– Jeg prøvde å se hvor volden kom fra under revolusjonen, og jeg kom frem til at hele spiralen av vold hovedsakelig startet hos myndighetene, sier Arve Hansen til Vox Publica.
Etter 18 måneder med feltarbeid i Ukraina leverte Hansen nylig sin masteroppgave i Russlandstudier ved UiT Norges arktiske universitet.
Den ukrainske revolusjonen vinteren 2013–14 varte i tre måneder, tok med seg nesten hundre menneskeliv, og var på mange måter starten på de turbulente tidene Ukraina befinner seg i nå. Hendelsene på Majdan, Uavhengighetsplassen i Kiev, skapte stor debatt i verdenspressen. Hvordan skulle den ukrainske virkeligheten forstås og fortolkes? Et av de store spørsmålene var i hvilken grad høyreekstreme elementer var til stede og preget opprøret.
Det er et spørsmål som har vært debattert mye også i tiden etter revolusjonen. Russiske medier beskriver rutinemessig revolusjonen som et fascistisk kupp, ikke som en revolusjon utført av vanlige ukrainere.
Nå har Arve Hansen levert et forskningsbasert bidrag til nettopp denne debatten.
Den unge appellen
Masteroppgaven “Majdan 2013–2014: Plassen, protestene, drivkreftene” fikk svært god mottakelse da UiT publiserte den i mai (se tekstboks).
– Oppgaven utfordrer den vanlige fremstillingen av protestene på Majdanplassen som et ukrainsk valg mellom EU og Russland. Oppgaven er skrevet tett på handlingene i tid og rom av en forfatter som snakker både russisk og ukrainsk. Den gir viktig og troverdig informasjon, sier Siri Lill Mannes, tidligere utenrikskorrespondent i TV 2.
– Min oppgave var ikke å kaste stein eller beskytte politiet, sier Arve Hansen om sin tid med feltarbeid under den ukrainske revolusjonen. Her i Grusjevskygaten i Kiev i juli 2015, en gate som i 2014 var et av åstedene for slag mellom politi og demonstranter (foto: Håkon Benjaminsen).
Etter halvannet år med feltdagbok, intervjuer og samtaler har Hansen trukket sine konklusjoner. Han mener revolusjonen kom fra grasroten, var vanskelig å kontrollere for politikere, og at den ikke var drevet av de mørkebrune holdningene mange fryktet i Vest-Europa og Russland.
– Jeg mener at de høyreradikale tilbød en organisert radikalisme som mange hadde behov for. Det var svært mye vold mot protestantene, og det var mange som ønsket å bruke vold mot myndighetene. Volden og den radikale symbolikken appellerte til ungdom. Men å kalle revolusjonen ultranasjonalistisk av den grunn, blir en forenkling, sier Hansen.
Ros til Ukraina-studie
– Vi har sett TV-bildene av de to revolusjonene (Oransjerevolusjonen i 2004 og Euromajdan i 2014, red.anm), men hvem, hva og hvorfor er det ikke mange som kan si noe om. Det er gledelig at vi har nå har fått en masteroppgave som går et langt stykke på vei i å tette det kunnskapshullet og rette opp de feilaktige inntrykk som eventuelt måtte være der ute. For meg er det lynkurset oppgaven tilbyr i ukrainsk samfunn og historie like viktig. Det anbefales, sier Jon Elvedal Fredriksen, norsk ambassadør i Kiev.
– Slike situasjoner kan være særdeles krevende å takle. Denne studenten har imidlertid taklet den raskt skiftende situasjonen på Majdan svært godt, og har beholdt et gjennomgående analytisk perspektiv på hendelsene. Dette aspektet ved oppgaven synes jeg er imponerende, sier Geir Flikke, førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo, tidligere visedirektør ved Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI). Sensor på masteroppgaven.
Brune argumenter
Ifølge Hansen verserer det flere tilsynelatende gode argumenter for at høyreekstremismen ledet an i fjorårets revolusjon. Han trekker frem tre hovedargumenter.
Det første bygger på at det høyreekstreme partiet Svoboda var et av de fremtredende opposisjonspartiene fra det ukrainske parlamentet som prøvde å kontrollere revolusjonens krefter. Men Hansen peker på at selv om partiet tok mye plass under revolusjonsdagene, har resultatene i tiden etter vist at partiet hadde ingen eller liten reell oppslutning og kontroll under revolusjonen.
Det andre argumentet er at det ble brukt mye symbolikk som minnet om høyreekstremisme. Det siste argumentet er at det var flere aktive grupper med klare høyreekstreme trekk som vokste seg svært populære på revolusjonsplassen.
– Problemet med disse argumentene er at disse gruppene ikke var de eneste som var der. Andre grupper var også villige til å bruke vold, men de gjorde seg mye dårligere på TV og fikk mindre medieoppmerksomhet, sier Hansen.
