Hvem vant? Det var det mest stilte spørsmålet etter både den første og den andre presidentdebatten i valgkampen mellom Donald Trump og Hillary Clinton. De fleste var enige om at Clinton vant begge. Enkelte mente at hun i den første debatten gruset Trump, mens bare noen få mente at Trump vant. I USA mente Demokratene ikke overraskende at Clinton klarte seg best, mens Republikanerne anså Trump som seierherren. «The Donald» selv var naturligvis overbevist om at han vant klart. Likevel kunne han ikke etterpå la være å klage over at hans mikrofon var dårlig, og med vanlig konspiratorisk teft spekulerte han på om det mon kunne være tilfeldig at presis hans mikrofon var dårlig. Vel, enhver som klager over en dårlig mikrofon, sa Clinton, har hatt en dårlig kveld. Debatten var over, men en ny og like viktig var i gang: Kampen om å definere hvem som vant.
Jo mer vi tenker over alle disse utsagnene om hvem som vant, desto tydeligere blir det at vi lærer lite av dem. Det er sjeldent klart presis hva som menes med å vinne. Begrunnelsene virker ofte generelle og temmelig spekulative, og det er ikke noen måte å sjekke om kommentatorer og eksperter har rett når de avgir dommene sine. I motsetning til sport har politisk debatt nemlig ikke utvetydige regler for tap og seier.
Et bedre spørsmål enn «hvem vant» er «hva gjorde debattantene retorisk og hvilke betydning kan vi anta at det får». Vi kan for eksempel se på hvordan debattanter snakker og formulerer seg. Hvilke argumenter de velger. Hvilke ord og uttrykk de benytter. Hvordan de henvender seg til hverandre og til befolkningen. I valgkampen har vi har blant annet sett Donald Trump fornærme motstandere, kaste om seg med nedsettende uttalelser om kvinner og minoritetsgrupper, og bruke en narsissistisk selvforherligende retorikk den vestlige verden ikke har sett siden Benito Mussolini: «I am amazing», «I will be so presidential». Hvilken overbevisningskraft kan en slik språkbruk ha?
Stemmesamlende retorikk
Det mest åpenbare man oppnår ved å snakke på denne måten, er tilsynelatende det motsatte av det som var målet: man skubber folk vekk. Ikke bare Demokrater, men også mange Republikanere er nå blitt skubbet så langt fra at de offentlig sier at de vil stemme på Clinton. Men samtidig er denne språkbruken et effektivt middel til å vinne dem som allerede synes det samme som deg og styrke tilslutningen hos dem du har vunnet. I retorikken kaller man denne debatt-strategien for stemmesamlende, og det er presis denne type retorikken som Trump benytter.
Stemmesamlerens retorikk kjennetegnes ved å ha ideologisk og overordnet argumentasjon, den er ofte karismatisk og bruker fortellende, billedlige trekk samt korte, markante formuleringer. Man snakker stort sett til de frelste og knytter dem som tror enda tettere til seg. Slik snakker Trump. Hans første ord i den første debatten var: «Våre jobber flykter ut av landet. De går til Mexico. De går til mange andre land». Ford flykter, sa han. «Tusener av jobber flykter fra Michigan, flykter fra Ohio. De flykter alle sammen».
Trumps svar er å «redusere skattene kolossalt, fra 35 til 15 prosent for virksomheter, store og små bedrifter. Dette blir en jobbskaper vi ikke har sett siden Ronald Reagan. Det blir vakkert å se». For oss i Norge kan slik utilslørt skryt og amerikansk storhetsvanvidd virke temmelig fremmed, men prøv å legg merke til formuleringene. De er vanlige og enkle, korte og poengterte. De er stort sett som vanlige folk snakker, bare mer fyndig og med understrekende gjentakelser. Hør bare beskrivelsen av USA med Trump i Det hvite hus: «Selskaper vil komme. De vil bygge. De vil utvide. Nye selskaper vil starte opp». På skrift ser det nesten ut som en lese-lett-bok for småbarn, men slik tale er til å forstå og god til å skape identifikasjon mellom Trump og velgerne. Han snakker som oss, og derfor må han jo være som oss. Han må være en person som forstår oss og våre problemer.
Dette er klassisk utfordrer- og opposisjons-retorikk: Beskriv elendigheten, si hvordan du vil løse problemet og beskriv så hvor vidunderlig alt blir.
Stemmeflyttende retorikk
Sammenlign dette med Hillary Clintons svar på samme utfordring: «handel er et viktig tema. Vi er fem prosent av verdens befolkning, vi må handle med de andre 95 prosent». Fremfor å si at «America is great», innleder hun med å minne om at USA er avhengig av resten av verden. Så fortsetter hun med løsningen sin, men forklarer den langt mer abstrakt og teknokratisk: «Vi har bruk for å få et skattesystem som belønner arbeid og ikke bare finansielle transaksjoner. Og den type plan som Donald har lagt frem ville være trickle-down økonomi enda engang».
Slik snakker vanlige folk ikke. Dette er system-analyse, en analyse som uten tvil er korrekt, men den inviterer ikke til identifikasjon. Her er det ikke mye velgeren kan gjenkjenne fra sitt eget liv. Generelt er Clintons retorikk det man i forskningen kaller for stemmeflyttende. I motsetning til den stemmesamlende er denne retorikken karakterisert ved konkret, informativ argumentasjon, stor informasjonsmengde, fokusering på få sentrale hovedargument med presiserende og forklarende påstander. Ordbruken er rolig og høflig, og presentasjon og kroppsspråk er moderat.
Den stemmeflyttende retorikk er bedre egnet til å vinne tvilere og bevegelige motstandere. Hvilket nettopp er det som er skjedd: Trump har skubbet moderate republikanere bort, og mange av dem har Clinton vunnet over. Hvis du som velger allerede har bestemt deg reagerer du ikke uten videre positivt på motargumenter og ny informasjon, tvert imot kan de skubbe deg enda lengre vekk. Men hvis du er åpen og i tvil er du mottakelig for sivilisert, nyansert og grundig argumentasjon.
Så hvem vant? Hvilken retorikk vinner du med: Stemmeflyttende eller stemmesamlende? Svaret er todelt: Med sine angrep, avbrytelser og sterke utsagn har Trump antagelig festet grepet om sine egne, men uten å vinne nye velgere. Med sin mer resonnerende, nyanserte og moderate retorikk – og personangrep fremført nøkternt som sitater fra Trump selv – har Clinton antagelig vunnet flest tvilere. Hun har antagelig også hentet velgere som hadde tenkt på å stemme Trump. Det er ikke mange slike man vinner, men de er ekstra verdifulle, fordi de teller dobbelt: Motstanderen taper en, du vinner en.
Det er naturligvis nyanser i dette bildet. For eksempel har Clintons retorikk også stemmesamlende trekk. Men å kjenne til den stemmesamlende og stemmeflyttende retorikken gjør det både enklere og mer interessant å forstå debattens retorikk. Så prøv å se etter disse neste gangen du ser en debatt.