I have a dream

Når vi taler og skriv­er, risik­er­er vi alltid å kjede dem vi hen­ven­der oss til. Når vårt pub­likum synes språket er kjedelig, banalt, utslitt eller intet­si­gende, slut­ter de å lytte. Men ved hjelp av gode for­mu­leringer og lev­ende og inter­es­sevekkende frem­still­inger kan vi skape engas­je­ment og holde på tilhør­ernes interesse.

Den lev­ende frem­still­in­gen hold­er på inter­essen på samme måte som en god his­to­rie eller en god melo­di. De mest troll­bindende talere utvikler gjen­nom fremtre­den og bruk av engas­jerende for­mu­leringer nærmest tal­en til en duett med pub­likum. Det gjorde den amerikanske borg­er­ret­tighets­fork­jem­peren Mar­tin Luther King da han på dagen i dag (28. august) for 50 år siden talte foran Lin­coln Memo­r­i­al i Washington.

Tal­en står fremde­les som en av his­to­riens største taler — en enestående foren­ing av uttrykk og innhold, av sak og per­son. Frem­førin­gen, som på små dataskjer­mer i våre dager kan virke litt over­dreven og fremmed, var gripende for dem som var tilst­ede i 1963.

Med lange pauser, utstrak­te vokaler og med den ryt­miske gjen­takelsen av for­mu­lerin­gen «I have a dream», aktiverte King de tusen­er av frem­møtte til en nærmest musikalsk dia­log bestående av tale og tilrop. King talte. Tilhør­erne svarte. Som aktive deltakere i tal­en avbrøt de jevn­lig med anerk­jen­nende tilkjennegivelser:

King: I have a dream that one day even the state of Mis­sis­sip­pi, a desert swel­ter­ing with the heat of injus­tice, swel­ter­ing with
the heat of oppression,…
Tilhørerne:Yeah! Yeah!
King: …will be trans­formed into an oasis of free­dom and justice.
Tilhør­erne: Amen! Amen! [De mange Amen stiger til applaus]
King: [avbry­ter applausen]: I have a dream that my four lit­tle children…
Tilhør­erne: Amen! Amen! Yeah! Yeah!
King: …will one day live in a nation where they will not be judged by the col­or of their skin but by the con­tent of their character.
Tilhør­erne: Amen! Yeah! Amen! Amen! [Applausen stiger til svul­mende høyder]
King [avbry­ter applausen]: I have a dream today
Tilhør­erne: [applausen stiger i spent forventning]
King: I have a dream that one day down in Alabama…

[Utdrag fra senere i talen]

King: I have a dream that one day every val­ley shall be exalt­ed, and every hill and moun­tain shall be made low, the rough places will be made plain, and the crooked places will be made straight, and the glo­ry of the Lord shall be revealed; «and all the flesh shall see it together.»

King var unek­telig en gud­benådet taler som grep pub­likum med sin kraft, religiøse karis­ma og visjonære bud­skap. I tal­en blir han applaud­ert jevn­lig og entu­si­astisk. Men han biter hele tiden applausen og tilropene av med nye ord. Dermed frem­står han som et men­neske som ivr­er for å nå frem med bud­skapet sitt. Han er åpen­bart så over­be­vist og grepet av sak­en at han ikke bryr seg med å vente på at applausen stil­ner. Tilhør­erne ble holdt i ånde av Kings frem­føring (actio) og hans kon­tin­uerlige vari­asjon av volum, rytme og intonasjon.

Men tal­ens kraft til å bevege og holde i ånde virk­er også gjen­nom opp­bygnin­gen av for­mu­lerin­gene (elo­cu­tio). I det korte utdraget oven­for benyttes flere retoriske for­mu­leringer. Mest dominerende er gjen­t­agelsen av samme beg­yn­nelse (anaforen) og mot­set­nin­gen (antite­sen).

Det sterkeste kjen­neteg­net for tal­en og Mar­tin Luther Kings visjon for Ameri­ka er den kon­stante gjen­t­agelsen av ordene «I have a dream». Med denne anaforen skaper han en rytme som hold­er på tilhør­ernes opp­merk­somhet, og som ved stadig gjen­t­agelse banker bud­skapet inn. Alt i alt benyttes gjen­t­agelsen av «I have a dream» ni ganger. I offentlig tale krev­er anaforen nor­malt en viss vekt og et visst emosjonelt engas­je­ment for å ha best mulig effekt.

Risikoen ved slik gjen­takelse av samme beg­yn­nelse (anafor) er at det kan virke for syn­lig og påtren­gende og kan bli forut­sig­bar og kjedelig. Men King benyt­ter anaforen på et tid­spunkt hvor tilhør­erne allerede er engas­jert, og han vari­er­er til stadighet bruken av den. Noen ganger er den kort. Andre ganger utdypes den.

Utdraget er også – som hele tal­en – fylt med antiteser. Mis­sis­sip­pi er «en ørken som er ved å forgå i uret­tfer­dighetens og under­trykkelsens hete», men drøm­men er at den blir for­van­dlet til «en oase av fri­het og ret­tfer­dighet». Drøm­men er at Kings barn – og alle andre barn – en dag vil leve i en nasjon hvor de ikke «will be judged by the col­or of their skin but by the con­tent of their char­ac­ter». Det er en set­ning med ryt­misk trykk på beg­yn­nelsen av fem sen­trale ord. Sam­tidig innehold­er set­nin­gen allit­terasjon på bok­staven c (col­or, con­tent, char­ac­ter). Begge del­er hold­er ørets opp­merk­somhet og inviter­er tilhør­erne til applaus og tilrop.