Nyhetsbildet fredag 3. juni var av det dagligdagse slaget: Svake sysselsettingstall, uro i Midtøsten og en politiker som hadde vært utro med både penger og penis. Jim Lehrer loset seerne gjennom den timelange sendingen som han alltid har gjort; sindig og med en aura av høyst fortjent troverdighet. Som vanlig har vært hver fredag, hadde han de aldrende spaltistene Mark Shields og David Brooks i studio for å kommentere nyhetsbildet. Så var det slutt, og bare de mest oppmerksomme seerne fikk med seg at en æra var over.
I 36 år har Jim Lehrer ledet en nyhetssending hvor vesentlighet har vært det viktigste kriteriet i redigeringen. Der hvor andre snakket i store bokstaver, brukte han de små. I de fleste av disse årene bar programmet hans navn, først som ”The MacNeil/Lehrer Report”, siden 1996 som ”The NewsHour with Jim Lehrer”.
Jim Lehrer i sitt rette element (foto: Steve Rhodes, CC:by-nc-sa)
Han har vært det viktigste ansiktet i amerikansk ikke-kommersiell kringkasting i en generasjon, om vi ser bort fra Big Bird i ”Sesame Street”, og 77 år er antakelig en akseptabel pensjonsalder. Men Lehrer forlater en skute i tung motvind, herjet av brottsjøer fra minst tre retninger samtidig.
I februar vedtok det republikanske flertallet i Representantenes hus å stoppe all føderal finansiering av de to søsternettverkene Public Broadcasting Service, PBS (fjernsyn) og National Public Radio, NPR. Det samme foreslo republikanerne i november i fjor, etter at PBS sa opp kontrakten med Juan Williams, en kontroversiell kommentator, som i en debatt på Fox News sa at han var redd for å fly med folk som så ut som de kunne være muslimer.
Selv om republikanerne har foreslått det samme gjentatte ganger helt siden PBS/NPR ble opprettet, og forslaget også denne gang strandet i Senatet, er de gjentatte forsøkene på å strupe de to organisasjonene økonomisk et uttrykk for hvor polarisert amerikansk politikk er, også i synet på ikke-kommersiell kringkasting. PBS og NPR, som når til sammen 170 av de drøyt 300 millioner amerikanerne i løpet av en måned, blir med rette oppfattet som formidlere av liberale holdninger som utfordrer det republikanske grunnfjellet. Men når de gjentatte angrepene i Kongressen likevel ikke fører fram, skyldes det i hovedsak at selv konservative velgere støtter ideen om ikke-kommersiell kringkasting, og gjerne vil beholde både Big Bird og Jim Lehrer, om de kunne.
Småbeløp til offentlig kringkasting
I en undersøkelse utført for CNN i mars i år, sa 53 prosent av de spurte at den offentlige støtten til kringkasting burde beholdes på dagens nivå eller økes, mens bare 16 prosent ville redusere bevilgningene. Tallene er interessante i seg selv, men blir direkte oppsiktsvekkende sett i forhold til hva folk trodde dagens støtte beløper seg til. I gjennomsnitt tippet respondentene at 5 prosent av det føderale budsjettet går til offentlig kringkasting. I realiteten utgjør støtten 0,01 prosent, eller under halvannen dollar per innbygger. NRKs budsjett er om lag dobbelt så stort som de offentlige bevilgningene til Corporation for Public Broadcasting (CPB), paraplyorganisasjonen som fordeler de føderale midlene til kringkasting. NRK bruker 800 lisenskroner per innbygger, mens PBS/NPR får 8 kroner i føderal støtte.
Det ville selvfølgelig ikke gått, om ikke de 700 public radiostasjonene (5 prosent av alle amerikanske radiostasjoner) og 356 public tv-stasjonene (20 prosent av samtlige lokale stasjoner), hadde fått mesteparten av inntektene fra seerne og lytterne, og gjort seg stadig mer avhengig av sponsorer.
Men tidene er harde i USA, også for noe så populært som fjernsyn og radio uten reklameavbrudd, og program som de kommersielle kanalene stort sett ikke våger seg på. Selv fyller jeg dagens lange timer i bilkø med klassisk musikk fra WETA, Washingtons eneste radiokanal med rent klassisk format. Brahms og Haydn klinger uforstyrret, men mellom hvert musikkinnslag minner programlederne om at det hele kun er mulig på grunn av den sjenerøse støtten fra oss lyttere. Noen ganger er tonen lett desperat; hvis vi ikke snarest sender en ny sjekk (jada, amerikanerne bruker fremdeles gode, gammeldagse papirsjekker) kan det bli stille i eteren.
Truslene er ikke tomme. 30. juni mister Orlando, Florida sin største ikke-kommersielle tv-stasjon, WMFE. De frivillige bidragene fra seerne var falt med 34 prosent og stasjonen kunne ikke lenger klare å betale avgiften til PBS på en million dollar i året. Stasjonen er solgt til en religiøs organisasjon. University of Central Florida har sagt at de vil oppgradere sin stasjon til å overta for WMFE, men samtidig kom meldingen om at guvernør Rick Scott ® har lagt ned veto mot alle offentlige bevilgninger til kringkasting. I Los Angeles hoppet KCET av i januar, også der var det avgiften til PBS som ble for tung å bære. WTTV i Chicago varsler at de ikke vet hvor lenge de klarer å betale de 4,2 millioner dollar årlig for retten til å sende programmene fra PBS. I Waco, Texas stengte den offentlige stasjonen i fjor.
NPRs inntektskilder. Klikk for større bilde (kilde: npr.org)
Mange ikke-kommersielle stasjoner, som WETA, bringer lite eksternt produsert materiale, som nyhetsbulletenger fra NPR (og lyden fra NewsHour), mens andre ikke har lokal produksjon i det hele tatt. De formidler utelukkende program produsert av andre. De tre store (delvis) offentlig finansierte tv-stasjonene, WNET i New York, WGBH i Boston og KCET i Los Angeles produserer rundt 60 prosent av programmene for samtlige ikke-kommersielle tv-stasjoner i hele landet.
Økende publikum, fallende finansiering
Amerikansk ikke-kommersiell kringkasting har tre store inntektsstrømmer: Offentlig støtte fra delstatene og kommunene, gaveinntekter og medlemskontingent fra lyttere og seere, og sponsorinntekter. De siste kommer blant annet fra selskap som driver ”overfallsmarkedsføring” (ambush marketing), som betyr å dytte budskapet sitt på folk som forsøker å unngå reklame. Alle disse tre strømmene er under press. Sponsorbudsjettene er ikke hva de var før finanskrisen og det samme gjelder i høy grad familiebudsjettene. Etter valget i fjor høst har en rekke delstater fått republikanske guvernører som er valgt på løfter om å kutte offentlige utgifter til beinet, og som uansett ikke har noe til overs for de liberale tendensene i sendingene fra NPR/PBS. Beslutningen til guvernør Rick Scott i Florida, for tiden USAs minst populære guvernør, medfører at 13 radiostasjoner og 13 tv-stasjoner vil miste all støtte fra delstaten. For de minste stasjonene kan det bety at senderne slås av.
Dette skjer samtidig som oppslutningen om ikke-kommersiell radio øker. Mens lyttertallene for all amerikansk radio falt med 6 prosent i fjor, økte lyttingen på NPR-stasjonene med 3 prosent, ifølge rapporten The State of the News Media 2011. Siden år 2000 har de ukentlige lyttertallene øket med 58 prosent, til 27,2 millioner. I løpet av én måned ser 121,9 millioner amerikanere på ikke-kommersielt fjernsyn, mens 64,7 millioner lytter på ikke-kommersiell radio (alle lyttere og seere er talt bare én gang i løpet av perioden).
Presset av økonomi, politikk og endring i mediebruken
Den første og største trusselen mot det svake, men viktige nettverket av ikke-kommersiell kringkasting (som i mange rurale strøk er den eneste formen for kringkasting innbyggerne har) er altså ikke publikumsoppslutningen, men økonomien.
Den andre trusselen er det politiske presset, som ikke er blitt mindre de siste to årene. NPR og PBS oppsto som en del av president Lyndon Johnsons Great Society på 1960-tallet, den siste perioden med liberale sosiale reformer før Barack Obama. Selv om Kongressen skapte et desentralisert og komplisert system av lokale lisenser for å hindre at den (delvis) offentlig finansierte kringkastingen skulle bli et effektivt organ for liberal politikk, begynte forsøkene på å avvikle systemet igjen allerede under Richard Nixon, som etterfulgte Johnson i 1969.
Kongressen vedtok også at de offentlige midlene skulle bevilges årlig over de føderale og lokale budsjettene, heller enn å sette av et fond. Sammen med et forbud mot å danne nettverk mellom lokale stasjoner for programutveksling, skulle dette sørge for at ikke-kommersiell kringkasting kontinuerlig er under politisk kontroll, ifølge medieforskerne Pat Aufderheide og Jessica Clark (pdf).
Kontrollen vipper ofte over i ren sjikane. Jay Rosen, professor i journalistikk ved New York University, hevder at forsøkene på å fjerne den føderale finansieringen av NPR på grunn av oppsigelsen av Juan Williams ”kan ikke forstås på annen måte enn som en del av kulturkrigen”. Rosen mener at lederne av de store organisasjonene innen public broadcasting må innse at deres problem ikke er at de blir misforstått, men at det er ”aktører som tjener på vrengebildet” av hva ikke-kommersiell kringkasting er og gjør.
En stor undersøkelse presentert av Pew Project for Excellence in Journalism viser at høyresidens kritikk også blir reflektert i seerne og lytternes oppfatning av programmene fra NPR og PBS. Mens 37 prosent av de demokratiske velgerne sier at de stoler på alt, eller mesteparten, av det de hører på NPR, sier 29 prosent av uavhengige velgere og bare 16 prosent av republikanske velgere det samme. Mens 26 prosent av lytterne definerer seg selv som konservative, definerer 37 prosent seg som liberale. Men undersøkelser som Pews prosjekt for kvalitetsjournalistikk har gjennomført, viser likevel at både PBS og NPR dekket president Obamas første 100 dager i embedet mer nøytralt enn de fleste andre nyhetsorganisasjoner. Tom Rosenstiel, som leder prosjektet, understreker også at mens 3,5 prosent av nyhetene på kommersiell radio dreier seg om utenrikspolitikk, er andelen utenriks på NPR-nyhetene 31 prosent.
Den tredje store utfordringen deler de ikke-kommersielle stasjonene med de kommersielle. De tunge endringene i mediekonsumet; fragmenteringen av innholdet, distribusjon via mobile enheter, forskyvning i tidsbruk og mindre ressurser til journalistisk originalproduksjon, rammer hele det eksisterende økosystemet på medieområdet. Stadig flere henter program fra NPR og PBS via nettet, noe som svekker lojaliteten til de lokale stasjonene og reduserer giverviljen. Men hvis NPR og PBS ikke legger ut programmene, frykter de at brukerne går andre steder, til kommersielle leverandører.
Ambisiøst reformforslag: Plattformnøytral finansiering av lokale mediesentre
Center for Social Media ved American University i Washington utforsker alternative organiseringsformer for public media. Det amerikanske medietilsynet; Federal Communication Commission, FCC, gjennomførte i fjor vår en omfattende høring om det offentliges ansvar for medieutviklingen. Rapporten fra høringen, med anbefalingene fra FCC, skulle vært publisert før jul, men er sterkt forsinket, uten at det er gitt noen offentlig begrunnelse. I sitt høringsnotat, foreslår forskerne ved American University (pdf) at CPB blir omdannet til en plattformnøytral institusjon; Corporation for Public Media, CPM, med ansvar for å etablere og finansiere et nettverk av lokale mediesentre som kan produsere lokalt, relevant materiale for alle distribusjonplattformer. Nettverkene bør springe ut av eksisterende lokale kringkastingsstasjoner, som bør utvikles til lokale nav for ulike former for medieaktivitet (også eksisterende nyskapende medievirksomhet i USA har lokal forankring).
Ideene, lik andre forslag om ny mediestøtte, kan virke temmelig motstrøms i en tid hvor den fremste idretten i Washington og i mange av delstatshovedstedene er å se hvem som kan kutte mest og raskest i de offentlige budsjettene. Og det er en slags tragisk ironi at jo hardere kuttene er, desto mindre er sjansen for at velgerne får høre om dem. Når den lokale NPR-stasjonen stilner, er alternativet ofte en stasjon som sender hip hop, country eller evangelisk forkynnelse døgnet rundt.