Visuell argumentasjon i digitale presentasjoner (del 3)

Ingenting er mer overbevisende enn virkeligheten selv.

Tideligere i denne serien om den visuelle argu­men­tasjon i Al Gores pre­sen­tasjon for TED har jeg vist hvor­dan bilder skaper både visuell analo­gi og visuell kronologi.

 I både bildene med planetene

i sam­men­liknin­gen mel­lom Nord­polen og USA,

og i bildene av den svin­nende iskalott,

så vi at analo­gien var det under­støt­tende tankemønster.

Men ser vi nøyere etter oppdager vi at de den retoriske funksjon vari­er­er i de tre eksem­p­lene. Beretnin­gen om plan­etene skal vise at de er ens, og at det som skjer på den ene (Venus), føl­gelig kan ventes å skje på den andre. Selv om denne beretnin­gen skaper et nar­ra­tiv som indik­er­er hva som kan (vil?) skje i fremti­den, etablerer den ikke – som de to andre eksem­pler – en tilsynela­tende ugjen­driv­elig utvikling. Den retoriske styrke ved å side­s­tille enkelt­bildene som dem av iskalot­ten i 1980 og 2007, er at tilhør­erne blir aktive med selv å (re)konstruere utviklin­gen i denne peri­ode. Evnen til å vise bilder mulig­gjør dette. I til­legg kan en taler med dig­i­tale pre­sen­tasjons teknolo­gi­er både spille lyd og vise ani­masjon og lev­ende bilder. Det gjør det mulig å skape en visuell kro­nolo­gi, som har enda større nærhet og virk­er enda mer tvin­gende enn den som skapes av enkelt­stående før-og-nå bilder.

Da Gore for eksem­pel skal beskrive betyd­nin­gen av at utviklings­land har over­tatt vestlige lands teknolo­gi og måter å tenke på, vis­er han med en fotografisk ani­masjon utviklin­gen i Bolivias jun­gel. Det er ikke så lett å si hvor­dan fil­men er skapt, men vi ser jun­ge­len oven­fra, mens mer og mer av det grønne (trer og planter) forsvin­ner og områder legges øde. Sam­tidig mark­eres tidens for­løp med årstall øverst til ven­stre, som løper fra 1975 til 2003 – jo nærmere vår tid, desto mer forsvin­ner og desto hastigere skjer det.

 

Øde­leggelsen følges av den ube­hagelige lyden av skoghogst helt til vi når 2003, hvor vi for et øye­b­likk vender tilbake til 1975, hvor alt igjen er grønt og vi kun hør­er fuglekvit­ter og dyre­ly­der. Men denne til­stand var­er bare et kort sekund, før vi igjen er i 2003 og den infer­nalske lyden av 

mask­in­er og skoghogst er tilbake. Her inviteres tilhør­erne ikke til å bidra med kon­struk­sjo­nen av kro­nolo­gien, men tvinges inn i den. Vi ser sekund for sekund, år for år, hvor­dan mer og mer skog forsvin­ner for øynene av oss. De lev­ende bilder etablerer en ugjen­driv­elig kjens­g­jern­ing som under­strek­er det akutte og presserende i situasjonen.

Samme type ani­mert visuelle kro­nolo­gi benyt­ter Gore da han vis­er utviklin­gen i fiskeri fra 1950 til 2000. ”This is peak fish­ing in a few sec­onds”, sier Gore, og vis­er et kart over jor­den hvor havet nesten utelukkende er blått.

Over­skriften på bildet er ”Fish­eries 1950–2000. Exploita­tion and Decline”. Ani­masjo­nen beg­yn­ner og mens vi med årstall i ned­er­ste ven­stre hjørne beveg­er oss årti­er frem mot 2000, blir mer og mer av havet far­get rødt og deretter lyserødt. Den røde farge rep­re­sen­ter­er ”Har-vest peak” og den lyserøde ”Post-Peak”.

Gore gir ikke mye fork­lar­ing til denne ani­masjo­nen, bort­sett fra uttalelsen ”We have to stop this!”. Men det gjør neppe den store forskjell. Som ved ani­masjo­nen over skoghogst i Bolivia, ser tilhør­erne at det røde – og uøns­kete – sprer seg ubønnhørlig ut over havet.

 Al Gore benyt­ter i sitt fore­drag mange andre av de muligheter som dig­i­tale pre­sen­tasjonsverk­tøy­er gir. Men visuell analo­gi og visuell kro­nolo­gi, som jeg har behan­dlet i mine sen­este tre blog­ginn­legg, er to av de mest dominerende i Gores pre­sen­tasjon­er og – vil jeg påstå – blant de mest retorisk effek­tive. Den visuelle analo­gien trekker på de samme retoriske kvaliteter som anal­o­gisk argu­men­tasjon med ord, nem­lig toposen[1] om at like enheter skal forstås og behan­dles likt, det som i argu­men­tasjon­ste­ori kalles for ret­tfer­dighet­sprin­sip­pet. På bak­grunn av dette byg­ger frem­gangsmåten i anal­o­gisk argu­men­tasjon på en sam­men­lik­nende relasjon, hvor det søkes tilslut­ning til noe usikkert, tvil­somt eller kon­tro­ver­sielt ved å frem­stille det som likt med noe som ikke er like usikkert, tvil­somt eller kontroversielt.

Visuelle analo­gi­er i faste bilder kan utvikles til å fremkalle visuelle kro­nolo­gi­er, hvor betrak­teren inviteres til selv å (ferdig)konstruere utviklin­gen mel­lom bilder fra to forskjel­lige his­toriske tid­spunk­ter. Visuelle kro­nolo­gi­er i lev­ende bilder vis­er slik utvikling som uomtvis­telige og ugjenkallelige pro­gresjon­er. Disse pro­gresjon­er kan dessuten ha en nar­ra­tiv karak­ter som mulig­gjør his­to­ri­er med nærvær, kausalitet og argu­men­tasjon. Mens faste bilder primært synes å frem­stille en utvikling fra et start­punkt til et sluttpunkt, indik­er­er visuell kro­nolo­gi i lev­ende bilder at den viste utviklin­gen vil fort­sette i fremtiden.

Ved å utnytte DPTs bilde­p­re­sen­terende muligheter, kan en taler som Gore fremvise visuelle analo­gi­er og kro­nolo­gi­er, som har mer ontol­o­gisk kraft enn sin ver­bale mot­part. For­di vi tydelig kan se det som blir beskrevet anal­o­gisk eller kro­nol­o­gisk, virke­lig­gjøres argu­mentet og sak­en. Bildene synes på samme tid å stad­feste at noe eksis­ter­er og at noe skjer. Og ingent­ing er mer over­be­visende en ”virke­ligheten selv”.


[1] Et topos (fler­tall topoi) er et en form for gunn­leggende verdier, tenkemåter eller argu­menter som lig­ger til grunn for konkrete argu­menter. Se nærmere i Jens E. Kjeld­sen Retorikk i vår tid (2006, 151 ff.).

TEMA

R

etorikk

104 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen