' 
 
 
 
 

Charta 08

Det kinesiske demokratimanifestet i sin helhet, i norsk oversettelse.

Charta 08 ble ført i pen­nen av en gruppe kine­siske oppo­si­sjo­nelle og intel­lek­tu­elle og pub­li­sert 9. desem­ber 2008. Mer enn 300 per­soner hadde skre­vet under på demo­krati­opp­ro­pet ved pub­li­se­ring, og to år senere har tal­let vokst til over 10000. Freds­pris­vin­ner Liu Xia­obo er en av forfatterne.

Teks­ten er over­satt til norsk av Michael Kuli­ani. Den er pub­li­sert her med Crea­tive Commons-lisensen «Navngivelse-ingen bear­bei­delse». Alle kan altså kopiere og pub­li­sere teks­ten, mot at de kre­di­te­rer over­set­ter og for­fat­tere og len­ker til­bake til voxpublica.no, og ikke end­rer på teksten.

***

I. Inn­led­ning

I år mar­ke­res 100-årsdagen for den kine­siske grunn­lo­ven, 60-årsdagen for kunn­gjø­rin­gen av Ver­dens­er­klæ­rin­gen om men­neske­ret­tig­he­tene, 30-årsdagen for Demo­krati­mu­ren og at det er ti år siden de kine­siske myn­dig­he­tene under­teg­net FNs kon­ven­sjon om sivile og poli­tiske ret­tig­he­ter. Etter å ha opp­levd en lang­va­rig periode med men­neske­ret­tig­hets­ka­ta­stro­fer og -utford­rin­ger, blir kine­siske bor­gere i sta­dig større grad bevisst på at fri­het, lik­het og men­neske­ret­tig­he­ter er uni­ver­selle ver­dier som deles av hele men­nes­ke­he­ten, og at demo­kra­tiet, repub­li­ka­nisme og et kon­sti­tu­sjo­nelt styre­sett utgjør det grunn­leg­gende insti­tu­sjo­nelle ramme­ver­ket for moderne poli­tikk. «Moder­ni­se­ring» rib­bet for disse uni­ver­selle ver­di­ene og det nevnte grunn­leg­gende poli­tiske ramme­ver­ket er en kata­stro­fal pro­sess som fra­tar folk deres ret­tig­he­ter og ver­dig­het. Hvor er Kina på vei i det 21. århundre? Vil vi fort­sette å ”moder­ni­sere” under et auto­ri­tært styre, eller vil vi ta til oss de uni­ver­selle ver­di­ene, bli med i ver­dens­sam­fun­net og inn­føre en demo­kra­tisk styre­form? Dette er avgjø­rel­ser som må tas.

De enorme his­to­riske end­rin­gene som begynte i midten av det 19. århundre, utsatte for­fal­let i det tra­di­sjo­nelle kine­siske auto­kra­tiske sys­te­met og la til rette for den største for­vand­lin­gen Kina hadde sett på flere tusen år. Selv­styr­kings­be­ve­gel­sen [1861–1895] søkte å for­bedre Kinas tek­niske kapa­si­tet ved til­eg­nelse av pro­duk­sjons­tek­nik­ker, viten­ska­pe­lig kunn­skap og mili­tær tek­no­logi fra Ves­ten. Kinas neder­lag i den første kinesisk-japanske kri­gen [1894–1895] avslørte nok en gang det for­el­dede sys­te­mets mang­ler; Hundre­da­gers­re­for­men [1898] berørte insti­tu­sjo­nelle refor­mer, men endte i fiasko da den ble slått bru­talt ned av den erke­kon­ser­va­tive frak­sjo­nen ved Qing-hoffet.

