Ingen flere løgner!

Varsler­nettst­edet Wik­iLeaks nomineres til Nobels Fred­spris. Omtrent sam­tidig som et lik­nende og konkur­rerende varsler­nettst­ed som Open­Leaks lanseres, og Sveriges Radio lanser­er sitt “Radi­oLeaks”. I likhet med de to andre er Radi­oLeaks også et nettst­ed for dig­i­tal og trygg over­lev­er­ing av doku­menter fra varslere til Sveriges Radio. Mens noen alt­så tar i bruk tek­nol­o­giske verk­tøy for å gi oss det innsynet i mak­ten vi lenge har øns­ket, svar­er mak­ten med å definere lekkas­jene som uøns­ket, lovstridi­ge og sågar som terrorisme.

Med Radi­oleaks kan alla som vill på ett säk­ert, krypter­at och anonymt sätt delge oss infor­ma­tion som man på ett eller annat sätt tyck­er är intres­sant. Sedan bedömer och bear­be­tar vi infor­ma­tio­nen på sed­van­ligt sätt för att ska­pa jour­nal­is­tik, sier Rolf Stengård, redak­tør for under­søk­ende jour­nal­is­tikk i Sveriges Radio i en pressemelding.

Åpen­het og kilde­v­ern har på merke­lig vis blitt samti­dens skarpeste våpen — og trussel — mot mak­ten. At Sveriges Radio inn­før­er Radi­oLeaks er ingen til­feldighet. Allerede i 1766 inn­førte Sverige trykke­fri­het­slov som stad­festet offent­lighet (Offent­lighet­sprincipen), og  den reg­nes av mange som den første mod­erne offent­lighet­slov. Først nærmere 200 år senere, i 1970 skulle den første offent­lighet­sloven i Norge gjøre myn­digheter og for­valt­ning åpen for innsyn fra innbyg­gere og medi­er. Det gikk ikke helt slik. Selv har jeg hatt  gle­den av å arbei­de både som jour­nal­ist og som tjen­este­mann i offentlig sek­tor, og jeg vet av erfar­ing og med selvsyn at lovens inten­sjon siden da har vært tildels intenst motar­bei­det fra den samme for­valt­nin­gen den var ment å åpne for innsyn i. Norsk Presse­for­bunds Offentlighet.no og Sivilom­buds­man­nens liste over uttalelser er begge fulle av beretninger om etaters og reg­jeringers fan­denivoldske kamp mot  innsyn — sam­tidig som bud­skapet om åpen­het høres fra talerstolene.

Net­tet og sosiale mediers vok­sende glob­ale utbre­delse skaper stadig flere syn­lige og åpen­bare forsøk på å kneble den offent­ligheten myn­dighetene ikke selv kon­trollerer eller styr­er, siste forsøk sett i Egypt. Vi har tidligere sett det under opprøret i Teheran og i forbindelse med Kinas nettsen­sur. Jo nærmere vi kom­mer den virke­ligheten lov­giverne for­mulerte i offent­lighet­sloven av 1970, jo mer tru­ende fram­står åpen­heten for mak­thav­erne. Nå fram­føres argu­menter for innskren­ket åpen­het og offent­lighet fra vestlige demokrati­er, som Norge og USA.

Jovisst finnes det hem­me­ligheter verdt å beskytte. For den som ikke hold­er seg med hem­me­ligheter, hold­er få ting kjært. Men det mest iøyne­fal­l­ende  i kjøl­van­net av Wik­iLeaks mange avs­løringer er ikke de avs­lørte legit­ime hem­me­lighetene. Hem­me­ligheter kan og bør vi leve med, innen­for rime­lighetens grenser. Det er imi­dler­tid halvsannhetene, for­tielsene og løgnene fra mak­tha­vere som har opprørt oss. Når Stoltenberg, Støre og Oba­ma-admin­is­trasjo­nen tar til orde for hem­me­lighold og angriper Wik­iLeaks er det ikke for å beskytte våre legit­ime hemmeligheter.

Det er avs­lørin­gene av egne løgn­er de vil hin­dre. Og de fort­jen­er intet forsvar.