Makt og mening

Vinneren av tredjepremien i Ungdomskonkurransen Fritt Ord skriver om autoritære regimer og pressens kamp for ytringsfrihet i demokratiets bakgård.

Vox Pub­li­ca pre­sen­te­rer her utdrag av bidra­get som fikk tredje­pre­mi­en i Ung­doms­kon­kur­ran­sen Fritt Ord, en artik­kel­kon­kur­ran­se om ytrings­fri­het for ung­dom i alde­ren 12–20 år. Ing­rid Hov­land Holm er elev ved Auste­voll videre­gå­en­de sko­le. Du kan også las­te ned artik­ke­len i sin hel­het (pdf, 0,1 MB).

Fra inn­led­nin­gen
(Utdra­get er hen­tet fra side 3 i artik­ke­len. Red.)

Hvor­for vil noen men­nes­ker hol­de sann­he­ten til­ba­ke, og hvil­ke mid­ler tar de i bruk? På hvil­ken måte kan vi unn­gå det­te, og sam­ti­dig styr­ke ytrings­fri­he­ten? Hvil­ket men­neske­syn er det som gjør at vi kan stil­le seg over and­re, og sty­re hardt på and­re sin bekostning?

I det­te essay­et har jeg sett på hva nå avdøde frem­stå­en­de jour­na­lis­ter risi­ker­te livet for. Hvil­ke saker som de fant så vik­tig å kjem­pe for, at de til­slutt måt­te bøte med livet. Det­te tema­et er egent­lig ver­dens­om­spen­nen­de, og jeg har hoved­sa­ke­lig kon­sen­trert meg om tre land: Russ­land, Bur­ma og Tyr­kia, his­to­ri­en til tre per­soner fra dis­se lan­de­ne, og hen­del­ser som res­ten av ver­den rea­ge­rer kraf­tig på.

Ingrid Hovland Holm (foto: Stiftelsen Ungdom og Forskning)Ing­rid Hov­land Holm vant tredje­pre­mie i ytrings­fri­hets­kon­kur­ran­sen for ung­dom (foto: Stif­tel­sen Ung­dom og Forskning).

På sko­len lærer nors­ke ung­dom­mer at i et demo­kra­ti skal fol­ket sty­re seg selv, og i et dik­ta­tur sty­rer noen få per­soner over fol­ket. Men det er ikke slik at et land enten er et demo­kra­ti eller så er det dik­ta­tur; ethvert regi­me repre­sen­te­rer et mel­lom­sta­di­um mel­lom dis­se ytter­punk­te­ne. Det fin­nes nep­pe noe land som er 100% demo­kra­tisk, eller totalt dik­ta­tur. For eksem­pel er Nor­ge et land som reg­nes som utpre­get demo­kra­tisk, mens man­ge vil si at Russ­land er et mye mer sen­su­rert og kon­trol­lert land, og der­for er ”mer dik­ta­to­risk” enn Nor­ge. Auto­ri­tæ­re regi­mer frem­står like­vel ofte offi­si­elt som demo­kra­ti da det­te gjør et bed­re inn­trykk i glo­bal han­del og poli­tikk. Brudd på men­neske­ret­tig­he­ter kan vek­ke sank­sjo­ner fra ver­dens­sam­fun­net, og det kan gi tap­te inn­tek­ter og dår­li­ge­re avta­ler for det lan­det det gjel­der. Ele­ve­ne får også vite at grun­nen til at masse­me­die­ne blir kalt for den fjer­de stats­makt, er at de dri­ver kon­troll med de stat­li­ge sty­res­mak­te­ne og res­ten av sam­fun­net, og skal opp­tre som en vakt­bik­kje. Men hva skjer når mak­ten blir fra­tatt vår fjer­de stats­makt? Når vakt­bik­kjen får munn­kurv, og jour­na­lis­ter blir utsatt for sen­su­re­ring og trus­ler i sitt arbeid?

———

Hrant Dink
(Utdra­get er hen­tet fra side 6–7 i artik­ke­len. Red.)

Istan­bul, Tyr­kia, 19. janu­ar. En mann blir drept foran inn­gan­gen til den tospråk­li­ge armens­ke avi­sen Agos. Man­nen var redak­tør av avi­sen, den 52 år gam­le Hrant Dink. Han var kjent for å hev­de at masse­dra­pe­ne på arme­ner­ne under det otto­mans­ke riket, der så man­ge som 1,5 mil­lio­ner arme­ne­re kan ha blitt drept, var et folke­mord. Det­te lik­te ikke tyr­kis­ke nasjo­na­lis­ter (man­ge av dem toppo­li­ti­ke­re), og der­for ble Dink i 2006 dømt til seks måne­ders ube­tin­get feng­sel for ”una­sjo­nal virk­som­het”. Dom­men ble avsagt i nav­net til den ”tyr­kis­ke nasjon”, og i doms­pro­to­kol­len ble det skre­vet at han had­de ”for­ned­ret den tyr­kis­ke iden­ti­tet” (Ber­gens Tiden­de 23. janu­ar 2007).

For sitt arbeid for arme­ner­nes situa­sjon i Tyr­kia mot­tok Dink Bjørn­son­pri­sen, en pris som deles ut av Bjørn­stjer­ne Bjørn­son-Aka­de­mi­et (Det Nors­ke Aka­de­mi for Lit­te­ra­tur og Ytrings­fri­het). Den­ne fikk han bare to måne­der før sin død. Draps­man­nen var en 17 år gam­mel tyr­kisk nasjo­na­list. På døds­da­gen stod Dinks sis­te artik­kel på trykk i Agos, der han for­tal­te om dom­men, mot­tat­te trus­ler, hvor sterkt media­pres­set had­de vært mot ham, men at han like­vel stod fullt ut for det han had­de skre­vet tid­li­ge­re. Nå skrev han:

Som jeg opp­fat­ter det er for­ned­rel­se av en per­son på bak­grunn av for­skjel­ler — etnis­ke eller reli­giø­se — rasis­me, og det kan ald­ri noen­sin­ne tilgis.

Dink, som selv var kris­ten arme­ner, var en del av en fort­satt utsatt mino­ri­tet i et Tyr­kia der nes­ten 98 pro­sent av inn­byg­ger­ne er mus­li­mer , og der det bare bor ca. 80.000 arme­ne­re i dag. Det­te Tyr­kia benek­ter frem­de­les offi­si­elt at det­te var et folke­mord, og mener at bare 400.000 ble drept, mot Arme­nias 1,5 mil­lion. Man antar at folke­mor­det på arme­ner­ne er det mest stu­der­te etter holo­caust under and­re ver­dens­krig. Man­ge land har erkjent det som et folke­mord, men Nor­ge er et av de lan­de­ne som offent­lig ennå ikke har for­dømt det.

Dink var ikke den enes­te tyr­ke­ren som reis­te stem­men i rett­fer­dig­he­tens navn. I desem­ber 2005 nevn­te den sene­re nobel­pris­vin­ne­ren i lit­te­ra­tur, Orhan Pamuk, i det sveit­sis­ke bladet Das Magazin arme­ner­dra­pe­ne og den under­tryk­kel­sen av kur­de­re som i Tyr­kia har spor helt frem til i dag:

Tret­ti tusen kur­de­re og en mil­lion arme­ne­re ble drept i det­te lan­det, og ingen and­re enn meg tør å snak­ke om det.

Mer skul­le det ikke til. Han ble ankla­get for å ha ”for­nær­met det tyr­kis­ke folk” og ble stilt for ret­ten, men ankla­ge­ne mot ham ble avvist. Det­te var nok først og fremst tak­ket være en inter­na­sjo­nal kam­pan­je; det er mer enn nok eksemp­ler på at fritta­len­de tyr­ke­re, som uten det­te inter­na­sjo­na­le pres­set som Pamuk var så hel­dig å få, har blitt kas­tet i feng­sel. Pamuk had­de tid­li­ge­re skre­vet kri­tis­ke artik­ler om Tyr­kias poli­tikk over­for kur­der­ne, men det var først når han ret­tet kri­tikk mot Tyr­kia inter­na­sjo­nalt at han risi­ker­te fengsel.

Tyr­kia er i dag et stort land pre­get av kon­tras­ter. Mens de i den vest­li­ge delen vil åpne for turis­me, EU og Euro­pa, er de i Øst-Tyr­kia mer kon­ser­va­ti­ve og dreid mot tanke­gan­gen i Midt-Østen. Nylig ble nett­ste­det YouT­ube for­budt av tyr­kis­ke myn­dig­he­ter, noe man­ge mener kan ha satt en stop­per for lan­dets plan­lag­te EU-med­lem­skap. YouT­ube har i løpet av de sis­te åre­ne utvik­let seg til å bli en stor kanal, hoved­sa­ke­lig for ung­dom, der en kan si sin mening og få til­bake­mel­din­ger. Det­te fun­ge­rer blant annet som en mobi­li­sa­tor for aksjo­ner, og en kan fin­ne at en ikke er den enes­te i ver­den som mener det og det om den og den saken.

TEMA

U

ngdomsk
onkurra
nsen Fr
itt Ord

20 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

KOMMENTÉR

Comments are closed.

til toppen