Xinhai-revolusjonen [1911] syn­tes på over­fla­ten å grav­legge det impe­ria­lis­tiske sys­te­met som hadde vart i mer enn 2000 år, og etab­lerte Asias første repub­likk. Men på grunn av spe­si­elle his­to­riske omsten­dig­he­ter med interne og eks­terne pro­ble­mer, ble det repub­li­kanske styre­set­tet kort­va­rig, og ene­vel­det gjorde et come­back. Den mis­lyk­kede tek­niske etter­lig­nin­gen og svikt i insti­tu­sjo­nell for­ny­else førte til dis­ku­sjon blant våre lands­menn om den grunn­leg­gende årsa­ken til Kinas kul­tu­relle syk­dom. Dette førte til hen­del­ser som 4.mai-bevegelsen [1919] og Ny kultur-bevegelsen [1915–1921] under ban­ne­ret «viten­skap og demo­krati.» Men Kinas demo­kra­tiske utvik­ling ble avbrutt av hyp­pige bor­ger­kri­ger og uten­landsk inva­sjon. Pro­ses­sen med etab­le­ring av et kon­sti­tu­sjo­nelt styre­sett begynte igjen etter Kinas seier i mot­stands­kri­gen mot Japan [1937–1945], men bor­ger­kri­gen mel­lom nasjo­na­lis­tene og kom­mu­nis­tene styr­tet Kina ned i tota­li­ta­ris­mens avgrunn. Det “Nye Kina” ble etab­lert i 1949 som en ”folke­re­pub­likk», men i vir­ke­lig­he­ten ble den til en parti­stat. Par­tiet mono­po­li­se­rer alle poli­tiske, øko­no­miske og sosiale res­sur­ser. Det har skapt en rekke men­neske­ret­tig­hets­ka­ta­stro­fer, som Anti-høyrekampanjen, Det store spran­get, Kul­tur­re­vo­lu­sjo­nen, mas­sa­kren på Den him­melske freds plass, for­føl­gelse av uof­fi­si­elle reli­giøse grup­per og av beve­gel­sen for beskyt­telse av ret­tig­he­ter. Dette for­år­sa­ket mer enn ti mil­lio­ner men­nes­kers død. Både fol­ket og lan­det har betalt en kata­stro­falt høy pris.

De store refor­mene på slut­ten av det 20. århundre befridde Kina fra den utstrakte fat­tig­dom­men og den abso­lutte tota­li­ta­ris­men fra Mao Zedongs tid, bidro bety­de­lig til økt pri­vat rik­dom og hevet leve­stan­dar­den blant van­lige folk. Indi­vi­du­ell øko­no­misk fri­het og sosiale pri­vi­le­gier ble del­vis gjen­opp­ret­tet. Et sivilt sam­funn begynte å vokse fram, og fol­ke­lige krav om men­neske­ret­tig­he­ter og poli­tisk fri­het økte i styrke for hver dag som gikk. Sam­ti­dig som makt­ha­verne gjen­nom­førte øko­no­miske refor­mer med sikte på mar­keds­til­pas­ning og pri­va­ti­se­ring, begynte de også å endre hold­ning fra å avvise men­neske­ret­tig­he­ter til etter hvert å aner­kjenne dem. I 1997 og 1998 under­teg­net den kine­siske regje­rin­gen to vik­tige inter­na­sjo­nale men­neske­ret­tig­hets­trak­ta­ter. I 2004 end­ret Den Nasjo­nale Folke­kon­gres­sen grunn­lo­ven og la til at «[Sta­ten] respek­te­rer og garan­te­rer men­neske­ret­tig­he­ter.» I år har regje­rin­gen lovet å for­mu­lere og gjen­nom­føre en “nasjo­nal hand­lings­plan for men­neske­ret­tig­he­ter”. Men så langt har disse poli­tiske frem­skrit­tene bare skjedd på papi­ret: Loven er der, men det er ingen retts­sik­ker­het; det fin­nes en grunn­lov, men ingen kon­sti­tu­sjo­nell regje­ring. Denne poli­tiske vir­ke­lig­he­ten er inn­ly­sende for alle. Den hers­kende eli­ten fort­set­ter å holde sitt auto­ri­tære grep om mak­ten og avvise poli­tiske refor­mer. Dette har for­år­sa­ket kor­rup­sjon, vans­ke­lig­he­ter med å etab­lere retts­sik­ker­het, fra­vær av men­neske­ret­tig­he­ter, moralsk opp­løs­ning, sosial pola­ri­se­ring, unor­mal øko­no­misk utvik­ling, øde­leg­gelse av både det natur­lige og kul­tu­relle mil­jøet, ingen insti­tu­sjo­na­li­sert beskyt­telse av inn­byg­ger­nes rett til fri­het, eien­dom, og søken etter lykke, en kon­stant opp­hop­ning av alle typer sosiale kon­flik­ter, og en kon­ti­nu­er­lig bølge av fol­ke­lig harme. Mot­set­nin­gene mel­lom fol­ket og sty­res­mak­tene blir sta­dig større. Den dra­ma­tiske øknin­gen i masse­pro­tes­ter indi­ke­rer et kata­stro­falt tap av kon­troll, og tyder på at dagens sys­tem har nådd et punkt der end­ring må skje.

II. Våre grunn­leg­gende prinsipper

Ved denne his­to­riske kors­veien der Kinas fram­tid vil bli bestemt, er det nød­ven­dig å reflek­tere over den moder­ni­se­rings­pro­sess som har pågått de siste hundre år, og bekrefte føl­gende prinsipper:

Fri­het: Fri­het er de uni­ver­selle ver­di­enes kjerne. Ret­ten til frie ytrin­ger og trykke­fri­het, tros­fri­het, for­sam­lings­fri­het, til å bevege seg fritt, streike­ret­ten, og ret­ten til å mar­sjere og demon­strere er alle kon­krete uttrykk for fri­het. Hvor fri­he­ten ikke blomst­rer, er det ingen moderne sivi­li­sa­sjon å snakke om.
Men­neske­ret­tig­he­ter: Men­neske­ret­tig­he­tene er ikke gitt av en stat. De er med­fødte ret­tig­he­ter som nytes av alle men­nes­ker. Å sikre men­neske­ret­tig­he­ter er det vik­tigste målet for en regje­ring og sam­ti­dig det som gir legi­ti­mi­tet til dens offent­lige myn­dig­het. Det er også en essen­si­ell del av Kinas uttalte poli­tikk om å “sette hen­sy­net til fol­ket først”. Kinas poli­tiske kata­stro­fer har alle vært nært knyt­tet til makt­ha­ver­nes man­gel på respekt for men­neske­ret­tig­he­tene. Men­nes­kene er nasjo­nens grunn­lag. En stat tje­ner fol­ket, regje­rin­gen eksis­te­rer for folket.

Lik­het: Integri­te­ten, ver­dig­he­ten og fri­he­ten til hvert enkelt indi­vid er lik, uav­hen­gig av sosial sta­tus, yrke, kjønn, øko­no­miske for­hold, etnisk til­hø­rig­het, hud­farge, reli­gion eller poli­tisk opp­fat­ning. Prin­sip­pet om lik­het for loven for hver per­son og like sosiale, øko­no­miske, kul­tu­relle og poli­tiske ret­tig­he­ter for alle bor­gere må set­tes ut i livet.

Repub­li­ka­nisme: Repub­li­ka­nisme er «sty­ring i fel­les­skap og fre­de­lig sam­ek­sis­tens», der makt­for­de­lings­prin­sip­pet sør­ger for å balan­sere inter­es­ser. Det vil si et sam­funn som rom­mer mange ulike inter­es­ser, ulike sosiale grup­per, og et mang­fold av kul­tu­rer og tros­ret­nin­ger, og som søker å hånd­tere offent­lige anlig­gen­der på fre­de­lig vis på grunn­lag av like­ver­dig del­ta­kelse, rett­fer­dig kon­kur­ranse og fel­les debatt.

Demo­krati: Den mest grunn­leg­gende betyd­nin­gen av demo­krati er at suve­re­ni­te­ten lig­ger hos fol­ket og regje­rin­gen er valgt av fol­ket. Demo­krati har føl­gende grunn­leg­gende egen­ska­per: (1) Den poli­tiske mak­tens legi­ti­mi­tet kom­mer fra fol­ket, kil­den til poli­tisk makt er fol­ket. (2) Poli­tisk sty­ring utøves gjen­nom valg gjort av fol­ket. (3) Bor­gere nyter genuin stemme­rett. Det må med jevne mel­lom­rom avhol­des valg på tje­neste­menn i sen­trale posi­sjo­ner på alle nivåer i offent­lig admi­ni­stra­sjon. (4) Respekt for fler­tal­lets beslut­nin­ger sam­ti­dig som man beskyt­ter mindre­tal­lets grunn­leg­gende men­neske­ret­tig­he­ter. Opp­sum­mert er demo­kra­tiet det moderne offent­lige instru­ment for å skape en regje­ring «av fol­ket, for folket.»

