I seneste nummer av tidsskriftet Prosa har Johansen en opplysende artikkel om retorikken i partienes valgprogrammer. Han skriver bl.a. følgende:

I løpet av våren har de politiske partiene avholdt sine landsmøter og vedtatt sine programmer. Nå er det opp til velgerne å sette seg inn i disse dokumentene, og avgjøre hvilket som er det mest fornuftige, og stemme deretter.
    Selvfølgelig er det ikke slik det går for seg i praksis. Trolig er det ikke en eneste velger som noen gang har fattet sin beslutning etter å ha lest gjennom alle partiprogrammene og sammenlignet dem med hverandre. Allikevel foregår alt som om dette var vanlig. Programmene er nok plattformer for stortingsgruppens arbeid, men framfor alt er de henvendelser til velgere som ennå ikke har klart å bestemme seg. I ett og alt er de innrettet på å overbevise. Helst tar de fatt med de mest abstrakte honnørord og de enk­leste kjensgjerninger, og påstår at alle konkrete standpunkter følger av dem. En velger som føler trang til å lese noe slikt, er vanskelig å tenke seg, for han må være politisk fullstendig blank, og samtidig glødende interessert i politikk. Man må forestille seg en lesehest som er så tankeløs at selv de mest innlysende påstander forekommer interessante, og dessuten så lite lærenem at interessen holdes ved like gjennom hundre­vis av sider. Denne velgeren, som neppe finnes, er modelleser for partienes valgprogrammer. Det var ham programkomiteen hadde i tankene mens den skrev. Det er ham den forsøker å vinne. Hvordan argumenteres det da?

Vel, hvis du vil vite hvordan det argumenteres – eller rettere ikke argumenteres – i valgprogrammene, så må du kjøpe seneste nummer av Prosa, eller gå til den elektroniske utgaven på tidsskriftets hjemmeside.