Hvis du vil vinne en valgkamp må du fra begynnelsen være bevisst om dine egne styrker og motstanderens svakheter. Du må finne dine beste argumenter og motstanderens dårligste. Så må du legge en strategi ut fra dette og holde deg til den. Det har Barack Obama gjort. Og det har McCain ikke gjort. Mens Obama har ført en stram, kontrollert kampanje, har McCain vaklet og flere ganger skiftet strategi. Derfor kommer Obama til å vinne og McCain til å tape.
Vi har sett noe liknende før. I 2004 ledet John Kerry over George W. Bush i meningsmålingene. Men republikanerne klarte å tegne ham som overklassens velhavende, sosial-liberale flip-flopper. Det mest minneverdige eksempel på dette er reklamen som viser Kerry seilende målløst frem og tilbake på sin windsurfer akkompagnert av kulturelitistisk og latterliggjørende valsemusikk: ”John Kerry. Which ever way the wind blows”
Det gikk som kjent ikke så bra for Kerry. Det gjør det heller ikke for McCain. Og det på tross av at Obama-kampanjen ikke har jobbet særlig hardt for å fremstille ham som en flip-flopper. Det er ikke slett ikke nødvendig. Med konstante skift i sin strategi, politikk og retorikk har McCain nemlig selv klart å fremstille seg som lettere inkonsistent og forvirret.
I begynnelsen av kampanjen tok han ”the high road” med sin ”straight talk express”. Veien skulle gå vekk fra tradisjonell Washington-retorikk med personangrep og negative kampanjer. Men da han allerede tidlig lå etter i meningsmålingene ble strategien endret til karakterangrep på Obama. Det retoriske problemet for McCain er at angrepene ikke tegner et sammenhengende bilde av hans motstander.
Det første strategiske skift kom da McCain ansatte George W. Bushs tidligere spindoktor Steve Smith som kampanjesjef. Nå skulle det kjøres på ”low road” med angrep på motstanderen. Første utspill var en fjernsynsreklame som visuelt sammenliknet Obama med popidolene Britney Spears og Paris Hilton. Reklamen kritiserer Obama for å være en uerfaren kjendis som verken er klar eller kompetent til lede USA. Den antyder at han er en ufarlig — og litt latterlig — person som man ikke skal ta alt for alvorlig.
Senere ble denne lettere overbærende stilen avløst av en dyster tone med sterke fryktappeller. Nå tegnet retorikken et helt annet bilde. En fjernsynsreklame knyttet Obama til William Ayers. Han var medlem av den venstreradikale gruppen Weather Underground som på 70-tallet utførte bombeangrep mot offentlige bygninger.
Den republikanske visepresidentkandidat Sarah Palin fulgte opp med anklager om at Obama ”is palling around with terrorists”. Begge deler gir et helt annet — nesten motsatt — bilde av karakteriseringen i kjendisreklamen. Velgerne får ikke samme budskap og resultatet er forvirring: Er Obama en inkompetent, kjendis vi bare må smile av, eller er han en farlig, venstre-radikal terrorist-sympatisør vi skal være redd for?
Det virket i alle fall som om noen av McCains tilhengere var litt forvirret. På et valgmøte 6. oktober, spurte McCain tilhørerne: ”Hvem er den virkelige Barack Obama”. ”En terrorist”, ropte en tilhenger. McCain kommenterte ikke utropet. På et nytt valgmøte i Minnesota noen dager senere kom det nye tilrop: ”Jeg kan ikke stole på Obama”, sa en kvinne, ”han er en araber”. Denne gangen tilbakeviste McCain anklagene mot sin motstander: ”Nei, frue. Nei, frue, det er han ikke. Han er en anstendig familiemann — borger — som jeg tilfeldigvis er uenig med i noen grunnleggende spørsmål”. Ja, hvem er egentlig den virkelige Barack Obama. Når ikke engang McCain virker som om han kan bestemme seg, da er det ikke lett for velgerne heller.
Inkonsistensen preger ikke bare angrepene på Obama, men hele republikanernes kampanje. Allerede fra begynnelsen da Obama hadde suksess med kritikk av Washington og løfter om forandring, kastet McCain seg på den strategien. ”The Original Mavericks” het en av reklamene. ”Velkommen etter” ville Siv Jensen ha sagt.
Den nesten paniske løpingen fra en posisjon til en annen ble også tydelig da McCain i løpet av 72 timer først suspenderte sin egen kampanje, så sa at han ikke ville møte opp til den første presidentdebatten, og deretter forsøkte å utsette den, for så likevel å møte opp til debatt.
Demokratene har sett den strategiske åpningen. I en fjernsynsreklame kaller de McCain ”erratic” — han er ”uberegnelig i krisetid”. I en tale 9. oktober beskrev Obama McCains kampanje som “a series of shifting positions” og advarte om at USA ikke kan ha slik “erratic and uncertain leadership in uncertain times”. På samme vis sa den demokratiske visepresidentkandidaten Joseph Biden etter den andre presidentdebatten at landet har bruk for en rolig hånd og ikke ”en vred mann som slingrer fra en posisjon til en annen”.
Det engelske ordet han brukte var ”lurching” (slingre eller bevege seg i plutselige rykk). Jeg tipper at verken ”lurch” eller ”erratic” er valgt helt tilfeldig. Disse ordene henviser nemlig ikke bare til måten McCain har argumentert i debattene. De hentyder også til den måten han fysisk opptrer på. Han er en eldre mann med alvorlige fysiske krigsskader. Når han taler holder han armene litt stivt og beveger dem i korte, stakkato rykk. De usmidige, lett humpende bevegelsene blir enda tydeligere når han går over gulvet, som han gjorde i den andre debatten.
Det er med andre ord overensstemmelse mellom den politiske, psykologiske og fysiske karakteristikk. Det er ikke pent å spille på en annen persons kroppsspråk — og vi vet naturligvis ikke om Obama-kampanjen spiller bevisst på dette. Men det er ingen tvil om at ordene og bildene i fellesskap gir en sammenhengende beskrivelse.
Det er lettere for velgerne å forestille seg kandidaten som politisk og psykologisk uberegnelig og slingrende, hvis han fysisk beveger seg slik.