li­ge utgrei­in­ger og kri­tikk av Rea­gan.

Men Rea­gans kom­men­tar blev vendt mot ham selv, da han som sit­ten­de pre­si­dent i 1984 møt­te utford­re­ren Mon­da­le i deres først debatt. Mens Rea­gan, som Oba­ma i år, ikke had­de hatt noen sær­lig debat­t­er­fa­ring siden han fire år tid­li­ge­re debat­ter­te mot Car­ter, kom Mon­da­le rett fra har­de økter i pri­mær­val­ge­ne mot Gary Hart. Like­vel for­ven­tet Rea­gan åpen­bart ikke mye mot­stand fra utford­re­ren, så da Mon­da­le påstår at Rea­gan vil kom­me til å heve skat­te­ne, er Rea­gan igjen sjar­me­ren­de og oven­på, og slår frei­dig til­ba­ke med humo­ris­tisk gjen­bruk av den tid­li­ge­re så effek­ti­ve kom­men­ta­ren:

Rea­gan:

Vet du, jeg had­de bestemt jeg over­ho­det ikke skul­le si det­te, men jeg kan ikke la være: ”The­re you go, again”.

Alle ler, selv Mon­da­le, og Rea­gan fort­set­ter:

Rea­gan:

Jeg har ikke pla­ner om å skat­te, eller å heve skat­ter. Men jeg kan for­stå at du har det, hr. Mon­da­le, for som sena­tor stem­te du 16 gan­ger for å heve skat­te­ne

Rea­gan fort­set­ter et len­ge­re reson­ne­ment etter det­te. Men da det ende­lig er Mon­da­les tur, blir det åpen­bart for alle at han er i god debatt­form og kan sin debatt-his­to­rie:

Mon­da­le:

Hr. Pre­si­dent. Du sa «The­re you go, again». Ikke sant?

Rea­gan:

Ja

Mon­da­le:

Kan du hus­ke sis­te gang du gjor­de det?

Rea­gan:

Mm-hmm

Mon­da­le:

Du sa det, da pre­si­dent Car­ter sa at du vil­le kut­te i Medi­ca­re. Og så sa du. «Å nei da. The­re you go, again, hr. pre­si­dent». Og hva gjor­de du så rett etter val­get? Du gikk rett ut og skar 20 mil­lio­ner dol­lars ut av Medi­ca­re. Så når du sier «The­re you go, again», så hus­ker folk det [lat­ter og applaus]. Og folk hus­ker at du under­skrev den størs­te skatte­øk­ning i Cali­for­nias his­to­rie og den størs­te skatte­øk­ning i USAs his­to­rie; så hva har du tenkt deg å gjø­re? Du har et under­skudd på 260 mil­li­ar­der. Du kan ikke drøm­me det vekk, og du vil ikke mins­ke for­svars­ut­gif­te­ne. Det nek­ter du.

Rea­gan had­de ikke noe bra svar på det­te, og han kom ikke ale­ne dår­lig fra den­ne utveks­lin­gen, men meget dår­lig fra hele den førs­te debat­ten – som Oba­ma i år. Det var bred enig­het om at Mon­da­le gjor­de det best. I menings­må­lin­ge­ne gikk han frem, og spon­so­rer strøm­met til med pen­ger til kam­pan­jen – som Rom­ney i år. Dagen etter sa Rea­gan til nyhets­by­rå­et Reu­ters: «Jeg tror at en sit­ten­de pre­si­dent … auto­ma­tisk vil bli stemp­let som en som ikke har gjort det bra, for­di han ikke til­in­tet­gjor­de noen». Som Oba­ma erfar­te, må pre­si­den­ten være oven­på og offen­siv, hvis han skal bli vur­dert som vin­ner. Det var pre­sis det Oba­ma ikke var.

Etter debat­ten i 1984 begyn­te folk å fun­de­re over om Rea­gan ikke leng­re mak­tet de kvik­ke replikk­skif­te­ne i en pre­si­dent­de­batt og om han var blitt for gam­mel til å være pre­si­dent. Rea­gan, som nå var 73, svar­te friskt at han når som helst kun­ne møte Mon­da­le til å bry­te hånd­bak.

Men Rea­gans råd­gi­ve­re var med god grunn uro­li­ge for at Rea­gans høye alder vil­le bli­ve et pro­ble­ma­tisk emne å for­sva­re i den nes­te debat­ten.

Kort før debat­ten tok medie­råd­gi­ve­ren Roger Ailes pro­ble­met opp med pre­si­den­ten. Rea­gan nevn­te en kort replikk som han tid­li­ge­re had­de brukt med hell. Ailes instru­er­te pre­si­den­ten om at hvis spørs­må­let om alder ble brakt på banen skul­le han si sin replikk og ikke et ord mer om saken.

Som de fles­te av pre­si­dent­de­bat­te­ne gjen­nom tide­ne var det ikke snakk om debatt slik vi kjen­ner det her hjem­me. Det er meget begren­set inter­ak­sjon mel­lom kan­di­da­te­ne. I ste­det stil­ler noen få utvalg­te jour­na­lis­ter spørs­mål til en kan­di­dat som får cir­ka et par minut­ter til å sva­re, hvor­et­ter mot­stan­de­ren (noen gan­ger) får omtrent et minutt til å respon­de­re.