Eksperter over natta
Mediesirkuset rundt revolusjonen strakte seg fra Uavhengighetsplassen i Kiev og ut til alle verdenshjørner. Oppmerksomheten var stor, noe av mediedekningen var god, men Hansen så mange mangler og sier han savnet nyanser.
– For meg var det veldig vanskelig når det ble skrevet mye om Majdan-revolusjonen i media hjemme. Det ble rapportert om grupper som jeg ikke så mye til og politikere som jeg heller ikke følte at hadde stor innflytelse på det som skjedde.
– Problemet er at det var mange eksperter på Russland som over natta ble eksperter på Ukraina, siden folk regner med at det er omtrent det samme landet.
Hansen mener det likevel er forståelig at det kan bli kluss, siden Ukraina var en viktig del av Sovjetunionen og mange snakker russisk i landet. Han mener folk fort glemmer hvordan Ukraina har mye felles historie med andre naboland også, som Polen, Litauen og Østerrike. Ukraina er også et land med mange religioner, språk og etnisiteter.
– En feil mange gjør i media, er å forenkle Ukraina til et land delt i to. Dette er ikke et land i kamp mellom et russisk øst og et ukrainsk vest. Ukraina er mer allsidig enn det, sier Hansen.
Høyreekstreme på lang liste med problemer
Anton Shekhovtsov er verdensledende ekspert på temaet høyreekstremisme i Ukraina, og han stiller seg bak Hansen.
17. januar 2014: En gruppe tilhengere av en av Ukrainas høyreorienterte grupper fotografert rett utenfor barrikadene på Majdanplassen. (foto: Harald Hoff)
– Nei, revolusjonen var ikke høyreekstrem. Den var heller en revolusjon sammensatt av politiske krefter kritiske til Viktor Janukovitsjs korrupte og kriminelle regime, enten de var høyreekstreme, konservative, nøytrale, sentrumsorienterte eller venstreorienterte. Jeg vil estimere at de høyreekstreme utgjorde omtrent 10 prosent av de revolusjonære, sier Shekhovtsov.
Nå, mens krigshandlingene mellom ukrainske styrker og russiskstøttede opprørere fortsetter i Øst-Ukraina, har mange høyreekstreme elementer nådd overflaten. På den ukrainske siden av krigen finner en flere frivillige bataljoner hvor mange av soldatene følger en høyreekstrem ideologi. Shekhovtsov er klar på at det vil bli problemer med høyreekstreme i tiden etter krigen også, og at soldatene på fronten ikke er et unntak.
– Ukraina har heller ikke kapasitet til å reintegrere soldater til et fredelig samfunn, sier han.
Men han mener også at freden ligger for langt unna til at en kan spekulere for mye i hva en kan vente i tiden etter krigen. Han presiserer at på dette tidspunktet er de høyreekstreme bare ett moment i Ukrainas lange rekke med problemer.
Symbolet Majdan
Arve Hansen mener også at det er problematisk med de høyreekstremes stilling i Ukraina i dag.
I juli 2015 demonstrerte medlemmer av gruppen Høyre Sektor utenfor presidentadministrasjonen (foto: Håkon Benjaminsen).
– Det er fortsatt viktig å kritisere de ytterliggående høyregruppene som kan bli farlige nå som de er aktive i en krig og har våpen. Men revolusjonen jeg forsket på vil jeg si ikke kom fra disse menneskene. Det var en revolusjon drevet frem av 30 år med økonomisk misnøye og 22 år med politisk frustrasjon. Et sinne som igjen manet frem ønsket om å kvitte seg med det dysfunksjonelle og korrupte systemet.
– Jeg vet ikke om ukrainerne føler de har oppnådd det de ønsker ennå. Men jeg vil si at de ekstreme hendelsene vi har sett etter revolusjonen forsterket Majdans symbolske verdi, sier Hansen.
***
Merknad fra redaksjonen
Artikkelforfatteren, frilansjournalist Harald Hoff, har de siste årene vært på flere reportasjeturer til Ukraina, og var også til stede mens revolusjonen pågikk i Kiev. Under disse reportasjeturene har Arve Hansen, som er intervjuet i denne artikkelen, vært Hoffs tolk og medhjelper.
Hadde det ikke vært for bekjente som opplyste meg hadde jeg neppe visst noe om den høyreekstreme delen av revolusjonen i Ukraina og vestlige lands påvirkning. Og jeg leser relativt mye i norske aviser. Det utvistelige faktum at Svoboda har stor innflytelse i regjeringen har knapt vært adressert. Hvordan man da kan mene at mediedekningen har vært mangelfull fremstår som et mysterium for meg.