Vi har tatt for oss Gallup sine målinger for venstresiden siden Einar Gerhardsens dager og fram til nå, siden partiene til venstre for tiden sitter ved makten. Den viser at deres oppslutning blant velgerne i stor grad er avhengig av hvorvidt de er i regjering eller ei. Grafen under har samlet oppslutningen om venstresiden i norsk politikk (se tabell under for hvilke parti som er inkludert i denne definisjonen). Verdiene på den vertikale aksen viser hvor mye høyere eller lavere oppslutningen deres er i forhold til det sist avholdte valget. Med andre ord, hvis for eksempel verdien i november 1994 ligger på 1%, så betyr det at partiene hadde ett prosentpoengs høyere oppslutning da enn ved valget i 1993. Når linjen er rødfarget har venstresiden sittet i regjering, og når den er blå har den ikke sittet i regjering.
Det synes tydelig at oppslutningen er lavere når linjen er rød enn når den er blå. Oppslutningen i partimålingene ligger jevnt over høyere enn valgresultatet når partiene ikke er i regjering, og lavere enn valgresultatet når de sitter i regjering. Dette er gjennomgående for de siste fem tiår, og viser tydelig at det koster å styre. Denne effekten kan gjerne kalles regjeringsslitasje.
En trøst for de sittende makter er at dette er målinger mellom valgene, og meningsmålinger er som vi vet ikke valg. Bare ved å titte på den siste stortingsperioden ser vi at lavere oppslutning i opinionen underveis i regjeringstiden ikke nødvendigvis påvirker det kommende valgresultatet: Vi ser at galluptallene til venstresiden etter valget i 2005 konsekvent var lavere enn valgresultatet, samtidig som vi husker at de rødgrønne opprettholdt sin tillit blant velgerne i 2009. Ut fra meningsmålinger er det altså ikke uten videre grunnlag for å trekke konklusjoner om påfølgende valgresultater. En meningsmåling er ikke et simulert valg, det er en meningsmåling. Det betyr at respondentene i en måling sannsynligvis har delvis annerledes handlingsmønstre enn de har i valglokalet. For eksempel kan det hende at de er mer påvirket av dagsaktuelle saker når de oppgir sine preferanser til telefonintervjueren enn når de står i valglokalet.
Meningsmålinger mellom valgene tilbyr en gylden anledning for velgerne å ytre seg om makthaverne underveis i regjeringsperioden. For demokratiet er det en styrke at kommunikasjonen fra velgere til politikere har en høyere frekvens enn hvert fjerde år. Så får de sistnevnte heller bære over med at det blir mer tyn enn ros mens de sitter i posisjon.
.….….….….….….….….….….….….….….….….….….….….….…..
Statistisk viser den bivariate sammenhengen seg også å være sterk (t‑verdier i parentes):
Gallup deviation = 3.8 ‑5.6*leftgov + e
(6.8) (-8.1)
Adjusted R2: 0.27 SEE: 4.5
Takk til TNS Gallup som har bidratt med datamaterialet.
Datamaterialet kan lastes ned her (xls).
Tabell: Venstresidens oppslutning i stortingsvalg etter andre verdenskrig.
Valgår | Venstresiden totalt | Arbeiderpartiet | NKP og RV/Rødt | SV | Senterpartiet |
1945 | 52,9 | 41 | 11,9 | - | - |
1949 | 51,5 | 45,7 | 5,8 | - | - |
1953 | 51,8 | 46,7 | 5,1 | - | - |
1957 | 51,7 | 48,3 | 3,4 | - | - |
1961 | 52,1 | 46,8 | 2,9 | 2,4 | - |
1965 | 50,5 | 43,1 | 1,4 | 6,0 | - |
1969 | 51 | 46,5 | 1 | 3,5 | - |
1973 | 46,9 | 35.3 | ‚4 | 11,2 | - |
1977 | 47,5 | 42,3 | 1,0 | 4,2 | - |
1981 | 43,1 | 37,1 | 1,0 | 5 | - |
1985 | 47,1 | 40,8 | ‚8 | 5,5 | - |
1989 | 45,2 | 34,3 | ‚8 | 10,1 | - |
1993 | 45,9 | 36,9 | 1,1 | 7,9 | - |
1997 | 42,7 | 35 | 1,7 | 6,0 | - |
2001 | 38 | 24,3 | 1,2 | 12,5 | - |
2005 | 49,2 | 32,7 | 1,2 | 8,8 | 6,5 |
2009 | 49,2 | 35,4 | 1,4 | 6,2 | 6,2 |
Det hadde vært interessant om du gjennomførte den tilsvarende øvelsen for det mest aktuelle regjeringsalternativet i etterkrigstiden. Det blir litt mer komplisert, siden Sp tilhørte konstellasjonen inntil 2005, og Bondevik I brøt helt med mønsteret fra 1997–2000. Men det er i alle fall tre noenlunde stabile borgerlige perioder av tilstrekkelig lengde for Bortens, Willochs og Bondeviks regjeringer. Tipper de vil vise omtrent det samme som det venstresidens regjeringsdannelser har opplevd.