Forskere som (ikke) blogger. Del 1 av 3

Du må jo blogge om forskningen din, blir forskere ofte fortalt. Men må vi virkelig det? Blogging er antitesen til forskning. Så det er gode grunner til at forskere ikke blogger; men det er også gode grunner til å gjøre det likevel.

For noen år siden skrev Mar­tin Grü­ner Lar­sen i Pro­sa (3/2010) at nors­ke fors­ke­re er upro­fe­sjo­nel­le for­di de ikke del­tar i offent­lig­he­ten; eller, mer pre­sist, for­di de ikke del­tar i den elekt­ro­nis­ke offent­lig­he­ten. Vi blog­ger ikke.

Lar­sen syn­tes det­te var sær­lig under­lig siden blog­gen som medi­um er så vel­eg­net til forsk­nings­ar­bei­det. Her kan vi prø­ve ut nye tan­ker, skri­ve ufer­di­ge teks­ter og få hjelp både fra folk flest og and­re fors­ke­re. Han støt­tet seg til blog­ge­ren og kom­men­ta­to­ren And­rew Sull­ivan, som beskri­ver alt det gode blog­gen kan gi:

[Leser­ne] vil sen­de len­ker, his­to­ri­er og fak­ta som utford­rer blog­ge­rens syns­punkt […] til­fø­rer kon­tekst og nyan­ser og kom­plek­si­tet til en idé. Blog­ge­rens rol­le er ikke å for­sva­re seg mot det­te, men å omfav­ne det. Han er på den­ne måten som ver­ten ved et mid­dags­sel­skap. Han kan pro­vo­se­re for å igang­set­te en dis­ku­sjon eller for­sva­re et syns­punkt med glø­den­de enga­sje­ment, men han må også ska­pe en atmo­sfæ­re som and­re øns­ker å del­ta i.

Iføl­ge Lar­sen avspei­ler en slik fler­stemt mid­dags­sam­ta­le den aka­de­mis­ke kul­tu­ren for­di den fler­stem­te kri­tik­ken øker kom­plek­si­te­ten og bære­kraf­tig­he­ten i et argu­ment:

På sitt bes­te vir­ker den­ne dia­lo­gen som en kon­stant fag­fel­le­vur­de­ring. De elekt­ro­nis­ke offent­lig­he­te­ne har iboen­de kva­li­te­ter som egner seg til aka­de­misk arbeid, om bare fors­ker­ne had­de vært der.

Om vi bare hadde vært der

Ja, om vi bare had­de vært der. Mar­tin Grü­ner Lar­sen har rett i at fle­re aka­de­mi­ke­re bur­de vise seg i den elekt­ro­nis­ke offent­lig­he­ten, og at vi som fak­tisk har blog­ger, bur­de blog­ge litt mer regel­mes­sig. Men det fin­nes gode grun­ner til at de fles­te fors­ke­re ikke blog­ger.

Den førs­te og vik­tigs­te grun­nen er at det tar tid, men ikke gir uttel­ling. Tid er en res­surs som fors­ke­re får mind­re og mind­re av etter kva­li­tets­re­for­men, de sta­dig fle­re regist­re­ring­sopp­ga­ve­ne og byrå­kra­ti­se­rin­gen av fors­ker­rol­len. En under­sø­kel­se fra Arbeids­forsk­nings­in­sti­tut­tet slo i begyn­nel­sen av 2012 fast at fors­ke­re i gjen­nom­snitt job­ber mer enn 47 timer i uken, og at forsk­nings­plik­ten ikke lar seg utfø­re innen­for en van­lig arbeids­dag. For å gjø­re job­ben sin må fors­ke­ren ta kvel­der og hel­ger til hjelp.

Sam­ti­dig er doku­men­ter­bar eva­lu­e­ring, måling og opp­tel­ling av inn­sats og pub­li­ka­sjo­ner mer frem­tre­den­de enn noen­sin­ne. På stabs­mø­ter og i sam­ta­ler på forsk­nings­in­sti­tu­sjo­ner over­alt i Nor­ge føl­ger man nøye med på dis­se opp­tel­lin­ge­ne. Hvis en avde­ling, et insti­tutt eller et uni­ver­si­tet ikke gjør det like bra som de and­re, kan du være sik­ker på at det blir tatt opp. Men mye av det vi gjør og skri­ver, får vi ingen poeng for.

Viten­ska­pe­li­ge artik­ler og bøker fra utvalg­te for­lag og tids­skrif­ter tel­ler. For­mid­len­de teks­ter gir ingen­ting. Enda ver­re står det til med aner­kjen­nel­sen av blogg­inn­legg. I de tekno­kra­tis­ke merit­te­rings­sys­te­me­ne gir blog­ging null poeng. Blogg­inn­leg­get som du leser nå reg­nes ikke engang som en tekst.

Jeg for­sø­ker ikke å få deg til å få ondt av oss fors­ke­re — langt der­ifra. Vi har det fint. De fles­te av oss job­ber med vår hobby, og de fær­res­te av oss har noe imot å job­be mye. Men kom­bi­na­sjo­nen av dår­lig tid og ingen merit­te­ring for å bru­ke eks­tra arbeid på å blog­ge — hvil­ket for man­ge vil være å over­set­te det de alle­re­de har gjort and­re ste­der — betyr gans­ke enkelt at blog­ging ikke er sær­lig inter­es­sant for fler­tal­let av fors­ke­re.

Der­til kom­mer at blog­gen som uttrykk­s­form, tek­no­lo­gi og gen­re på man­ge måter er anti­te­sen til tra­di­sjo­nell aka­de­misk tenk­ning og skriv­ning. Men blog­ging kan også gi aka­de­mi­ke­ren nye mulig­he­ter for å fors­ke og for­mid­le. Beg­ge deler hen­ger sam­men med blog­gens sær­li­ge egen­ska­per.

Frekvens, korthet, personlighet

De fles­te blog­ger er en form for inter­nett­dag­bok. Dag­bø­ker er per­son­li­ge og inti­me og egent­lig ikke ment for and­re, der­for har de auten­ti­si­tet. I mot­set­ning til det­te er viten­skap van­lig­vis uper­son­lig, objek­tiv og offent­lig.

I mot­set­ning til Sull­ivans ana­lo­gi om mid­dags­sel­ska­pet blir blog­ger oftest defi­nert som per­son­li­ge hjem­me­si­der som opp­da­te­res jevn­lig og benyt­ter kom­men­ta­rer og len­ker. Evan Wil­liams, som med­vir­ket til å ska­pe blogg-red­ska­pet Blog­ger, har sagt at en blogg hand­ler om tre ting: fre­kvens, kort­het og per­son­lig­het. En blogg defi­ne­res, sies det, ikke av sitt inn­hold, men av sitt for­mat. Når du blog­ger, invi­te­rer blogg-opp­set­tet til spon­tan skriv­ning og umid­del­bar pub­li­se­ring av hur­tig­tenk­te tan­ker — og leser­ne for­ven­ter jevn­lig opp­da­te­ring. Jeg skri­ver hva som fal­ler meg inn, og pub­li­se­rer det umid­del­bart. Ikke akku­rat den tra­di­sjo­nel­le aka­de­mis­ke tenke­må­ten eller tekst­ty­pen. Og når et blogg­inn­legg er avle­vert, er det straks vide­re mot det nes­te. Revi­de­ring og for­bed­ring hører ikke gen­ren til. Sli­ke kor­te, frag­men­ta­ris­ke tan­ker og inn­fall står i direk­te kon­trast til den viten­ska­pe­li­ge tenke­må­ten og den lan­ge, reson­ne­ren­de og gjen­nom­tenk­te forsk­nings­ar­tik­ke­len. Job­ben til en fors­ker er å si noe inter­es­sant med sik­ker­het eller med pre­si­sjon og nyan­ser, hvil­ket van­lig­vis ikke er det vi for­bin­der med en blogg.

Blog­gen du leser nå behand­ler reto­rikk i hver­dag, medi­er og poli­tikk. Den er like mye hen­vendt til den bre­de offent­lig­he­ten — og til stu­den­ter — som til and­re fors­ke­re. Fra begyn­nel­sen var jeg bevisst på at det­te var en blogg, og at jeg der­for hel­ler bur­de pub­li­se­re inn­legg ofte enn å bru­ke tid på å doku­men­te­re og lage leng­re, sam­men­hen­gen­de reson­ne­men­ter. Slik gikk det ikke. Jeg kun­ne ikke rik­tig slip­pe uro­en for at prø­ven­de og utfors­ken­de blogg­inn­legg vil­le bli lest som uvi­ten­ska­pe­li­ge pos­tu­lat. Jeg føl­te meg gans­ke enkelt ikke vel med å pre­sen­te­re nye tan­ker og ufer­di­ge ide­er på blog­gen av frykt for at de skul­le vir­ke … ja, nye og ufer­di­ge. Det vir­ket også begren­sen­de at mine ten­ta­ti­ve tan­ker vil­le bli lig­gen­de på blog­gen len­ge etter at jeg selv had­de for­latt dem. Som and­re fors­ke­re har jeg ikke lyst til å bli sitert og angre­pet på syns­punk­ter som bare skul­le være utprø­ven­de og invi­te­re til vide­re fel­les utforsk­ning. For én ting er at vi fors­ke­re kan være usik­re på blog­gen som gen­re, en annen er at vi hel­ler ikke kan være sik­re på at leser­ne kjen­ner til — eller bryr seg om — for­skjel­len på fors­ke­ren som med sik­ker­het utta­ler seg i en viten­ska­pe­lig artik­kel, og fors­ke­ren som tes­ter tan­ker på blog­gen sin.

Fagfeller?

Hva da med ide­en om at blog­gen kan fun­ge­re som en form for kon­ti­nu­er­lig fag­fel­le­vur­de­ring? Fors­ke­re er jo vant med å job­be pro­ses­su­elt, lage utkast, utprø­ve tan­ker og få til­bake­mel­ding av fag­fel­ler. Så kan­skje kan blog­gen, som Lar­sen nev­ner, ska­pe en dia­log som vir­ker som en kon­stant fag­fel­le­vur­de­ring. Ja, arbeid under utvik­ling, det såkal­te «work in pro­gress», er til og med et fast begrep i fors­ker­ver­de­nen. Men så enkelt er det like­vel ikke. Den­ne for­men for aka­de­misk sam­ta­le — som nett­opp skal bidra til å øke kom­plek­si­te­ten og bære­kraf­tig­he­ten i et argu­ment — skjer van­lig­vis i en kon­kret situa­sjon med en hete­ro­gen fors­ker­grup­pe. Til en kon­fe­ran­se frem­leg­ger fors­ke­ren sitt fore­lø­pi­ge arbeid på én måte, til kol­le­ge­ne på insti­tut­tet på en annen, og i en forsk­nings­ar­tik­kel på en tred­je. Slik sett vil­le fors­ker­blog­ger hvor fors­ke­re dis­ku­te­rer inn­byr­des, være en frem­ra­gen­de idé, for­di det vil­le frem­me den dis­ku­sjon og sam­ta­le som er blod­om­lø­pet i forsk­nings­fel­les­ska­pet. Men det­te vil­le frem­de­les være en intern sam­ta­le som prin­si­pi­elt ikke er for­skjel­lig fra de semi­na­rer, kon­fe­ran­ser og sam­ta­ler fors­ke­re i øvrig del­tar i. Den enes­te for­skjel­len vil­le være at platt­for­men, tek­no­lo­gi­en, er en annen. De fles­te som mener at fors­ke­re bør blog­ge, ten­ker anta­ge­lig ikke på den­ne typen intern­fag­li­ge sam­ta­ler, men på blog­ging som for­mid­len­de kom­mu­ni­ka­sjon til den all­ment inter­es­ser­te offent­lig­he­ten.

Men her åpner det seg vel en mulig­het: Folk flest som fag­fel­ler? Vel, la oss være ærli­ge: Den til­bake­mel­din­gen fors­ke­ren får på blog­ger ret­tet mot et bre­de­re pub­li­kum, bidrar kun sjel­den til fag­lig utvik­ling. Det gjel­der til og med for mitt fag, reto­rikk, som er noe alle kjen­ner til: Vi er alle blitt reto­risk påvir­ket og over­be­vist av and­re, og alle har vi for­søkt å påvir­ke og over­be­vi­se. Men like­vel er det uhy­re sjel­den at kom­men­ta­re­ne til blog­gen min vir­ker som en fag­fel­le­vur­de­ring — leser­ne er gans­ke enkelt ikke fag­fel­ler, og deres inn­legg for­hol­der seg ikke til fagets dis­ku­sjo­ner. Selv vil­le jeg da hel­ler ikke være i stand til å bidra med noe fag­lig til en viten­ska­pe­lig blogg om astro­fy­sikk, gam­mel­gresk gram­ma­tikk eller makro­øko­no­mi.

Enda en utford­ring for fors­ke­ren som ten­ker på å blog­ge, er spørs­må­let om eier­skap til ide­er og teks­ter. Hvis du pub­li­se­rer dine ufer­di­ge ide­er på blog­gen, risi­ke­rer du at and­re tar dem opp, brin­ger dem vide­re og pub­li­se­rer dem i viten­ska­pe­li­ge artik­ler, hvor­et­ter du er plas­sert i den ube­ha­ge­li­ge posi­sjo­nen at du etter­føl­gen­de må site­re and­re for det du i utgangs­punk­tet selv fant på. Man kan for­le­des til å tro at den som i utgangs­punk­tet had­de pub­li­sert tan­ke­ne først på sin blogg, kan gjø­re krav på det­te som sine ide­er. Men i betrakt­ning av blog­gens karak­ter og ethos (i viten­ska­pe­li­ge mil­jø­er) er det en usann­syn­lig anta­gel­se. Eier­skap til ide­er får man i viten­ska­pe­li­ge artik­ler og bøker, ingen fors­ker som øns­ker å bli tatt alvor­lig, kan bru­ke blog­ger som fag­li­ge refe­ran­ser.

Det er alt­så en rek­ke utford­rin­ger som hind­rer at fors­ke­re blog­ger: Det tar tid, gir ikke uttel­ling, set­ter fors­ke­rens ethos i fare og rom­mer en risi­ko for at han eller hun mis­ter eier­skap til sine ide­er før de er fer­dig utvik­let. Og så er blog­ge­rens skri­ve- og tenke­måte fun­da­men­talt anner­le­des enn fors­ke­rens. Der­til kan vi jo spør­re oss selv om ver­den vir­ke­lig har bruk for enda fle­re kor­te, prø­ven­de, ten­ta­ti­ve og per­son­li­ge teks­ter?

(Fors­ke­re som (ikke) blog­ger. Del 1 av 3)
En annen ver­sjon av den­ne teks­ten har tid­li­ge­re vært pub­li­sert i Pro­sa 6/2012

TEMA

F

orsknin
g

28 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen