I have a dream

For femti år siden ble en av verdens beste taler holdt i Washington.

Når vi taler og skri­ver, risi­ke­rer vi all­tid å kje­de dem vi hen­ven­der oss til. Når vårt pub­li­kum synes språ­ket er kje­de­lig, banalt, utslitt eller intet­si­gen­de, slut­ter de å lyt­te. Men ved hjelp av gode for­mu­le­rin­ger og leven­de og inter­esse­vek­ken­de frem­stil­lin­ger kan vi ska­pe enga­sje­ment og hol­de på til­hø­rer­nes inter­es­se.

Den leven­de frem­stil­lin­gen hol­der på inter­es­sen på sam­me måte som en god his­to­rie eller en god melo­di. De mest troll­bin­den­de tale­re utvik­ler gjen­nom frem­tre­den og bruk av enga­sje­ren­de for­mu­le­rin­ger nær­mest talen til en duett med pub­li­kum. Det gjor­de den ame­ri­kans­ke bor­ger­ret­tig­hets­for­kjem­pe­ren Mar­tin Luther King da han på dagen i dag (28. august) for 50 år siden tal­te foran Lincoln Memo­ri­al i Wash­ing­ton.

Talen står frem­de­les som en av his­to­ri­ens størs­te taler — en ene­stå­en­de for­ening av uttrykk og inn­hold, av sak og per­son. Frem­fø­rin­gen, som på små data­skjer­mer i våre dager kan vir­ke litt over­dre­ven og frem­med, var gri­pen­de for dem som var til­ste­de i 1963.

Med lan­ge pau­ser, utstrak­te voka­ler og med den ryt­mis­ke gjen­ta­kel­sen av for­mu­le­rin­gen «I have a dream», akti­ver­te King de tuse­ner av frem­møt­te til en nær­mest musi­kalsk dia­log bestå­en­de av tale og til­rop. King tal­te. Til­hø­rer­ne svar­te. Som akti­ve del­ta­ke­re i talen avbrøt de jevn­lig med aner­kjen­nen­de til­kjenne­gi­vel­ser:

King: I have a dream that one day even the sta­te of Mis­sis­sip­pi, a desert swel­te­ring with the heat of inju­s­tice, swel­te­ring with
the heat of oppres­sion,…
Tilhørerne:Yeah! Yeah!
King: …will be trans­for­med into an oasis of free­dom and jus­tice.
Til­hø­rer­ne: Amen! Amen! [De man­ge Amen sti­ger til applaus]
King: [avbry­ter applau­sen]: I have a dream that my four litt­le child­ren…
Til­hø­rer­ne: Amen! Amen! Yeah! Yeah!
King: …will one day live in a nation whe­re they will not be jud­ged by the color of their skin but by the con­tent of their cha­rac­ter.
Til­hø­rer­ne: Amen! Yeah! Amen! Amen! [Applau­sen sti­ger til svul­men­de høy­der]
King [avbry­ter applau­sen]: I have a dream today
Til­hø­rer­ne: [applau­sen sti­ger i spent for­vent­ning]
King: I have a dream that one day down in Ala­ba­ma…

[Utdrag fra sene­re i talen]

King: I have a dream that one day eve­ry val­ley shall be exal­ted, and eve­ry hill and moun­tain shall be made low, the rough places will be made plain, and the crook­ed places will be made straight, and the glory of the Lord shall be revealed; «and all the flesh shall see it together.»

King var unek­te­lig en gud­be­nå­det taler som grep pub­li­kum med sin kraft, reli­giø­se karis­ma og visjo­næ­re bud­skap. I talen blir han applau­dert jevn­lig og entu­si­as­tisk. Men han biter hele tiden applau­sen og til­ro­pe­ne av med nye ord. Der­med frem­står han som et men­nes­ke som ivrer for å nå frem med bud­ska­pet sitt. Han er åpen­bart så over­be­vist og gre­pet av saken at han ikke bryr seg med å ven­te på at applau­sen stil­ner. Til­hø­rer­ne ble holdt i ånde av Kings frem­fø­ring (actio) og hans kon­ti­nu­er­li­ge varia­sjon av volum, ryt­me og into­na­sjon.

Men talens kraft til å beve­ge og hol­de i ånde vir­ker også gjen­nom opp­byg­nin­gen av for­mu­le­rin­ge­ne (elo­cutio). I det kor­te utdra­get oven­for benyt­tes fle­re reto­ris­ke for­mu­le­rin­ger. Mest domi­ne­ren­de er gjen­ta­gel­sen av sam­me begyn­nel­se (ana­fo­ren) og mot­set­nin­gen (anti­te­sen).

Det ster­kes­te kjenne­teg­net for talen og Mar­tin Luther Kings visjon for Ame­ri­ka er den kon­stan­te gjen­ta­gel­sen av orde­ne «I have a dream». Med den­ne ana­fo­ren ska­per han en ryt­me som hol­der på til­hø­rer­nes opp­merk­som­het, og som ved sta­dig gjen­ta­gel­se ban­ker bud­ska­pet inn. Alt i alt benyt­tes gjen­ta­gel­sen av «I have a dream» ni gan­ger. I offent­lig tale kre­ver ana­fo­ren nor­malt en viss vekt og et visst emo­sjo­nelt enga­sje­ment for å ha best mulig effekt.

Risi­ko­en ved slik gjen­ta­kel­se av sam­me begyn­nel­se (ana­for) er at det kan vir­ke for syn­lig og påtren­gen­de og kan bli for­ut­sig­bar og kje­de­lig. Men King benyt­ter ana­fo­ren på et tids­punkt hvor til­hø­rer­ne alle­re­de er enga­sjert, og han varie­rer til sta­dig­het bru­ken av den. Noen gan­ger er den kort. And­re gan­ger utdy­pes den.

Utdra­get er også – som hele talen – fylt med anti­te­ser. Mis­sis­sip­pi er «en ørken som er ved å for­gå i urett­fer­dig­he­tens og under­tryk­kel­sens hete», men drøm­men er at den blir for­vand­let til «en oase av fri­het og rett­fer­dig­het». Drøm­men er at Kings barn – og alle and­re barn – en dag vil leve i en nasjon hvor de ikke «will be jud­ged by the color of their skin but by the con­tent of their cha­rac­ter». Det er en set­ning med ryt­misk trykk på begyn­nel­sen av fem sen­tra­le ord. Sam­ti­dig inne­hol­der set­nin­gen allit­te­ra­sjon på bok­sta­ven c (color, con­tent, cha­rac­ter). Beg­ge deler hol­der ørets opp­merk­som­het og invi­te­rer til­hø­rer­ne til applaus og til­rop.

TEMA

R

etorikk

102 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen