Makt og mening

Vinneren av tredjepremien i Ungdomskonkurransen Fritt Ord skriver om autoritære regimer og pressens kamp for ytringsfrihet i demokratiets bakgård.

Vox Pub­li­ca pre­sen­ter­er her utdrag av bidraget som fikk tred­jepremien i Ung­dom­skonkur­ransen Fritt Ord, en artikkelkonkur­ranse om ytrings­fri­het for ung­dom i alderen 12–20 år. Ingrid Hov­land Holm er elev ved Austevoll videregående skole. Du kan også laste ned artikke­len i sin hel­het (pdf, 0,1 MB).

Fra innled­nin­gen
(Utdraget er hen­tet fra side 3 i artikke­len. Red.)

Hvor­for vil noen men­nesker holde sannheten tilbake, og hvilke midler tar de i bruk? På hvilken måte kan vi unngå dette, og sam­tidig styrke ytrings­fri­heten? Hvilket men­neskesyn er det som gjør at vi kan stille seg over andre, og styre hardt på andre sin bekostning?

I dette essayet har jeg sett på hva nå avdøde frem­stående jour­nal­is­ter risik­erte livet for. Hvilke sak­er som de fant så vik­tig å kjempe for, at de tilslutt måtte bøte med livet. Dette temaet er egentlig ver­den­som­spen­nende, og jeg har hov­ed­sake­lig kon­sen­tr­ert meg om tre land: Rus­s­land, Bur­ma og Tyrkia, his­to­rien til tre per­son­er fra disse lan­dene, og hen­delser som resten av ver­den rea­ger­er kraftig på.

Ingrid Hovland Holm (foto: Stiftelsen Ungdom og Forskning)

Ingrid Hov­land Holm vant tred­jepremie i ytrings­fri­het­skonkur­ransen for ung­dom (foto: Stif­telsen Ung­dom og Forskning).

På skolen lær­er norske ung­dom­mer at i et demokrati skal folket styre seg selv, og i et dik­tatur styr­er noen få per­son­er over folket. Men det er ikke slik at et land enten er et demokrati eller så er det dik­tatur; ethvert regime rep­re­sen­ter­er et mel­lom­sta­di­um mel­lom disse ytter­punk­tene. Det finnes neppe noe land som er 100% demokratisk, eller totalt dik­tatur. For eksem­pel er Norge et land som reg­nes som utpreget demokratisk, mens mange vil si at Rus­s­land er et mye mer sen­sur­ert og kon­trollert land, og der­for er ”mer dik­ta­torisk” enn Norge. Autoritære regimer frem­står likev­el ofte off­isielt som demokrati da dette gjør et bedre inntrykk i glob­al han­del og poli­tikk. Brudd på men­neskerettigheter kan vekke sanksjon­er fra ver­denssam­fun­net, og det kan gi tapte inntek­ter og dårligere avtaler for det lan­det det gjelder. Elevene får også vite at grun­nen til at masseme­di­ene blir kalt for den fjerde stats­makt, er at de dri­ver kon­troll med de statlige styres­mak­tene og resten av sam­fun­net, og skal opp­tre som en vak­t­bikkje. Men hva skjer når mak­ten blir fratatt vår fjerde stats­makt? Når vak­t­bikkjen får munnkurv, og jour­nal­is­ter blir utsatt for sen­surering og trusler i sitt arbeid?

———

Hrant Dink
(Utdraget er hen­tet fra side 6–7 i artikke­len. Red.)

Istan­bul, Tyrkia, 19. jan­u­ar. En mann blir drept foran inngan­gen til den tospråk­lige armenske avisen Agos. Man­nen var redak­tør av avisen, den 52 år gam­le Hrant Dink. Han var kjent for å hevde at masse­drapene på armen­erne under det ottomanske riket, der så mange som 1,5 mil­lion­er armenere kan ha blitt drept, var et folke­mord. Dette lik­te ikke tyrkiske nasjon­al­is­ter (mange av dem top­poli­tikere), og der­for ble Dink i 2006 dømt til seks måned­ers ubetinget fengsel for ”unasjon­al virk­somhet”. Dom­men ble avsagt i navnet til den ”tyrkiske nasjon”, og i dom­spro­tokollen ble det skrevet at han hadde ”forne­dret den tyrkiske iden­titet” (Bergens Tidende 23. jan­u­ar 2007).

For sitt arbeid for armen­ernes situ­asjon i Tyrkia mot­tok Dink Bjørn­son­prisen, en pris som deles ut av Bjørn­st­jerne Bjørn­son-Akademiet (Det Norske Akade­mi for Lit­ter­atur og Ytrings­fri­het). Denne fikk han bare to måned­er før sin død. Draps­man­nen var en 17 år gam­mel tyrkisk nasjon­al­ist. På døds­da­gen stod Dinks siste artikkel på trykk i Agos, der han for­t­alte om dom­men, mot­tat­te trusler, hvor sterkt medi­a­pres­set hadde vært mot ham, men at han likev­el stod fullt ut for det han hadde skrevet tidligere. Nå skrev han:

Som jeg opp­fat­ter det er forne­drelse av en per­son på bak­grunn av forskjeller — etniske eller religiøse — rasisme, og det kan aldri noensinne tilgis.

Dink, som selv var kris­ten armen­er, var en del av en fort­satt utsatt minoritet i et Tyrkia der nesten 98 pros­ent av innbyg­gerne er mus­limer , og der det bare bor ca. 80.000 armenere i dag. Dette Tyrkia benek­ter fremde­les off­isielt at dette var et folke­mord, og men­er at bare 400.000 ble drept, mot Arme­nias 1,5 mil­lion. Man antar at folke­mordet på armen­erne er det mest stud­erte etter holo­caust under andre ver­den­skrig. Mange land har erk­jent det som et folke­mord, men Norge er et av de lan­dene som offentlig ennå ikke har fordømt det.

Dink var ikke den eneste tyrk­eren som reiste stem­men i ret­tfer­dighetens navn. I desem­ber 2005 nevnte den senere nobel­prisvin­neren i lit­ter­atur, Orhan Pamuk, i det sveit­siske bladet Das Mag­a­zin armen­er­drapene og den under­trykkelsen av kur­dere som i Tyrkia har spor helt frem til i dag:

Tret­ti tusen kur­dere og en mil­lion armenere ble drept i dette lan­det, og ingen andre enn meg tør å snakke om det.

Mer skulle det ikke til. Han ble anklaget for å ha ”fornærmet det tyrkiske folk” og ble stilt for ret­ten, men ankla­gene mot ham ble avvist. Dette var nok først og fremst takket være en inter­nasjon­al kam­pan­je; det er mer enn nok eksem­pler på at frit­tal­ende tyrkere, som uten dette inter­nasjonale pres­set som Pamuk var så heldig å få, har blitt kastet i fengsel. Pamuk hadde tidligere skrevet kri­tiske artik­ler om Tyrkias poli­tikk over­for kur­derne, men det var først når han ret­tet kri­tikk mot Tyrkia inter­nasjon­alt at han risik­erte fengsel.

Tyrkia er i dag et stort land preget av kon­traster. Mens de i den vestlige delen vil åpne for tur­isme, EU og Europa, er de i Øst-Tyrkia mer kon­ser­v­a­tive og dreid mot tankegan­gen i Midt-Østen. Nylig ble nettst­edet YouTube for­budt av tyrkiske myn­digheter, noe mange men­er kan ha satt en stop­per for lan­dets plan­lagte EU-medlem­skap. YouTube har i løpet av de siste årene utviklet seg til å bli en stor kanal, hov­ed­sake­lig for ung­dom, der en kan si sin mening og få tilbakemeldinger. Dette fun­ger­er blant annet som en mobil­isator for aksjon­er, og en kan finne at en ikke er den eneste i ver­den som men­er det og det om den og den saken.

TEMA

U

ngdomsk
onkurra
nsen Fr
itt Ord

19 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen