Under primærvalgkampen i slutten av juni dro senator Barack Obama på en ukes “patriotism tour” for å forsvare seg mot angrep på sin patriotisme. I Missouri holdt han 30. juni en tale hvor han — som i mange andre av sine taler — løftet den konkrete utfordringen til et prinsipielt nivå og satte den inn i amerikansk historisk sammenheng. Vi bør ta patriotismen alvorlig, sa han, fordi altfor ofte har spørsmålet om hvem som er en patriot forgiftet våre politiske debatter:
it is worth considering the meaning of patriotism because the question of who is — or is not — a patriot all too often poisons our political debates, in ways that divide us rather than bringing us together.
Den siste setningen kjennetegner kjernen i hele hans kampanje: Vi må overvinne det som deler oss og gripe det som bringer oss sammen. Denne politiske og retoriske visjonen om å overvinne splittelsen i USA og skape et felles nasjonalt vi, var allerede sentral i talen han holdt på demokratenes landsmøte i 2004, da John Kerry ble nominert til presidentkandidat. Tilgi meg at jeg gir et lengre engelsk sitat fra denne fire år gamle talen, men det viser tydelig politikken og retorikken som Obama har fulgt siden:
The pundits, the pundits like to slice-and-dice our country into Red States and Blue States; Red States for Republicans, Blue States for Democrats. But I’ve got news for them, too. We worship an “awesome God” in the Blue States, and we don’t like federal agents poking around in our libraries in the Red States. We coach Little League in the Blue States and yes, we’ve got some gay friends in the Red States. There are patriots who opposed the war in Iraq and there are patriots who supported the war in Iraq. We are one people, all of us pledging allegiance to the stars and stripes, all of us defending the United States of America.
Mens Obama med sin retorikk på denne måten søker å skape et felles nasjonalt vi, har McCain mest talt om seg selv: “I am a Maverick”. Men også den republikanske kampanjen har forsøkt å skape et vi — eller rettere flere små vi. Under en tale i North Carolina 16. oktober snakket visepresidentkandidat Sarah Palin om det “virkelige Amerika”:
Vi tror at det beste ved Amerika er i disse småbyene som vi får lov til å besøke, og i disse små lommene av hva jeg kaller det virkelige Amerika, der jeg får være sammen med alle dere hardtarbeidende, veldig patriotiske, veldig pro-Amerika-områdene av denne store nasjonen.
Her skaper Palin også et vi: Vi “virkelige” amerikanere, vi patriotiske amerikanere, vi som bor i det virkelige Amerika. Den logiske konsekvens er åpenbar — selv om den tydeligvis ikke var det for Palin: Hvis noen er det virkelige Amerika, da må noen andre jo være det ikke-virkelige Amerika, det u‑virkelige Amerika. Hvis visse deler av USA er patriotiske og pro-Amerika, da må noen andre være upatriotiske og kontra-USA. Det er retorikk som søker å samle den konservative høyresiden og småby-Amerika, man samtidig deler den USA.
Når man på denne måten lager et oss (i det virkelige USA) mot dem (i det ikke-virkelige USA), vinner man kanskje “oss”, men er sikker på å tape “dem”. Det er jo ikke så smart, all den stund det bor temmelig mange folk i byer — selv i vippestater som Ohio.
Det gikk da heller ikke lenge før Palin så seg tvunget til å unnskylde (se for eksempel Aftenposten om dette). Appellen til dette lille vi var ikke bare upassende, den var også en strategisk feil. Politikeren som tror at hun i hemmelighet kan appellere til et lite VI uten at det store VI kommer til å høre det, har ikke forstått at vi lever i et mediesamfunn.
Humoristene ser jo ofte virkeligheten bedre enn de fleste, så hvis du vil ha en opplysende retorisk analyse av det lille republikanske VI, bør du se Jon Stewarts kommentar på The Daily Show.
For venstresidens svar på tv-kanalen FOX, se Keith Olbermans kommentar om det (u)virkelige USA.