Kon­sti­tu­sjo­na­lisme: Kon­sti­tu­sjo­na­lisme er prin­sip­pet som garan­te­rer grunn­leg­gende fri­he­ter og ret­tig­he­ter for bor­gere, slik de er defi­nert i grunn­lo­ven gjen­nom juri­diske bestem­mel­ser og retts­sta­tens prin­sip­per. Disse begren­ser og defi­ne­rer gren­sene for myn­dig­he­te­nes makt og sør­ger for hen­sikts­mes­sige insti­tu­sjo­nelle res­sur­ser til å hånd­heve et kon­sti­tu­sjo­nelt styre. I Kina er kei­ser­mak­tens tid for lengst over. I ver­den for øvrig er det auto­ri­tære sys­te­met på hell. Bor­gerne bør bli de sanne her­rene i sine sta­ter. Veien videre for Kina lig­ger i å fjerne følel­sen av under­da­nig­het over­for «opp­lyste hers­kere» og fremme offent­lig bevisst­het om ret­tig­he­ter som en grunn­leg­gende bestand­del og del­ta­kelse som en plikt, og sette ut i prak­sis fri­het, enga­sje­ment i demo­krati og respekt for loven.

III. Våre grunn­leg­gende forslag

Der­for, som ansvar­lige og kon­struk­tive bor­gere, leg­ger vi frem føl­gende kon­krete syns­punk­ter på ulike aspek­ter ved stat­lig admi­ni­stra­sjon, bor­ger­nes ret­tig­he­ter og inter­es­ser, og sosial utvikling:

1. Grunn­lovs­end­ring: Endre grunn­lo­ven basert på de nevnte ver­dier og begre­per. Slette klau­su­ler i den gjel­dende grunn­lo­ven som ikke er i sam­svar med prin­sip­pet om at suve­re­ni­te­ten lig­ger hos fol­ket. Slik kan grunn­lo­ven vir­ke­lig bli et doku­ment som garan­te­rer men­neske­ret­tig­he­ter og åpner for utøvelse av offent­lig makt, og bli den tvangs­kraf­tige høy­este lov som ingen enkelt­per­son, gruppe eller parti kan bryte.

2. Makt­for­de­lings­prin­sip­pet: Kon­stru­ere et moderne styre­sett med makt­for­de­ling, som garan­te­rer at den lov­gi­vende, døm­mende og utøvende makt er uav­hen­gige og hol­der hver­andre i sjakk. Etab­lere prin­sip­pet om lov­fes­tet admi­ni­stra­sjon og ansvar­lig styre for å hindre at den utøvende makt blir for domi­ne­rende. Regje­rin­gen skal være ansvar­lig over­for skatt­ytere, og etab­lere ord­nin­gen med makt­for­de­ling også mel­lom sen­trale og lokale myn­dig­he­ter. Den sen­trale mak­ten må være klart defi­nert og ha man­dat i grunn­lo­ven, og lokal­sam­fun­nene må nyte fullt selvstyre.

3. Lov­gi­vende demo­krati: Lov­gi­vende orga­ner på alle nivåer skal ska­pes gjen­nom direkte valg. De skal opp­rett­holde prin­sip­pet om rett­fer­dig­het i lov­gi­vende pro­ses­ser og imple­men­tere et lov­gi­vende demokrati.

4. Uav­hen­gig retts­ap­pa­rat: Retts­sys­te­met bør være upar­tisk og fritt fra enhver inn­blan­ding, og utøve uav­hen­gig­het og garan­tere juri­disk rett­fer­dig­het. Det skal etab­lere en kon­sti­tu­sjo­nell dom­stol og et sys­tem for å etter­forske brudd på grunn­lo­ven, og opp­rett­holde grunn­lo­vens auto­ri­tet. Par­ti­ets komi­teer for poli­tiske og lov­gi­vende saker på alle nivåer utgjør en alvor­lig fare for lan­dets retts­sik­ker­het og må avskaf­fes. Pri­vat bruk av offent­lige mid­ler må hindres.

5. Bruk av offent­lige insti­tu­sjo­ner: Sette de væp­nede styr­ker under stat­lig kon­troll. Mili­tært per­so­nell bør vise loja­li­tet til grunn­lo­ven og til lan­det. Poli­tiske par­tier bør trekke seg ut av de væp­nede styr­ker. Pro­fe­sjo­na­li­se­rin­gen av de væp­nede styr­ker økes. Alle offent­lig ansatte, inklu­sive poli­tiet, skal opp­rett­holde poli­tisk nøy­tra­li­tet. Avskaffe dis­kri­mi­ne­ring basert på parti­til­hø­rig­het ved rekrut­te­ring av offent­lig ansatte. Det bør være lik­het uav­hen­gig av partitilhørighet.

6. Garanti for men­neske­ret­tig­he­ter: Sam­vit­tig­hets­fullt garan­tere men­neske­ret­tig­he­tene og beskytte men­nes­ke­nes ver­dig­het. Opp­rette en kom­mi­sjon for men­neske­ret­tig­he­ter som er ansvar­lig over­for det høy­este folke­valgte organ for å hindre at regje­rin­gen mis­bru­ker offent­lig myn­dig­het og brudd på men­neske­ret­tig­he­ter, og spe­si­elt for å garan­tere bor­ger­nes per­son­lige fri­het. Ingen skal bli utsatt for ulov­lig arrest, fengs­ling, stev­ning, avhør eller straff. Avskaffe «omskolering-gjennom-arbeid»-systemet.

7. Valg av offent­lige tje­neste­menn: Imple­men­tere demo­kra­tiske valg for å rea­li­sere lik stemme­rett basert på sys­te­ma­tisk og grad­vis inn­fø­ring av direkte valg av admi­ni­stra­tive ledere på alle nivåer — «én per­son, én stemme.» Regel­mes­sige valg basert på fri kon­kur­ranse og bor­ger­del­ta­kelse i valg til offent­lige stil­lin­ger er en umis­te­lig del av grunn­leg­gende menneskerettigheter.

8. Lik­het mel­lom urbane og rurale områ­der: Avskaffe dagens hus­stands­re­gis­ter for å rea­li­sere den kon­sti­tu­sjo­nelle ret­ten til lik­het for loven for alle bor­gere, og garan­tere for bor­ger­nes rett til å bevege seg fritt.

9. Orga­ni­sa­sjons­fri­het: Garan­tere bor­ger­nes rett til orga­ni­sa­sjons­fri­het. Endre dagens sys­tem med god­kjen­ning av fri­vil­lige orga­ni­sa­sjo­ner til et sys­tem med jour­nal­fø­ring. Fjerne for­bu­det mot poli­tiske par­tier. Regu­lere par­ti­ets akti­vi­te­ter i hen­hold til grunn­lo­ven og loven; avskaffe par­ti­ets mono­pol på makt. Slå fast prin­sip­pene om fri­het for og rett­fer­dig kon­kur­ranse mel­lom poli­tiske par­tier. Nor­ma­li­sere og juri­disk regu­lere partipolitikken.

10. For­sam­lings­fri­het: Fri­het til fre­de­lig sam­ling, demon­stra­sjon, pro­test, og uttrykk for bor­ger­nes grunn­leg­gende fri­he­ter fast­satt i grunn­lo­ven. Disse skal ikke være gjen­stand for ulov­lig inn­blan­ding og grunn­lovs­stri­dige restrik­sjo­ner fra det regje­rende par­tiet og myndighetene.

11. Ytrings­fri­het: Inn­føre ytrings­fri­het, trykke­fri­het og aka­de­misk fri­het; garan­tere bor­ger­nes rett til å vite og ret­ten til å føre til­syn [med offent­lige insti­tu­sjo­ner]. Vedta en «nyhets­lov» og en «pub­li­se­rings­lov”; opp­heve for­bu­det mot nyhets­rap­por­te­ring, opp­heve klau­su­len om «opp­ford­ring til omvelt­ning av stats­mak­ten» i den gjel­dende lov­giv­nin­gen, og sette en stop­per for at frie ytrin­ger kan straffeforfølges.

12. Reli­gions­fri­het: Garan­tere reli­gions­fri­het og tros­fri­het, og inn­føre et skille mel­lom reli­gion og stat, slik at akti­vi­te­ter som involve­rer reli­gion og tro ikke er utsatt for inn­blan­ding fra myn­dig­he­tene. Under­søke og opp­heve admi­ni­stra­tive lover, admi­ni­stra­tive reg­ler og lokale lover som begren­ser eller fra­tar bor­gere reli­giøs fri­het. Forby sty­ring av reli­giøse akti­vi­te­ter gjen­nom den admi­ni­stra­tive lov­giv­nin­gen. Avskaffe sys­te­met som kre­ver at reli­giøse grup­per må inn­hente god­kjen­ning av sin retts­lige sta­tus for å kunne regist­re­res, og erstatte det med et sys­tem for jour­nal­fø­ring som ikke kre­ver gransking.

13. Bor­ger­ut­dan­ning: Avskaffe poli­tisk utdan­ning og poli­tiske eksa­me­ner som er gjen­nom­sy­ret av ideo­logi og tje­ner ett­parti­sty­ret. Popu­la­ri­sere en bor­ger­ut­dan­ning basert på uni­ver­selle ver­dier og sivile ret­tig­he­ter, etab­lere en bor­ger­be­visst­het, og støtte opp under bor­ger­dy­der som tje­ner samfunnet.

14. Beskyt­telse av pri­vat eien­doms­rett: Etab­lere og beskytte pri­vat eien­doms­rett, og etab­lere et sys­tem basert på en fri og åpen mar­keds­øko­nomi; garan­tere fri­het for nærings­dri­vende og eli­mi­nere admi­ni­stra­tive mono­po­ler. Sette opp en komité for for­valt­ning av stat­lig eien­dom, ansvar­lig over­for det høy­este folke­valgte organ. Sette opp en komite som på en lov­lig og ryd­dig måte skal igang­sette en eien­doms­re­form, og avklare alle spørs­mål ved­rø­rende ansvar for og rett til eien­dom. Lan­sere en jord­re­form som frem­mer pri­vat eien­doms­rett til jor­den, og som sam­vit­tig­hets­fullt beskyt­ter bor­ger­nes, og især bøn­de­nes, eien­doms­rett til jorden.

15. Reform av finans­po­li­tik­ken: Etab­lere og befeste en demo­kra­tisk finans­ad­mi­ni­stra­sjon og beskytte skatte­be­ta­ler­nes ret­tig­he­ter. Sette opp en offent­lig finans­ad­mi­ni­stra­sjon med klart defi­nert myn­dig­het og ansvar, og etab­lere et sys­tem som på en lov­lig måte kan for­dele mak­ten over offent­lige finan­ser til alle nivåer i for­valt­nin­gen. Gjen­nom­føre en omfat­tende reform av skatte­sys­te­met for å redu­sere skatte­sat­ser, for­enkle skatte­sys­te­met, og utjevne skatte­byr­den. Myn­dig­hets­or­ga­ner kan ikke øke skat­tene eller inn­føre nye skat­ter uav­hen­gig av folke­valgte orga­ner. Vedta ret­tig­hets­re­for­mer for å intro­du­sere og øke kon­kur­ran­sen i mar­ke­det, og senke ters­ke­len for del­ta­kelse i finans­ver­de­nen. Dette for å bedre vil­kå­rene for utvik­ling av pri­vate fore­tak, og revi­ta­li­sere finanssystemet.

16. Trygde­sys­tem: Etab­lere et trygde­sys­tem som omfat­ter alle bor­gere og sik­rer dem grunn­leg­gende ytel­ser innen utdan­ning, helse­stell, eldre­om­sorg og sysselsetting.