De inten­se ver­ba­le utveks­lin­ger direk­te mel­lom poli­ti­ker­ne som vi har i Nor­ge, er helt fra­væ­ren­de i ame­ri­kans­ke pre­si­dent­de­bat­ter. Som ven­tet kom en av jour­na­lis­te­ne med spørs­må­let om pre­si­den­ten ikke var for gam­mel til 4 nye år i Det hvi­te hus. Rea­gan smil­te og gav sin for­be­red­te humo­ris­tis­ke replikk:

Jeg må si til dere, at jeg ikke vil gjø­re alder til et emne i den­ne kam­pan­je. Jeg har ingen inten­sjo­ner om å skå­re poli­tis­ke poeng ved å utnyt­te min mot­stan­ders ung­dom­me­lig­het og man­gel på erfa­ring.

Rea­gan smil­te, jour­na­lis­ten som spur­te lo, og Wal­ter Mon­da­le lo. Etter det­te ble det ikke sakt et ord om Rea­gans alder. Iføl­ge Roger Ailes vant Rea­gan pre­si­dent-val­get med den­ne replik­ken.

Anek­do­ten støt­ter fore­stil­lin­gen om at poli­tikk er ikke leng­re poli­tikk, men er blitt til under­hold­ning – show­bizz. Valg­kon­ven­te­ne er fore­stil­lin­ger, valg­de­bat­te­ne er som quiz­shows, valg­kam­pe­ne er iscene­sat­te dra­ma­er. Vin­ne­ren er den som best mest­rer den vel­for­mu­ler­te, humo­ris­tis­ke bemerk­nin­gen. Men er det vir­ke­lig slik at en mor­som bemerk­ning i en fjern­syns­de­batt er nok til at avgjø­re valg­kam­pan­jer? Kun­ne Gro Har­lem Brundt­land eller Thor­bjørn Jag­land ha fått nord­menn til å stem­me ja til EU med et par mor­som­me bemerk­nin­ger?

Jeg tror det ikke. Jeg tror at medie­stra­te­gen Roger Ailes over­vur­der­te sin egen betyd­ning i pre­si­dent­val­get. Det er så man­ge for­skjel­lig fak­to­rer og hen­del­ser som påvir­ker en valg­kamp, at sli­ke enkelt­hen­del­ser nep­pe får så avgjø­ren­de betyd­ning. Men det er natur­lig­vis en bed­re his­to­rie at en humo­ris­tisk bemerk­ning avgjor­de et valg. Og det er der­for den blir for­talt.

I medie­ne iscene­set­tes valg og valg­kamp som et dra­ma – i behand­lin­gen av valg­kamp ska­per medie­ne for­tel­lin­ger med skur­ker, ofre og hel­te. Det er ingen tvil om at medie­ne og deres for­tolk­nin­ger av enhver hen­del­se har en kolos­sal inn­fly­tel­se på utfal­let av en valg­kamp – hva enten den er ame­ri­kansk eller norsk. I nes­te blogg­inn­legg skal jeg gi et eksem­pel på det­te – og så får vi se hvor­dan det går med vise­pre­si­dent­kan­di­da­te­ne Joseph Biden (D) og Paul Ryan ®, når de møtes til debatt.

TEMA

R

etorikk

102 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

3 KOMMENTARER

  1. Rahim Nicolay Ali says:

    Spen­nen­de og lære­rik ana­ly­se! Dig­ger at du leg­ger ved yout­ube-klipp så epi­so­de­ne du ana­ly­se­rer kan «opp­le­ves» selv. Tusen takk, Jens Kjeld­sen! :-)

  2. Takk Rahim, man bør i øvrig være opp­merk­som på at man ikke all­tid kan reg­ne med video­klip­pe­ne man fin­ner på nett. Hvis du sam­men­lik­ner det som sies i dis­se med utskrif­te­ne fra debat­te­ne, som viser ord­rett hva som ble sagt, vil man opp­da­ge at det ofte mang­ler noe. Video­ene er noen gan­ger klip­pet sam­men og for­kor­tet. Og omvendt. Noen gan­ger har utskrif­te­ne ikke alt med. En «ori­gi­nal» utskrift av Car­ter-Rea­gan debat­ten, fx had­de ikke set­nin­gen «The­re you go again» med.

    • Strål­den­de blogg. Var spen­nen­de å se Biden vs. Ryan. Etter mitt vur­de­ring gjor­de Biden en strå­len­de inn­sats. Han var offen­siv, fakta­ori­en­tert og bruk­te selv­sagt en rek­ke and­re tek­nik­ke for å frem­stå som «stats­man­nen» av de to. Mulig at han også slip­per unna med den agressive/offensive debatt­for­men i lys av at Oba­ma frem­sto som så defan­siv i den førs­te debat­ten. Hva er dine betrakt­nin­ger av debat­ten?

til toppen