17. Miljø­vern: Beskytte mil­jøet, fremme bære­kraf­tig utvik­ling, og ta ansvar for frem­ti­dige gene­ra­sjo­ner og hele men­nes­ke­he­ten. Avklare og ilegge rele­vant ansvar som stat­lige og offent­lige tje­neste­menn på alle nivåer må for­holde seg til, og fremme del­ta­kelse og til­syn fra det sivile sam­funn innen miljøvern.

18. For­bunds­re­pub­likk: Ta del i å opp­rett­holde regio­nal fred og utvik­ling ved å legge vekt på like­verd og rett­fer­dig­het, med mål om å bli en ansvar­lig stor­makt. Beskytte de frie insti­tu­sjo­nene i Hong Kong og Macau. Med fri­het og demo­krati som for­ut­set­ning, utar­beide en plan om for­soning mel­lom fast­lan­det og Tai­wan gjen­nom like­ver­dige for­hand­lin­ger og sam­ar­beid. Under­søke mulige veier til fel­les vel­stand for alle etniske grup­per, og etab­lere en for­bunds­re­pub­likk i Kina innen­for ram­men av et demo­kra­tisk og kon­sti­tu­sjo­nelt styresett.

19. Rett­fer­dig­het i en over­gangs­fase: Gi stat­lig erstat­ning til enkelt­per­soner som ble poli­tisk for­fulgt av poli­tiske beve­gel­ser, samt deres fami­lier, og gjen­opp­rette deres omdømme. Løs­late alle poli­tiske fan­ger og sam­vit­tig­hets­fan­ger, løs­late alle per­soner dømt for sin tro. Etab­lere en sann­hets­kom­mi­sjon hvis ansvar blir å finne sann­he­ten bak his­to­riske hen­del­ser, fast­sette ansvar og opp­rett­holde rett­fer­dig­het. På dette grunn­la­get må vi søke for­soning i samfunnet.

IV. Kon­klu­sjon

Kina, som en stor nasjon i ver­den, et av de fem faste med­lem­mene av FNs sik­ker­hets­råd og med­lem av FNs men­neske­ret­tig­hets­råd, burde komme med sitt eget bidrag til fred for men­nes­ke­he­ten og frem­gang for men­neske­ret­tig­he­tene. Dess­verre er Kina den eneste av alle de store nasjo­nene i ver­den i dag som fort­satt klyn­ger seg til et auto­ri­tært styre­sett. Dette har ført til en ubrutt kjede av men­neske­ret­tig­hets­ka­ta­stro­fer og sosiale kri­ser som hol­der til­bake kine­ser­nes utvik­ling og hind­rer den men­nes­ke­lige sivi­li­sa­sjons frem­gang. Denne situa­sjo­nen må end­res! Vi kan ikke utsette poli­tiske refor­mer len­ger. Vi våger der­for å pro­kla­mere Char­ter 08 i med­bor­ger­ska­pets ånd. Vi håper at alle kine­siske bor­gere som deler vår følelse av ansvar, enten de er embets­menn eller van­lige bor­gere, uav­hen­gig av sosial bak­grunn, vil sette sine for­skjel­ler til side og søke en fel­les platt­form. Vi håper de kom­mer til å delta aktivt i denne beve­gel­sen for å fremme den store for­vand­lin­gen av det kine­siske sam­fun­net, slik at vi snart kan opp­rette en fri, demo­kra­tisk og kon­sti­tu­sjo­nell nasjon, og opp­fylle for­vent­nin­ger og drøm­mer våre lands­menn utret­te­lig har for­fulgt i mer enn hundre år.

***

Kil­der

2 KOMMENTARER

KOMMENTÉR
  1. […] 08 fore­lig­ger nå i norsk over­set­telse. Mani­fes­tet er i løpet av to år sig­nert av over 10.000 kine­siske bor­gere. For­fat­terne tar til […]

  2. […] This post was men­tio­ned on Twit­ter by Vox Pub­lica, Vox Pub­lica. Vox Pub­lica said: Ny artik­kel: Charta 08 http://bit.ly/gRn7WH […]

Skriv en kommentar

Bidra til god debatt - skriv under fullt navn. Se våre kommentarregler.

Abonner på kommentarer
til toppen